Misbruk av antisemittismebegrepet er anklager om antisemittisme, særlig brukt for å motvirke kritikk av Israel og antisionisme. Det er også beskrevet som bruk av antisemittisme som våpen, instrumentalisering av antisemittismebegrepet, politisk misbruk av begrepet antisemittisme eller å spille antisemittisme-kortet.
Begrepet har blitt benyttet under ulike faser av Midtøsten-konflikten, i diskusjoner om israelsk apartheid, i ulike organisasjoners vedtak knyttet til definisjon av antisemittisme, og i kontroversen rundt antisemittisme i det britiske arbeiderpartiet. Bevissthet rundt den politiserte bruken av begrepet har svekket effekten av anklager om antisemittisme.
Antisemittisme og kritikk av staten Israel i regjeringens handlingsplan mot antisemittisme:
Historie miniatyr|En gul davidstjerne, kjent som jødestjerne var et påbudt tøymerke for jøder blant annet i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Noam Chomsky skrev i boken The Fateful Triangle (1983) at kritikk av Israel ofte ble møtt med anklager om at kritikken var antisemittisk. Han refererte blant annet til Christopher Sykes, viste til at fenomenet kan spores tilbake til 1943 og at taktikken særlig har blitt finpusset og brukt etter 1967.: "|The Perlmutters deride those who voice “criticism of Israel while fantasizing countercharges of anti-Semitism,” but their comment is surely disingenuous. The tactic is standard. Christopher Sykes, in his excellent study of the pre-state period, traces the origins of this device (“a new phase in Zionist propaganda”) to a “violent counterattack” by David Ben-Gurion against a British court that had implicated Zionist leaders in arms-trafficking in 1943: “henceforth to be anti-Zionist was to be anti-Semitic.” It is, however, primarily in the post-1967 period that the tactic has been honed to a high art, increasingly so, as the policies defended became less and less defensible."
På begynnelsen av 1950-tallet ble den amerikanske pro-sionistiske journalisten Dorothy Thompson, beskyldt for antisemittisme etter at hun kritiserte sionistene for jødisk terrorisme mot britene og Nakba mot de palestinske araberne. I Commentary (1950) kritiserte hun også amerikansk sionisme og anklaget sionister for dobbel lojalitet, og mistet venner, arbeid og politisk innflytelse.
Den israelske historikeren Benny Morris skrev i sin bok fra 2003 om den britiske offiser og generalløytnant John Bagot Glubb at det gjennom flere år hadde vært reist kritikk mot Glubbs kritikk av Israel, spesielt fra israelere og jøder i utlandet. Morris viste blant annet til at det var en tendens til å karakterisere Glubb selv som antisemitt, hans kritikk av Israel som antisemittisk eller i det minste at kritikken hadde sitt utspring i antisemittisme. Selv skrev Glubb at det verken var rimelig eller rettferdig at kritikk mot den israelske regjering skulle medføre et moralsk stigma forbundet med antisemittisme.
Ifølge Cheryl Rubenberg var journalistene Anthony Lewis, Nicholas von Hoffman, Joseph C. Harsch, Richard Cohen, Alfred Friendly, forfatterne Gore Vidal, Joseph Sobran og John le Carré, og amerikanske politikere som Charles Mathias og Pete McCloskey blant dem som pro-israelske grupper kalte antisemitter på 1980-tallet. I 1987 skrev journalisten Allan Brownfeld i Journal of Palestine Studies at «Man kan ikke være kritisk til den israelske statsministeren, bekymret for spørsmålet om palestinerne, eller tvilende til fordelen med massive tilførsler av amerikansk bistand til Israel uten å utsette seg for muligheten for å bli kalt «antisemittisk»».
Den amerikanske diplomaten George Ball hevdet i The Passionate Attachment: America's engagement with Israel (1992) at AIPAC og andre pro-israelske organisasjoner brukte anklager om antisemittisme så ukritisk at begrepet ble bagatellisert. Fremtredende personer som har uttrykt pro-palestinske meninger, inkludert Jimmy Carter og Desmond Tutu, har blitt anklaget for antisemittisme av internasjonale talsgrupper for Israel.
Chomsky og akademikerne John Mearsheimer, Stephen Walt og Norman Finkelstein har uttalt at anklager om antisemittisme økte etter seksdagerskrigen, Libanonkrigen i 1982, den første og andre intifadaen og krigføringen i Gaza. Chomsky hevdet i 2002 at «Når det gjelder antisemittisme, påpekte den fremtredende israelske statsmannen Abba Eban at hovedoppgaven til israelsk propaganda (Hasbara) er å gjøre det klart for verden er det er ingen forskjell mellom antisemittisme og antisionisme. Med antisionisme mente han kritikk av den nåværende politikken til staten Israel.»
Mearsheimer og Walt skrev i 2008 at anklager om antisemittisme kan avskrekke andre fra å forsvare dem som er utsatt for slike beskyldninger. De påpekte at retoriske anklager om antisemittisme legger en tung bevisbyrde på den anklagede og plasserer dem i en vanskelig posisjonen ved å måtte bevise et negativt. Forfatterne erkjente og ga uttrykk for bekymring over at antisemittisme finnes i deler av den arabiske og islamske verden (og i andre samfunn, som blant annet Russland) og i deler av de europeiske og amerikanske samfunn. De mener likevel at «å spille antisemittismekortet, kveler diskusjonen» og «lar myter om Israel bestå uten motstand.»
I en anmeldelse av Mearsheimer og Walts´ The Israel Lobby i 2007, svarte Jeffrey Goldberg på påstanden om at «selv om anklagen om antisemittisme kan være en effektiv svertekampanje, er den vanligvis grunnløs», med at «ikke all kritikk av Israel eller AIPAC er antisemittisk, men ideen om at ingen kritikk av Israel eller AIPAC er antisemittisk, er like absurd.»
Antisionisme vs antisemittisme I 2019 skrev Joshua Leifer, en redaktør av magasinet Dissent, at kampanjer som anser antisionisme som antisemittisk, tar sikte på å flytte kritikk av den israelske regjeringen ut av mainstreams aksept.
I desember 2023 sa antisemittismeekspert David Feldman at selv om «noen antisionisme har en antisemittisk form», må konteksten vurderes når man skiller antisemittisme og legitim diskurs, og at det er «en lang historie med Israel og dets støttespillere som skildrer anti-sionisme og annen kritikk av Israel som antisemittisk» for å delegitimere dem.
IHRAs arbeidsdefinisjon Den arbeidsdefinisjonen av antisemittisme som er støttet av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), gir eksempler på potensielle tilfeller av antisemittisme, hvorav mange omhandler Israel. Selv om definisjonen påpeker at «kritikk av Israel på lik linje med kritikk av andre land ikke kan anses som antisemittisk», har flere forskere og aktivister argumentert for at den har blitt brukt til å delegitimere eller til og med forby slik kritikk. For eksempel skrev Holocaust-forsker Raz Segal i 2024: «Våpniseringen av antisemittisme av Israel og dets allierte, inkludert den amerikanske regjeringen, bygger på den svært problematiske 'arbeidsdefinisjonen av antisemittisme' som ble vedtatt av IHRA i 2016.»
Storbritannias University and College Union debatterte i 2011 Congress et forslag om å formelt avvise arbeidsdefinisjonen. Ifølge antisemittismeforsker David Hirsh ble definisjonen «fordømt som et forsøk på i ond tro å si at kritikk av Israel var antisemittisk».
En 2023-rapport fra British Society for Middle Eastern Studies analyserte 40 tilfeller av antisemittismeanklager mot britiske universitetsansatte og studenter basert på IHRA definitionen mellom 2017 og 2022. Den fant at 38 anklager ble avvist, mens to fortsatt ikke er løst. Rapporten indikerer også at falske anklager har påført ansatte og studenter betydelig stress.
Andre har bestridt påstanden om at definisjonen brukes for å dempe Israel-kritikk, slik som filosofen Bernard Harrison.
Misbruk som anklage Filosofen Bernard Harrison hevder at i debatter om antisionisme og antisemittisme er det en ad hominem-avvisning som består i «å anklage ens jødiske anklager for å komme med sin antatt absurde anklage bare i håp om å «dempe kritikk av Israel» og om å gjøre det fordi han er en jøde». Derek Spitz beskrev en slik avvisning av antisemittisme som en form for victim blaiming, å legge skylden på offeret,. Sosiologen David Hirsh laget begrepet Livingstone-formuleringen for å referere til denne anklagen om ond tro som svar på en anklage om antisemittisme, i stedet for å engasjere seg i anklagen på dens meritter. Begrepet føres tilbake til 2005 da tidligere borgermester i London Ken Livingstone skrev at «Alt for lenge har anklagen om antisemittisme blitt brukt mot alle som er kritiske til politikken til den israelske regjeringen, slik jeg har vært», etter å ha blitt kritisert som antisemittisk for å anklage en jødisk journalist for å oppføre seg som «en tysk krigsforbryter». Kenneth L. Marcus skrev i 2015 om Livingstone-formuleringen: «Jødiske ofre for antisemittisme blir så ofte svertet med at de fremmer beskyldninger i «ond tro» at gambiten nå har et navn».
I 2021 skrev Holocaust-historikeren Kenneth Waltzer: «Når antisionister anklager jøder som påpeker antisemittisme for å gjøre det i ond tro med det formål å dempe antisionisme, er dette også en form for antisemittisk antisionisme. De anklager dem som roper ut mot antisemittisme for å delta i svindel eller løgn og handle i ond tro.» I 2023 utvidet Mark Goldfeder, som skrev for Penn State Law Review, Waltzers poeng ved å si: «Det er ironisk og idiosynkratisk sant for antisemittisme – i motsetning til andre former for diskriminering – at selv forsøk på å beskrive eller definere fenomenet ofte blir avvist av antisemitter ved bruk av klassiske antisemittiske troper om jødisk makt. I stedet for å tro på eller anerkjenne erfaringene til jødiske mennesker som har vært utsatt for overgrep, og uten å ta utgangspunkt i god tro, legger de antisemittiske avviserne skylden på og sverter ofrene selv, og anklager jødene/sionistene for nok en gang å organisere en hemmelig kabal for å handle ondsinnet og manipulere andre til å gjøre deres vilje og tvinge andre til taushet.»
Werner Bonefeld skrev at antisemittisme ofte ble avvist «som et uttrykk for ond tro – en kamuflasje for å isolere Israel fra kritikk» av de som så på antisemittisme som «et fenomen fra fortiden som bare kaster sin skygge på nåtiden, men som ikke lenger har noen reell eksistens i den.»
I sin anmeldelse fra 2016 av Kenneth L. Marcus' The Definition of Anti-Semitism, refererte Robert Fine til det han kalte en «omfattende litteratur om den angivelig ulovlige bruken av ordet «antisemittisme» i politiske argumenter ... Denne politiske kulturen ... sår tvil om motivene til de som hevder å oppleve eller være vitne til det her og nå.»
David Schraub skrev i 2016 om anklager om «ond tro» som svar på beskyldninger om «skjevhet, trakassering og diskriminering», inkludert de som var knyttet til antisemittisme. , og kalte anklagen om våpen «et første ledd som presenterer marginaliserte personer som iboende upålitelige, utrolige., eller mangler den grunnleggende forståelsen av den sanne betydningen av diskriminering.» I 2016 kalte Lesley Klaff anklagen om ond tro for en «fornektelse av moderne antisemittisme som er vanlig i Storbritannia.»
Robert Fine og Philip Spencer skrev i Antisemitism and the Left (2018) at «Vi hører på venstresiden ... at anklagen om antisemittisme hovedsakelig fremsettes av uærlige og selvsentrerte grunner; at folk roper «antisemittisme» for å avlede kritikk av Israel; at stigmatisering av individer og grupper som antisemittiske er mer skadelig enn antisemittisme i seg selv, at den jødiske staten og dens tilhengere er hovedkilden til rasisme i den moderne verden og at de gjør det for å forhindre debatt om Israel. Dette kan være sant i spesielle tilfeller, men det motsatte er mer sannsynlig: At det er mange som roper «Israel» for å stenge debatten om antisemittisme som et problem.»