Edith Rogers (født Nourse; 1881, død 1960) var en amerikansk politiker og frivillig sosialarbeider som satt i USAs kongress for Republikanerne. Hun var den første kvinnelige representanten fra Massachusetts. Frem til 2012 var hun den lengstsittende kvinnen i kongressen. I løpet av hennes 35 år i Representantenes hus kjempet hun for veteraners rettigheter og var sponsor på flere lovforslag, inkludert Servicemen's Readjustment Act of 1944 (bedre kjent som G.I. Bill), som gav veteraner fra andre verdenskrig tilgang på utdannelse og økonomisk støtte, lovforslaget i 1942 som sørget for opprettelsen av Women's Army Auxiliary Corps (WAAC), og lovforslaget i 1943 som sørget for opprettelsen av Women's Army Corps (WAC). Hun sørget også for økt føderal økonomisk støtte til sitt valgdistrikt. Edith Nourse Rogers Memorial Veterans Hospital i Bedford i Massachusetts er oppkalt etter henne.
Tidlig liv Edith Nourse ble født 19. mars 1881 i Saco i Maine. Faren Franklin T. Nourse var dagligleder på en tekstilfabrikk, og moren Edith France Riversmith var en frivillig for kirken. Begge foreldrene stammet fra gamle New England-familier og hadde råd til å gi Edith privatlærer frem til hun 14 år. Hun gikk deretter på privatskolen Rogers Hall School i Lowell i Massachusetts, og deretter Madame Julien's School i Neuilly nær Paris i Frankrike.
I likhet med moren drev Edith med frivilligarbeid for kirken og andre veldedigheter. I 1907 giftet hun seg med John Jacob Rogers like etter han ble uteksaminert fra Harvard Law School, som begynte å jobbe som avokat i Lowell samme år. I 1911 ble han involvert i lokalpolitikk, og året etter bli han skolekommisær. I 1912 ble han valgt til den 63. amerikanske kongress som republikaner for Massachusetts’ 5. kongresdistrikt.
Ikke lenge etter startet første verdenskrig. I 197 reiste John Rogers, da medlem av husets utenrikskomité, til Storbritannia og Frankrike for å observere krigen. Han forble sittende i kongressen da han i en kort periode tjenestegjorde og gjennomgikk artilleritrening mellom 2. september og 29. november i 1918.
I denne perioden begynte Edith Rogers med frivillighetsarbeid for Young Men's Christian Association (YMCA) i London over en kort periode, før hun mellom 1917 og 1922 var en «Grey Lady» med American Red Cross i Frankrike og på Walter Reed Army Medical Center i Washington, D.C. Dette var begynnelsen på det som skulle bli hennes livsvarige arbeid med veteraner. Hun observerte også hvordan kvinnelige ansatte og frivillige ble behandlet i USAs forsvar; med noen få unntak var de fleste sivile, og fikk ingen fordeler som bolig, mat, forsikring, juridisk beskyttelse, pensjon eller kompensasjon til familien dersom kvinnene døde. Til sammenligning var kvinnene som British Army lånte ut til American Expeditionary Force (AEF) i Frankrike militære, og fikk fordelene og ansvarene som fulgte med.
Etter krigen ble hennes mann medlem av veteranorganisasjonen American Legion, og hun ble med i hjelpegruppen. Erfaringen hennes med veteraners problemer førte til at president Warren G. Harding utnevnte henne til inspektør for nye veteransykehus fra 1922 til 1923, med en lønn på $1 i året. Hun leverte rapporter om tilstandene på de nye sykehusene, og fikk stillingen fornyet av både Coolidge og Hoover. Hun ble først aktiv i politikken da hun var en valgmann under presidentvalget i 1924.
Kongressen right|thumb|250px|Margaret Speaks, venstre, datter av representant John C. Speaks fra Ohio, avbildet mens hun selger peanøtter til Edith N. Rogers og senator Frederick H. Gillett under en vennskapskamp mellom demokratene og republikanerne i Representantenes hus Erfaringen som valgmann gjorde henne godt da ektemannen døde 28. mars 1925, halvveis gjennom hans syvende periode i Washington, D.C. Med støtte fra republikanerne og American Legion, som støttet hennes syn på veteraners problemer og var ute etter en sympatistemme, stilte hun til valg for ektemannens nå ledige sete. Hun stilte i et spesialvalg til den 69. kongressen for republikanerne som en representant for Massachusetts’ 5. kongressdistrikt, og slo tidligere guvernør i Massachusetts Eugene Foss med 72 % av stemmene. I likhet med Mae Ella Nolan og Florence Prag Kahn før henne vant hun sin avdøde ektemanns plass.
Hun begynte sin kongressperiode den 30. juni 1925 som den sjette kvinnen valgt til kongressen etter Jeannette Rankin, Alice Mary Robertson, Winnifred Sprague Mason Huck, Mae Nolan, Florence Kahn og Mary Teresa Norton. I likhet med alle utenom Norton var Rogers en republikaner, og i likhet med alle satt hun i Representantenes hus; Hattie Wyatt Caraway ble den første kvinnen valgt til USAs senat i 1932. Rogers var også den første kvinnen fra New England som ble valgt til kongressen og den andre fra en delstat i øst, etter Norton fra New Jersey.
Etter å ha blitt valgt til den 69. kongressen vant Rogers gjenvalg til hver kongress frem til og med den 86. kongressen. Hun vant med stor margin hver gang og satt i totalt 35 år over 18 perioder frem til hun døde 10. september 1960. Hun ble sett på som en solid kandidat til senatet i 1958 mot en mye yngre John F. Kennedy, men valgte å ikke stille. Hun var den lengstsittende kvinnen frem til Barbara Mikulski forbigikk henne i 2012. I likhet med ektemannen satt hun på utenrikskomiteen, samt på Civil Service Committee og Committee on Veterans' Affairs. Hun var leder for Committee on Veterans' Affairs fra 1947 til 1948 og igjen fra 1953 til 1954, i henholdsvis den 80. og 83. kongressen. Hun var også den første kvinnen til å være Speaker pro tempore i Representantenes hus.
På ettermiddagen den 13. desember 1932 satt Marlin Kemmerer seg på rekkverket i galleriet i Representantenes hus, viftet med en pistol og krevde å få tale. Hvor andre kongresspersoner rømte gikk Rogers og Melvin Maas (R-MN) bort til mannen. Rogers hadde hjulpet veteraner med belastningslidelser på Walter Reed Hospital; hun så opp på Kemmerer og sa til ham at «Du kommer ikke til å gjøre noe.» Maas, som var i United States Marine Corps under første verdenskrig, stod på siden av Rogers og ba Kemmerer om å slippe pistolen. Da han gjorde det ble han anholdt av kongressmann Fiorello H. La Guardia (R-NY) og en sivil politimann. Kemmerer ble løslatt en måned senere etter forespørsel fra medlemmer av Representantenes hus.
Lovforslag thumb|250px|Claude Bowers, right, is pictured with Rep. Sol Bloom. chairman of the Committee, and Rep. Edith Nourse Rogers, Republican of Massachusetts Rogers’ mannlige kolleger så på henne som kapabel og hun ble en rollemodell for yngre kvinner i kongressen. Hun var kjent for å gå med en orkidé eller gardenia på skulderen. Hun var også svært aktiv og sponset over 1 200 forslag, hvor over halvparten handlet om veteraner eller militæret. Hun stemte for opprettelsen av en permanent armékorps med sykepleiere i Department of Veteran's Affairs, samt stønad for funksjonshemmede veteraner og veteraner fra Koreakrigen.
I 1937 sponset hun et lovforslag for økonomisk støtte til den forsømte Congressional Cemetery, selv om hennes ektemann var gravlagt i parets hjemby. Hun var mot barnearbeid og kjempet for likelønn og en 48-timers arbeidsuke for kvinner, selv om hun mente at kvinners hovedprioritet var hjem og familie. Hun støttet lokal økonomisk autonomi; den 19. april 1934 leste hun opp en underskriftskampane mot de utvidere forskriftene fra New Deal, inkludert alle de 1 200 signaturene, slik at det skulle registreres i Congressional Record. Rogers stemte for Civil Rights Act of 1957 og Civil Rights Act of 1960.
Rogers var en forkjemper for tekstil- og lærindustrien i Massachusetts. Hun sørget for finansiering av flodsikring av Merrimack River, sørget for at Camp Devens ble utviklet til Fort Devens i 1931 og var ansvarlig for å hente både jobber og pengestøtte til delstaten.
I en konfidensiell analyse av Representantenes hus’ utenrikskomité i 1943 utført av Isaiah Berlin for Storbritannias Foreign Office ble Rogers beskrevet som:
Tyske flyktninger Rogers var en av de første kongressrepresentantene til å kritisere Adolf Hitlers behandling av jøder. Utvisningen av jøder med manglende dokumentasjon fra Tyskland førte til en flyktningkrise i 1938, og etter at Éviankonferansen ikke klarte å øke innvandrerkvoten i de 38 medlemslandene sponset Edith Rogers Wagner-Rogers Bill samme med senator Robert F. Wagner. Forslaget ble lagt frem for senatet den 9. februar 1939 og i Representantenes hus den 14. februar, og ville latt 20 000 jødiske flyktninger fra Tyskland under 14 år slå seg ned i USA.
Forslaget fikk støtte fra religiøse grupper, media og fagforeninger, men møtte motstand fra patriotiske og nasjonalistiske grupper som mente at «veldedighet begynner i hjemmet». Etter valget i Representantenes hus og senatet i 1938 hadde kongressen blitt konservativ, og til tross for å ha inkludert i forslaget at innvandrerbarna skulle få støtte fra private individer og organisasjoner fremfor offentlige ressurser stilte organisasjoner som American Legion, Daughters of the American Revolution og American Coalition of Patriotic Societies seg negativt til forslaget. Med økende nativisme og antisemittisme samt økonomiske nedgangstider og en kongress som ville vise seg som uavhengig, kunne ikke president Franklin Delano Roosevelt støtte forslaget, som endte opp med å bli nedstemt.
WAAC thumb|400px|Edith Nourse Rogers fra Massachusetts i underhuset i 1926 Kvinner hadde tidligere tjenestegjordt i USAs militære. I 1901 ble det opprettet et kvinnelige armékorps for sykepleiere under Army Medical Department, og i 1907 ble U.S. Navy Nurse Corps etablert. Til tross for uniformene var sykepleierne sivilt ansatte, med få fordeler. Over tid fikk de noen flere rettigheter, inkludert en «relativ rang» i 1920, pensjon i 1926 og uføretrygd dersom de ble skadet i tjenesten i 1926. Rogers stemte for pensjonen.
De første kvinnene som tjenestegjorde i hæren var de 13 000 som ble vervet til United States Navy og United States Marine Corps under første verdenskrig, med et noe lavere tall vervet til United States Coast Guard. Disse kvinnene, kalt for «Yeomanettes», holdt i hovedsak kontorstillinger. De fikke samme fordeler og ansvar som menn, inkludert lik lønn, og ble behandlet som veteraner etter krigen. Etter krigen ble de snarlig utskrevet, og sett bort fra Nurse Corps ble hæren igjen bestående av kun menn.
Rogers erfarte kvinners status i United States Army da hun jobbet som frivillig under første verdenskrig, sammenlignet med den mer likestilte rollen kvinner hadde i den britiske hæren. Rogers brukte dette som utgangspunkt da hun skrev et lovforslag til den 76. kongressen tidlig i 1941 for å etablere Women's Army Auxiliary Corps (WAAC) under andre verdenskrig. Målet var å gjøre det mulig for menn å delta direkte i krigen ved å etablere 25 000 kontorstillinger for kvinner. Hun møtte motstand fra de som ikke ønsket å ha kvinner i hæren, og ble også foreslått samtidig som mer prioriterte forslag som låne- og leieloven, priskontroll og forsøk på å øke produksjon av materiale til krigføring.
Etter angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 ble manglende arbeidskraft en trussel mot produktivitet. Rogers kontaktet Army Chief of Staff George Marshall og fikk hans støtte da hun igjen introduserte lovforslaget i den 77. kongressen, med en ny øvre grense på 150 000 kvinner og et tillegg som gav kvinner full militær status. Tillegget ble nedstemt, men resten av lovforslaget ble stemt gjennom den 14. mai 1942 og president Franklin Delano Roosevelts signatur gjorde «An Act to Establish the Women's Army Auxiliary Corps» til Public Law 77-554.