thumb|I Michelinos freske ses Dante med et eksemplar av Den guddommelige komedie. Bak ham sees helvetes porter, Skjærsildsbergets syv terrasser og byen Firenze. Over ham sees himmelens sfærer. thumb|Dante skuer mot Skjærsildberget på et allegorisk portrett av Agnolo Bronzino, malt rundt 1530. Den guddommelige komedie (italiensk: La Divina commedia), skrevet av florentineren Dante Alighieri mellom 1308 og hans død i 1321, regnes som det viktigste epos i italiensk litteratur såvel som et av de mest betydningsfulle verker i verdenslitteraturen. Det medvirket til at Dantes toskanske dialekt satte standard for moderne italiensk.Standardiseringen av moderne italiensk
Struktur Komedien består av tre deler (cantiche): Inferno (Helvete), Purgatorio (Skjærsilden) og Paradiso (Paradiset), på henholdsvis 34, 33 og 33 sanger (canti). Den første sangen i Inferno fungerer som innledning til hele verket, slik at hver del får 33 sanger. Tallet 3 dukker opp gjennom hele verket: 3 deler * 33 sanger * 33 strofer * 3 verselinjer. Det er heller ingen tilfeldighet at hele verket utgjør 100 sanger. Versemønsteret, terza rima, er endekasyllabisk (dvs. elleve verseføtter på hver linje, eller mer korrekt med tiende stavelsen som den siste trykksterke), og har tre linjer (tersiner) i hver strofe med rimmønsteret ABA BCB CDC . . . YZY Z.
Dante forteller i første person om sin ferd gjennom de tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager (triduum sacrum) i jubelåret 1300. Han ledes gjennom helvete og skjærsilden av den romerske dikteren Vergil, Aeneidens forfatter, og videre gjennom Paradiset av Beatrice, som Dante besang som sin store kjærlighet i sitt tidlige verk La Vita Nuova (no.: Det nye liv). Modellen bak skikkelsen kan være florentineren Beatrice Portinari, eller også Bice Di Folco Portinari (1266–90). I Paradisets tre siste sanger føres pilegrimen av Bernhard av Clairvaux, som i siste sang går i forbønn for ham overfor jomfru Maria, før han til slutt får se Guds eget sanne lys.
Innhold Helvete thumb|Gustave Dorés raderinger som illustrasjoner til Den guddommelige komedie (1861–1868), her har Dante gått seg vill i første sang. thumb|Vergil avviser Malacoda og vennene hans mellom femte og sjette grøft i infernos åttende sirkel, canto 21. Diktet begynner natten før langfredag i år 1300, «i midten av vår reise gjennom livet» («Nel mezzo del cammin di nostra vita») og åpner således in medias res. Dante er fem og tredve år gammel, halvparten av den bibelske livslengde på 70 år (Salmene 90:10), og har gått seg vill i en mørk skog, hvor han angripes av ville dyr (synder) han ikke kan passere: en ulv, en løve og en panter. Han klarer ikke å finne den rette vei (diritta via) til frelsen. Dante forstår at han ødelegger seg selv, at han vil falle inn i et «dypt sted» (basso loco) der solen er stum (l sol tace), men han blir reddet av Vergil, som griper inn på Beatrices ordre (annen sang). Sammen med Vergil drar han ned i underverdenen.
Dante og Vergil trer inn gjennom helvetes porter, hvor det står innskrevet «La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate). De kommer først til Helvetes forgård, hvor de fånyttige bor – de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med hverken i himmelen eller helvete – til evig tid må de jage en vimpel og bli stukket av veps (tredje sang). Deretter ror Charon Dante og Vergil over elven Akheron til helvete.
Vergil leder Dante gjennom helvetes ni sirkler. Sirklene er konsentriske, hver av dem huser stadig verre syndere, inntil jordens sentrum, der Satan holdes fanget – fastfrosset, opp ned. De døde straffes på en måte som passer den synd de har begått, noe som på Dantes italiensk betegnes il contrapasso (gjengjeldelsen, «øye for øye og tann for tann»). Første sirkel er Limbo, hvor de udøpte og rettskafne hedningene bor – de som, til tross for at de ikke er syndere, ikke var kristne (fordi de aldri fikk muligheten; her finner man bl.a. en rekke greske filosofer). De får ingen straff, men kan ikke nå Paradiset, og de er nektet Guds nærvær for alltid.
Alle syndere dømmes av Minos, som forviser hver sjel til én av de nedre åtte sirkler. Disse er anlagt etter den klassiske aristoteliske forståelse av dyder og laster, slik filosofen beskriver det i sin nikomakiske etikk. De er delt inn i tre grupper; den første er leopardens synder, de som har begått synder fordi de ikke klarte å kontrollere sine begjær og lyster. Disse er de minst formastelige synder: Annen sirkel: De vellystige, som holdes fanget i en veldig storm, slik at de aldri får berøre hverandre igjen. To av dem er Francesca da Rimini og hennes elsker Paulo (femte sang). Tredje sirkel: De glupske, som ligger med ansiktet ned i sølen mens de gnages i stykker av Kerberos (sjette sang). Fjerde sirkel: De grådige, som samlet seg rikdommer, og de ødsle, som sløste dem bort, tvinges til å skyve enorme stenblokker i motsatte retninger. Femte sirkel: De hevngjerrige (de aktivt vrede) som må slåss mot hverandre i det myraktige vannet i elven Styx, og de hatefulle (de passivt vrede) som holdes fanget under vannet.
De nedre deler av helvete ligger innenfor murene til byen Dis, som igjen omsluttes av Styx (niende sang). Her finnes de aktive synder, først kommer de voldelige synder (løvens synder): Sjette sirkel: Kjettere, fanget i flammende graver (tiende og ellevte sang). Syvende sirkel: Voldsmenn (tolvte til syttende sang). De er igjen delt inn i tre ringer: Ytre ring: De som øvet vold mot mennesker og eiendom i en elv av kokende blod (tolvte sang). Midterste ring: De som øvet vold mot seg selv – selvmordere – er omskapt til tornede sorte trær. Ulikt alle andre døde vil de ikke bli gjenfødt etter den ytterste dag. Andre vil fortsette å holde til i helvete eller himmelen, men i fysisk (heller enn bare åndelig) forstand, men selvmordere har støtt fra seg sine egne legemer, og er fanget for alltid i form av trær, mens deres egne kropper henger fra grenene. I denne ringen finner vi også de tøylesløse, som jages mellom trærne av ville hunder. På Dantes tid ble ens egen eiendom ansett som forlengelsen av ens egen kropp, følgelig var det å skade sin egen eiendom som å skade seg selv. Innerste ring: De som øvet vold mot Gud, kunst og natur: blasfemikere, sodomitter og ågerkarler. De holder til i en ørken av brennende sand hvor det regner flammer fra himmelen (fjortende til syttende sang).
De to siste sirklene i helvete er for overlagte synder, svik og bedrageri. De kan bare nås ved å klatre ned en stor skrent ned i helvetes dyp: Åttende sirkel: De bedragerske, skyldige i overlagt, vitende ondskap, holder til i sirkelen Malebolge (attende til tredevte sang). Denne er inndelt i ti grøfter: Første grøft: Halliker og forførere går i motsatte retninger mens de piskes av demoner (attende sang). Annen grøft: Smigrere, stenket i menneskeekskrementer (attende sang). Tredje grøft: De som har begått simoni, nedgravd med hodet først, mens flammer brenner fra fotsålene deres (nittende sang). En av dem, pave Nikolas III, peker ut to av sine etterfølgere som simonister: Pave Bonifacius VIII og pave Klemens V. Fjerde grøft: Trollmenn og falske profeter, hvis hoder er vridd om, slik at de bare kan se hva som er bak dem (tyvende sang). Femte grøft: Korrupte politikere, fanget i en innsjø av brennende bek (en- og toogtyvende sang). De voktes av djevler, Malebranche(ne) (Onde Klør). Lederen deres, Malacoda (Onde Hale), utnevner en eskorte til Vergil og Dante. Eskorten huker tak i Ciampolo. Han identifiserer noen italienske svindlere og narrer Malebranchene for å unnslippe tilbake i innsjøen. (énogtyvende til treogtyvende sang) Sjette grøft: Hyklere, som må gå i forgylte blykapper. Dante snakker med Catalano og Loderingo, medlemmer av «De glade brødre» (lat. Frati Gaudenti).(treogtyvende sang) Syvende grøft: Tyver, voktet av kentauren (som Dante beskriver ham) Cacus. De jages og bites av slanger. Slangebittene gjør at de forandrer seg på ulike måter. Vi presenteres for eksempler der offeret brennes til aske for så å gjenoppstå, en florentiner smelter sammen med en seksbenet slange, og atter en annen utveksler natur med en firfisle (fire- og femogtyvende sang) Åttende grøft: Bedragerske rådgivere, fanget i flammer (sjeler skyldige i svikefullt bruk av intellekt og veltalenhet). På bakgrunn av rollene de spilte i den trojanske krig, er Odyssevs og Diomedes fanget i en todelt flamme. Odyssevs forteller historien om sin siste reise. Guido da Montefeltro beskriver hvordan hans råd til pave Bonifacius VIII medførte fordømmelse, til tross for pavens løfte om absolusjon (seks- og syvogtyvende sang). thumb|Dante og Vergil på vei oppover den stenete avsatsen i canto 26. thumb|Satan står frosset fast i is til livhøyde i canto 34. Niende grøft: De som sår splid, hvis kropper kuttes av en sverdsvingende djevel. De leges i løpet av runden for å bli skadet på ny. Muhammed ber Dante advare den skismatiske heretikeren broder Dolcino (åtte- og niogtyvende sang). Tiende grøft: Falsknere, som alkymister, falskmyntere, menedere og bedragere. Hver av dem straffes ved å bli pådratt en bestemt sykdom (niogtyvende og tredevte sang).
Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse (1. Mosebok 10:8-12), han tilskrives tradisjonelt Babels tårn. Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs (= «motstander», navn på han som forgjeves kjempet mot Herkules) (31. sang).
Niende sirkel: Forrædere, skilt fra andre bedragere ved at de svek noen de hadde et spesielt forhold til. De er frosset fast i elven Cocytus, som i Dantes verden har blitt til en sjø av is (32. til 34. sang). Hver gruppe forrædere sitter fast i isen i forskjellige høyder, fra livet og ned til hele kroppen. Sirkelen er delt inn i fire konsentriske områder: Caina: De som forrådte sine slektninger (32. sang), etter Kain. Antenora: De som forrådte sitt folk, parti, sin by eller sitt land. Har sitt navn etter Antenor av Troja, som etter middelaldersk tradisjon forrådte sin by til grekerne. Grev Ugolino gnager på hodet til sin rival erkebiskop Ruggieri. Ugolino tar en pause i måltidet for å beskrive hvordan Ruggieri fengslet ham og hans barn og lot dem sulte i hjel (32. og 33. sang) Ptolemæa: De som forrådte sine gjester (33. sang). Sannsynligvis etter Ptolemaios, kaptein av Jeriko, som inviterte ypperstepresten Simon Makabeeren og hans sønner til gilde og drepte dem. En av de som holder til i Ptolemæa, broder Alberigo, forteller at det noen ganger hender at en sjel faller ned hit før Atropos (skjebnen som bryter livstråden) mente å sende den. Deres legemer på jorden blir straks besatt av en demon. Judecca: De som forrådte sine herrer og velgjørere (34. sang). Satan (Dis) befinner seg i sentrum av området. Han som en gang var den vakreste av erkeenglene (Lucifer), er forvandlet til et trehodet monster, frosset fast i isen til livhøyde. Han slår med vingene mens hvert av de tre hodene hans gnager på en forræder: Brutus og Cassius på hver side og Judas Iskariot i midten med hodet først.
De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers igjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. De ankommer like før daggry påskemorgen.
Skjærsildsberget Fra dypet av Helvete kommer Dante og Vergil ut til fjellet Purgatorio (Skjærsildsberget eller skiringsberget), som Dante har plassert midt på den sørlige halvkule, antipodisk av Jerusalem. De første delene av boken beskriver Antepurgatorio, som består av stranden og åsene ved foten av berget. Det voktes av Cato den yngre, som i romersk historie er kjent for sin kamp mot korrupsjon og sitt halsstarrige, bestialske selvmord. Da Cato forstod at slaget var tapt for Julius Cæsar kastet han seg mot sverdet. Han ble imidlertid funnet og lappet sammen, men lot ikke sjansen gå fra seg til å fullføre verket ved å rive ut sine egne tarmer.