Galerius (latin: Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus;I klassisk latin ville Galerius' navn bli skrevet som GAIVS GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS. født ca. 260, død april eller mai 311) var romersk keiser fra 305 til 311. Mer nøyaktig var han fra 1. mars eller 21. mai 293Barnes (1981), Constantine and Eusebius, s. 8–9; Barnes (1982), New Empire, s. 4, 38; Potter (2005), The Roman Empire at Bay. s. 288; Southern (2001), Severus to Constantine. s. 146; Williams (1997), Diocletian, s. 64–65; De tidligere datoer for Galerius' utnevnelse har blitt argumentert for basert på antagelsen at utnevnelsene for Konstantius og Galerius var sammenfallende (Barnes (1981), 8–9; Southern (1999), 146). Barnes (1982, s. 62) argumenterer mot en datering for 21. mai 293 i Nicomedia med henvisning til Seston, William (1948): «Dioclétien et la Tétrarchie, I. Guerres et Réformes (284-300)» i: Revue belge de philologie et d'histoire 26 (26-3), 88ff., ved å hevde at bevisene framført (Paschal Chronicle 521 = Chronica Minora 1.229 og Lactantius, DMP 19.2) er ugyldig og forvirrende. Lactantius kommenterer på Diokletian og steder hvor Diokletian ble utropt, og at den «Maximianus» i teksten er et senere innlegg; Paschal Chronicle er ikke autoritativ for denne perioden for hendelser utenfor Egypt, og kan ganske enkelt være kommenterende på dagen da det laurbærkransede bildet av de nye keisere ankom Alexandria. Potter (2004, s. 650) argumenterer at lokaliseringen av akklamasjonen til Nicomedia er falsk, men tror at Sestons andre bevis gir en sterk sak for et midlertidig forsinkelse mellom de to cæsarers akklamasjoner. og til 1. mai 305 cæsar under Diokletian.Barnes (1982), New Empire, s. 4. Fra 1. mai 305 og til sent i april eller tidlig i mai 311 var han augustus (keiser) sammen med Konstantius (fram til 25. juli 306), deretter med Severus (fram til våren 307) og deretter med Konstantin (fra ca. september 307), og deretter med Licinius (fra 11. november 308).Barnes (1982), New Empire, s. 4–6
I løpet av hans styre drev han krig mot det persiske Sasanideriket (støttet av Diokletian), og herjet deres hovedstad Ktesifon i 299. Han drev også krig på andre siden av grenseelven Donau mot folkegruppen karperne (carpiani), og beseiret dem i 297 og 300. Selv om han var en sterk motstander av kristendommen, var det Galerius som avsluttet Diocletians kristendomsforfølgelser da han utstedte en bestemmelse om religiøs toleranse i 311.
Liv og virke Tidlig liv Galerius ble født i Serdica,«Maximianus Galerius in Dacia haud longe a Serdica natus», Eutropii Breviarum IX. 22. skjønt en del moderne forskere betrakter det strategiske stedet han bygde som palass oppkalt etter hans mor, Felix Romuliana (Gamzigrad i Serbia), er hans egentlige fødested.Barnes (1982): New Empire, s. 37. Hans far var traker og hans mor Romula var daker som forlot Dacia grunnet angrepene fra den dakiske stammen karperne (carpiani).Lactantius: de Mortibus Persecutorum, 19 Han tok i begynnelsen opp sin fars erverv som gjeter, derav hans etternavn Armentarius (latin: armentum, «gjeteflokk»).
Han tjenestegjorde med utmerkelse som soldat under keiserne Aurelianus og Probus, og i 293 ved etableringen av tetrarkiet ble han utsett som cæsar (kronprins og nestkommanderende) sammen med Konstantius I Klorus, og fikk i ekteskap datteren til Diokletian, Valeria (senere kjent som Galeria Valeria). På samme tid fikk han kommandoen over provinsene i Illyria. Etter noen år med krigføring mot sarmatere og gotere langs grensen av Donau, overtok han kommandoen over legionene ved de østlige yttergrensene i Romerriket. Kort tid etter denne utnevnelsen ble Galerius sendt til sør i Egypt for å kjempe mot stammer fra Nubia som angrep og forstyrret handelsrutene fra Nilen og til Rødehavet rundt byene Busiris«Galerius Maximian (AD 305 - AD 311)» Odahl, Charles (2010): Constantine and the Christian Empire, Routledge, s. 59 og Koptos (romersk: Justinianopolis).Rees, Roger (2004): Diocletian and the Tetrarchy, Edinburgh University Press, s. 14, sitert i Leadbetter, William (2000): «Galerius and the Revolt of the Thebaid, 293/4» i: Antichthon 34, s. 82–94.
Krig med Persia I 294 hadde Nerseh, en sønn av Shapur I, som hadde blitt forbigått i å arve Sasanideriket, kommet til makten i det persiske kongeriket. Nerseh hadde antagelig forsøkt å myrde Bahram III, en ung mann plassert på tronen av en adelsmann ved navn Vahunam i kjølvannet av at Bahram II døde i 293.Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 69 Tidlig i 294 sendte Narseh en pakke med gaver til Diokletian, men inne i Persia forsøkte han å ødelegge alle spor av sin umiddelbare forgjenger og fjernet deres navn fra offentlige bygninger. Han forsøkte å identifisere seg med krigerske regimer som de til Ardasjir I (styrte i 226–241) og Shapur I (241–272), og som hadde herjet romerske Antiokia ved Orontes og tatt den romerske keiser Valerianus til fange.Williams (1997): Diocletian, s. 69–70
I 295 erklærte Narseh krig mot Roma. Han synes først å ha invadert vestlige Armenia, gjenerobret landområdet som ble gitt til Tiridates i fredsavtalen fra 287. Han okkuperte deretter land fram til det følgende året.Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 149Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 292. Den senere historikeren Ammianus Marcellinus er den eneste kilden gir detaljer om invasjonen av Armenia.Ammianus Marcellinus 23.5.11.Potter (2005), The Roman Empire at Bay, s. 651–652 Narseh forflyttet seg deretter sørover og inn romersk Mesopotamia. Den nye persiske aggresjonen tvang Galerius å forflytte seg fra Egypt og nordover til Syria våren 295. Narseh allierte seg med arabere i Den syriske ørkenen. Galerius klarte å stoppe de første persiske bevegelsene i ørkenen sent på sommeren 295, men Narseh kom tilbake med fornyet styrke den følgende året, erobret Armenia og Mesopotamia, og ødela mange romerske festningsverker i ørkenområdene. Situasjonen var ikke under kontroll og Galerius sendt bud om hjelp fra Diokletian. Den eldre keiseren kom til Syria i slutten av 296, og i en felles militærkampanje ble igangsatt den påfølgende våren. Mens Diokletian voktet den syriske grensen, krysset Galerius elven Eufrat og møtte hæren til Narseh først i nærheten av Carrhae (Harran i dagens Tyrkia) uten å vinne og deretter på nytt i nærheten av Callinicum (Ar-Raqqah i dagens Syria).Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 17. I dette slaget fikk begge sider fikk tunge tap, og trakk seg tilbake til hver sin kant. Diokletian var misfornøyd med Galerius' innsats og tvang ham til å løpe ved siden av sin hestetrukne vogn da de vendte tilbake til Antiokia. Beskjeden var åpenbar. Diokletian la skylden for nederlagene på Galerius og det ville ikke bli godtatt.Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 293.
Samtidig oppsto det nye problemer i Egypt. Misfornøyde med det nye skattesystemet gjorde egypterne opprør og utropte Domitius Domitianus som deres keiser. Diokletian besluttet å ta seg av opprøreren mens han sendte friske tropper til Galerius fra Donau for enda en krig mot perserne.Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 18. Diokletian slo ned det egyptiske opprøret i løpet av høsten 297, skjønt storbyen Alexandria fortsatte opprøret under Aurelius Achilleus.«Aurelius Achilleus», Oxford Reference Etter en langvarig beleiring i løpet av vintermånedene erobret han byen og straffet innbyggerne våren 298 og reiste en triumfsøyle på en høyde i byen.
Narseh hadde ikke bevegd seg fra Armenia og Mesopotamia. Det ble Galerius som måtte ta initativet i 298 med et angrep på nordlige Mesopotamia via Armenia. Narseh trakk seg tilbake til Armenia for å bekjempe Galerius' hær, men det var ikke til hans fordel: den ulendte terrenget i Armenia passet det romerske infanteriet bedre enn det persiske kavaleriet. Lokal støtte ga samtidig Galerius fordel med et overraskelsesangrep på de persiske styrkene og i to etterfølgende kamper seiret han.
I løpet av det andre sammenstøtet, kampen ved Satala, kunne de romerske styrkene erobre Narsehs leir, hans skattekiste, hans harem og hans hustru. Eutropius skriver: «Han jagde Narseh, plyndret leiren hans, fanget hans hustruer, søstre og barn sammen med et stort antall av den persiske adelen og enorm mengde persiske penger, og fordrev kongen selv inn i den fjerneste ørken i hans kongerike».Odahl, Charles (2010): Constantine and the Christian Empire, Routledge, s. 60 Narsehs hustru kom til å leve resten av krigen i Daphne, en forstad til Antiokia, og tjente som en konstant påminnelse for perserne om det ydmykende nederlaget. Galerius dro deretter til Media og Adiabene, og var seierrik alle steder. Størst suksess hadde han i nærheten av Theodosiopolis (dagens tyrkiske by Erzurum),Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 151 og sikret seg kontrollen over Nisibis (dagens tyrkiske by Nusaybin) før 1. oktober 298. En av de unge offiserene i hæren hans var Konstantin, sønn av Konstantius I Klorus. Han bevegede seg nedover elven Tigris, erobret Ktesifon, og kunne speide over de historiske ruinene av Babylon før han reiste tilbake til romersk område via Eufrat. Det er ingen kilder som særskilt hevder at Ktesifon ble herjet, men det er antatt at den ble det.
Fredsforhandlingene right|thumb|Detalj som viser Galerius angripe sin persiske fiende Narseh på Galerius' bue i Thessaloniki, den greske byen hvor Galerius utførte flere av sine administrative handlinger. Narseh hadde tidligere sendt en ambassadør til Galerius hvor han tryglet om å få sin hustru og barn tilbake, men Galerius hadde avvist sendebudet og minnet Shapur om hvordan perserne hadde behandlet Valerianus. Romerne behandlet dog Narsehs fangede familie etter omstendighetene godt, kanskje for å fremme en sammenligning med hvordan Aleksander den store tidligere hadde behandlet familien til Dareios III av Persia. Fredsforhandlingene kom dog i gang våren 299 med både Galerius og Diokletian til stede. Deres magister memoriæ (sekretær) Sicorius Probus ble sendt til Narseh for å presentere de romerske betingelser.
Betingelsene ved freden i Nisibis var harde: Sasanideriket måtte oppgi landområder til Roma, akseptere Tigris som grensen mellom de to rikene. Ytterligere betingelser spesifiserte at Armenia igjen kom inn under romersk overherredømme og med festningen ved Ziatha som dets grense; kaukasisk Iberia skulle betale tributt til Roma under en romersk utnevnelse; Nisibis, nå under romersk styre, ville bli hovedkanal for handelen mellom Sasanideriket og Romerriket; og Roma ville utøve kontroll over de fem satrapier mellom Tigris og Armenia: Ingilene, Sophanene (Sophene), Arzanene (Aghdznik), Kordiene, og Zabdiccena (nær dagens Hakkâri i Tyrkia). Disse regionene omfattet adgang over Tigris via Anti-Taurus, ei fjellkjede sør og øst i Anatolia som svinger nordøstover fra Taurusfjellene; Bitlis-passet, som var den raskeste sørlige veien inn i persiske Armenia; og tilgang til Tur Abdin-platået. Med disse områdene hadde Romerriket en framstående stasjon nord for Ktesifon, og ville kunne forsinke framtidige angrep fra persiske styrker gjennom regionen. Under disse betingelsene fikk Tiridates tilbake både tronen og sine forfedres krav og Roma sikret en bed sone av kulturell innflytelse i regionen.
Kristenforfølgelser thumb|right| Detalj fra Galerius' bue i Thessaloniki. Kristne hadde levd i fred under det meste av styret til Diokletian. Forfølgelsene begynte med en bestemmelse den 24. februar 303 som kristne la skylden på Galerius' arbeid ettersom han var ivrig forsvarer av det tradisjonelle romerske leveviset og av de tradisjonelle gudene. Kristne forsamlingshus ble ødelagt i frykt for oppvigleri i hemmelige kristne møter.