Inkluderende feminisme-initiativet (IFI), også kalt bare Inkluderende feminisme, er en norsk feministisk menneskerettsorganisasjon. Den vokste ut av et stort nettverk av feminister i Norge som ønsket en solidarisk, interseksjonell og transinkluderende feminisme. IFI står for «en medmenneskelig feminisme med plass til alle» og arbeider for et «mangfoldig, solidarisk og demokratisk samfunn, der alle (...) skal ha en stemme og en plass». IFI ønsker å styrke menneskerettighetene som grunnlag for feministisk arbeid, og samle og løfte feministiske krefter som jobber for et inkluderende, mangfoldig og demokratisk samfunn. IFI er den sentrale norske organisasjonen i feminismens tredje og fjerde bølger og koordinerer Inkluderende 8. mars. Inkluderende feminisme forstår feminisme som et universelt menneskerettsprosjekt og har medlemmer av alle kjønn.
I 2020 stod en bred og samlende koalisjon av 2 476 feminister bak et tverrpolitisk «opprop for inkluderende kvinnekamp», som svar på transfiendtlige antigendermobiliseringer. Oppropet favnet store deler av feministiske miljøer i Norge og fikk tilslutning av likestillingsministrene Anette Trettebergstuen, Lubna Jaffery og andre politikere fra MDG, SV, Venstre, Høyre, Rødt og Arbeiderpartiet. Grasrotengasjementet for en inkluderende 8. mars-markering resulterte i nettverket Inkluderende feminisme med rundt tusen feminister, som er blant de største organiserte feministiske miljøene i Norge. Inkluderende 8. mars ble første gang gjennomført i Oslo i 2022 med tusen deltagere. IFI ble etablert samme år som feministisk menneskerettsorganisasjon og har siden arrangert Inkluderende 8. mars med Amnesty, radiOrakel og de skeive organisasjonene blant medarrangørene. Fri sa at organisasjonen stilte seg bak IFI og at IFI «er viktig for å kunne skape et feministisk fellesskap som har plass til alle». Inkluderende 8. mars i Oslo var det eneste kvinnedagsarrangementet i Norden som ble anbefalt av Women's March, USAs største feministiske grasrotorganisasjon, i 2026. IFI henter særlig støtte fra unge feminister fra millenniumsgenerasjonen og generasjon Z, og beskriver seg som svar på «et bredere, nasjonalt og globalt angrep på sårbare minoritetsgrupper som er nært knyttet til større trusler mot det liberale demokratiet og til fascistiske bevegelser i vår tid». Ved siden av å forsvare et mangfoldig og inkluderende samfunn er det dermed en sentral oppgave for koalisjonen bak Inkluderende feminisme å forsvare det liberale demokratiet og menneskerettighetene.
IFI forstår feminismen som menneskerettsbasert, solidarisk og interseksjonell. Dermed representerer IFI hovedstrømmen i moderne global feminisme, den institusjonelt og akademisk forankrede, interseksjonelle feminismen i det 21. århundre. UN Women minnet i 2024 om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet». Med dette som utgangspunkt ønsker IFI å bygge en bred og inkluderende feministisk bevegelse i Norge, men også å forsvare denne forståelsen som feminismens normative kjerne, altså som de grunnleggende kjennetegnene på hva feminisme er, også i Norge.
IFI posisjonerer seg som en «bevegelse av bevegelser», et knutepunkt for unge feminister, menneskerettsorganisasjoner, feministiske akademikere og ungdomspartier som ønsker en inkluderende feminisme. IFI skal samle og koordinere et inkluderende, mangfoldig og demokratisk feministisk sivilsamfunn. Slik følger IFI opp anbefalinger fra Likestillingsutvalget om å skape en felles arena for flerdimensjonalt likestillingsarbeid. I 2025 tok IFI initiativ til en bred og samlende norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover, som nesten 30 feministiske organisasjoner og fagmiljøer har sluttet seg til, herunder nesten hele det norske fagmiljøet i kjønnsforskning. IFI har også etablert et eget menneskerettsprosjekt og et ekspertnettverk for å styrke arbeidet for en inkluderende feminisme. IFI har et hjerte som logo, er aktiv i Oslo og Bergen, og støttes av Oslo kommune. IFI ble nominert til Jenteprisen i 2025 for sitt arbeid med å fornye norsk feminisme og forsvare alle jenters menneskerettigheter.
Historie og fokus Inkluderende feminisme-initiativet ble etablert i 2022 av en gruppe feminister for å arbeide for en «inkluderende, solidarisk og mangfoldig feministisk bevegelse» i Norge. IFI beskriver seg som en menneskerettsorganisasjon som setter interseksjonell feminisme i sentrum og som arbeider for et «mangfoldig og solidarisk samfunn, der alle – uavhengig av kjønn, seksualitet, hudfarge, funksjonsevne eller klassebakgrunn – skal ha en stemme og en plass». For IFI er feminisme grunnleggende et universelt menneskerettsprosjekt og den kampen alle kjemper sammen for et likestilt samfunn.
Fra opprop for inkluderende kvinnekamp til organisasjon
thumb|Lubna Jaffery var en av feministene bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020, erklæringen som dannet grunnlaget for etableringen av IFI Organisasjonen sprang ut av nettverket Inkluderende feminisme, som ble etablert i 2020. Nettverket hadde per 2024 rundt tusen medlemmer og var dermed blant de største organiserte feministiske miljøene i Norge. Nettverket Inkluderende feminisme hadde røtter i et bredt og tverrpolitisk «Opprop for inkluderende kvinnekamp» som ble publisert av 2 476 feminister i 2020. Oppropet favnet store deler av feministiske miljøer i Norge og fikk tilslutning av organisasjoner og partier fra Rød Ungdom til Venstrekvinnelaget. Oppropet ble i 2023 fulgt opp av et feministisk opprop mot transfobi. Samlet har 4 675 feminister sluttet seg til oppropene, som begge slår fast at «kvinners og transpersoners rettigheter står ikke i motsetning til hverandre. Vi slåss sammen mot undertrykkende strukturer i samfunnet vårt».
Oppropene fikk støtte fra en rekke politikere fra MDG, SV, Venstre, Høyre, Rødt og Arbeiderpartiet. Anette Trettebergstuen stilte seg bak begge oppropene, som likestillingspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet i 2020 og som likestillingsminister i 2023. Blant andre støttespillere var Trettebergstuens etterfølger som likestillingsminister, Lubna Jaffery, tidligere likestillingsombud Sunniva Ørstavik, Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam og Marte Mjøs Persen. Oppropene ble også undertegnet av en lang rekke jurister, kjønnsforskere, psykologer og andre fagpersoner, og mange kulturpersonligheter og andre feministisk engasjerte personer – fra Siri Gloppen, Mia Liinason, Andrea Vige Grønningsæter, likestillingsdirektør i Bufdir Anna Bjørshol og Gro Lindstad til Samsaya, Guro Sibeko, Ida Jackson, Mia Landsem og Hanna Asefaw.
Et viktig mål for IFI er å «styrke menneskerettighetene som grunnlag for feministisk arbeid, og samle og løfte feministiske krefter som jobber for et demokratisk, mangfoldig og inkluderende samfunn». På mange måter representerer IFI et generasjonsoppgjør i norsk feminisme, der unge feminister krever en inkluderende feminisme. Inkluderende feminisme har et nært samarbeid med Amnesty og Sex og Politikk, ikke minst i organiseringen av Inkluderende 8. mars.
Leder i FRI Oslo og Viken Marianne Gulli understreket at IFI «er viktig for å kunne skape et feministisk fellesskap som har plass til alle». MDG-politiker Josefine Gjerde, en av feministene bak «Opprop for inkluderende kvinnekamp» i 2020, beskrev samlingen av inkluderende feminister for demokrati og menneskerettigheter i IFI som uttrykk for «en ny vår i kvinnebevegelsen» som vil bli stående igjen som en milepæl i utviklingen av en norsk inkluderende feminisme som også favner marginaliserte grupper og sa at man ikke kan kalle seg feminist hvis man ekskluderer transkvinner.
Inkluderende feminisme-initiativet kan forstås både som et bredt koalisjonsprosjekt for menneskerettigheter, solidaritet og demokrati som samler en ny generasjon progressive feminister fra feminismens tredje og fjerde bølger, som et moralsk svar på globale antigendermobiliseringer, fascisme og demokratisk erosjon, og som et miljø der også idéstrømninger fra den likestillings- og menneskerettsorienterte, humanistisk forankrede kvinnesakstradisjonen Gina Krog, Margarete Bonnevie og Eva Kolstad stod for videreføres og holdes levende og relevante i vår tid. På denne måten kan IFI forstås som en «bevegelse av bevegelser» som fungerer som et knutepunkt for unge feminister, menneskerettsorganisasjoner, feministiske akademikere og ungdomspartier som ønsker en inkluderende feminisme, og som en organisasjon som legger stor vekt på å være en normdannende og diskursdannende aktør – og i ikke ubetydelig grad en normstabiliserende aktør i sitt forsvar av menneskerettigheter og interseksjonalitet som grunnverdier for feminismen. Dette gir IFI en hybrid identitet, både som sivilsamfunnsorganisasjon, men også intellektuelt prosjekt og infrastruktur kjennetegnet av symbolsk og diskursivt lederskap innenfor en bredere inkluderende feministisk bevegelse. Inkluderende feminisme-initiativet ble nominert til Jenteprisen i 2025 for sitt arbeid med å fornye norsk feminisme og forsvare alle jenters menneskerettigheter.
Felles uttalelse for en inkluderende feminisme
thumb|Inkluderende feminisme har et nært forhold til radiOrakel, verdens eldste kvinneradio, som var med å arrangere Inkluderende 8. mars fra starten thumb|Konsensuserklæringen for inkluderende feminisme løftet frem kvinnesaksnestor og likestillingsombud Eva Kolstads forståelse av feminismen som den kampen alle uansett kjønn kjemper sammen for større menneskelige utfoldelsesmuligheter – slik hun beskrev den i sin klassiske artikkel «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil» (1959). Norges Venstrekvinnelag og Unge Venstre der Kolstad var medlem eller æresmedlem var blant organisasjonene bak uttalelsen, sammen med bl.a. nesten hele det norske fagmiljøet i kjønnsforskning
På transminnedagen i 2025 tok IFI initiativ til en norsk konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme og som krevde et oppgjør med transfobi i feministisk arbeid i Norge, «Ingen feminisme uten transpersoner: Vi står sammen for en inkluderende feminisme», som nesten 30 feministiske organisasjoner og fagmiljøer har sluttet seg til. Den er ment som et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover, og var blant annet undertegnet av nesten hele det norske fagmiljøet i kjønnsforskning. Uttalelsen var skrevet med utgangspunkt i IFIs normative ambisjon om å forsvare en global samtidskonsensus i feministisk teori, etikk og praksis, og ga stor plass til tidligere norske og internasjonale uttalelser, herunder oppropene fra norske feminister fra 2020, 2021 og 2023, og fra internasjonale kvinneorganisasjoner. Den var ment koalisjonspolitisk og normstabiliserende innen en demokratisk og menneskerettslig forankret feminisme, som idag nødvendigvis må være interseksjonell.
Uttalelsen fremhevet at feminisme er et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet. Den løftet frem det første likestillingsombudet Eva Kolstads forståelse av feminisme eller kvinnesak som en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter. Uttalelsen var tydelig i å stenge døren for en rekke transfiendtlige antigendernarrativer i feministisk sammenheng. Den slo fast at «angrepene på Pride-arrangementer, inkluderende språk eller retten til å endre juridisk kjønn er bare tre symptomer på en mye større trussel mot et fritt og demokratisk samfunn – et samfunn som har plass til alle» og at «transpersoner er ikke en debatt. Transpersoner er våre medmennesker».
Nesten 30 organisasjoner og fagmiljøer er tilsluttet erklæringen: AUF Changemaker Forening for kjønnsforskning i Norge Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold Gleditsch-prosjektet Grønt Kvinnenettverk Homonettverket i Arbeiderpartiet Humanistisk Ungdom