Theravādatekster i tibetansk språkdrakt er en artikkel om tekster i den tibetanske buddhistiske kanon som tilhører skolen Theravāda. Tekstene finnes både i Kangyur og Tengyur, og omfatter både sūtraer og avhandlinger. De ble oversatt fra pāḷi til tibetansk på begynnelsen av 1300-tallet av singaleseren Ānandaśrī fra Sri Lanka og den tibetanske oversetteren Tharpa Lotsawa Nyima Gyaltsen Palzangpo.
Kangyur Omtale i akademika Den første omtale av tekstene som behandles her, ble gjort av den ungarske lingvisten, orientalisten og tibetologen Sándor Kőrösi Csoma (1784–1842) i hans Analysis of the Kanjur i 1836-1839. Den neste omtalen kom i 1881 av den franske orientalisten Léon Feer (1830–1902). Han beskrev dem som textes traduits de Pāḷi (tekster oversatt fra pāḷi); i 1883 publiserte han en oversettelse av åtte tekster (Toh. 31, Toh. 36-40, Toh. 42-43) og deler av Toh. 32. Han sammenlignet dem med ekvivalenter på pāḷi og beslektede tekster fra skolen mūlasarvāstivāda.
I 1929 ga Marcelle Lalou (1890–1967) en tabulær liste over de 13 tekstene som finnes i Narthang- og Peking Kangyur, med kryssreferanser til Berlin Kangyur, pāḷiparalellene, parittas og oversettelsen til Feer. I 1968 ble deres titler på sanskrit, tibetansk og mongolsk, slik vi finner dem i den mongolske Kangyur, listet opp av den østerrikske mongologen Friedrich Alexander Bischoff (1928–2009), som også oversatte deres kolofoner fra mongolsk.
Pāḷiparalellene for Toh.31-34 og Toh. 43 ble notert i Tōhoku-katalogen som ble publisert i august 1934. Pāḷiekvivalentene for Toh.31-34, Toh. 36 (del A) og Toh. 38-43 ble gitt i nytrykkene av katalogene for Otani og Peking Kangyur, som ble utgitt i 1930-1932 og 1961. Pāḷiparalellene til Toh. 35 og Toh. 43 ble gitt av Sylvain Lévi (1863–1935) i 1932.
De 13 tekstene ble oversatt fra «språket i India» (རྒྱ་གར་སྐད, rgya gar skad), som vanligvis betyr sanskrit. Léon Feer var den første som beskrev originalenes språk som pāḷi. Edward Conze (1904–1979) hevdet det motsatte i 1978: «[De 13 tekstene] er noen ganger hevdet å ha blitt oversatt fra pāḷi, men de varierer for mye fra pāḷiteksten, og ved nærmere undersøkelse viser de seg å være hīnayānasūtraer [Sic] fra kanonen til sarvāstivāda og andre hīnayānasekter som var i kontakt med Tibet».
Dette er ikke riktig. Sūtraene har nære ekvivalenter i pāḷikanonen, de er blitt oversatt fra pāḷi og tilhører skolen theravāda. I 1993 utga Peter Skilling (f. 1949) en publikasjon hvor han påviste at originalspråket var pāḷi.
Padmakara Translation Group har påtatt seg oppdraget å oversette 13 av de 14 sūtraene, samt kapittelet fra Vimuttimagga (Toh. 306) til engelsk. De to første ble publisert 26. september 2023. Den 9. November 2023 ble den tredje publisert. Pr 13. juli 2024 er oversettelsen av 10 tekster ikke påbegynt. Toh. 306 er under oversettelse.
Oversetterne Det finnes 13 (eller 14) theravādasūtraer i tibetansk oversettelse. De ble oversatt i det første tiår av 1300-tallet ved nyingma-klosteret Tharpa Ling (ཐར་པ་གླིང), i kongedømmet Bumthang, som senere ble en av de ni provinsene i Bhutan. Klosteret befinner seg ikke langt unna Shaluklosteret 22 km sør for Shigatse i det sentrale Tibet. Oversetterne var singaleseren Ānandaśrī (ཨཱ་ནནད་ཤྲཱི།) fra Sri Lanka og den tibetanske oversetteren Tharpa Lotsawa Nyima Gyaltsen Palzangpo, også omtalt som Nyima Gyaltsen (ཉི་མ་རྒྱལ་མཚན།). Sistnevnte var en av lærerne til sakyamesteren Butön Rinchen Drup (བུ་སྟོན་རིན་ཆེན་གྲུབ, 1290–1364). thumb|Shaluklosteret 22 sør for Shigatse i det sentrale Tibet.
Kolofonen til Toh. 31 beskriver oversetterne som «den store Paṇḍita Ānandaśrī – fra øyen Ceylon, en reise på 600 yojanas til sør for Vajrāsana, Bodhimaṇḍa (hvor Buddha fikk sin oppvåkning), som på fullkommen måte hadde entret det religiøse liv (lavere ordinasjon) fra en brāhmaṇa-familie, som hadde tatt den fulle ordinasjon og gjennomgående mestret Tripiṭaka – og den lærde (bahuṡruta) oversetter, ṡākyamunken Nyima Gyaltsen Palzangpo». Den sier videre at oversettelsen ble gjort «i setet for oversettelser, det store klosteret (mahāvihāra) av det strålende Tharpa Ling».
Det finnes en 14. sūtra (Toh. 4472) som er en avart av Maitrīsūtra (Toh. 35). Denne teksten ble oversatt i året 1307 e.Kr. i sakyaklosteret og er kun tilstede i Berlin- (B 82.4), Lhasa- (H 349), Narthang- (N 328) og Peking Kangyur (Q 1010)
Det finnes også en 15. tekst i Kangyur. Dette er et kapittel av en avhandling, men er av ukjente grunner plassert i den generelle sūtraseksjon (Toh. 306). Dette er tredje kapittel av Vimuttimagga eller «frihetens vei», som ble skrevet av Arahant Upatissa i det 1. eller 2. århundre e.Kr.
Disse 15 tekstene er de eneste som tilhører skolen theravāda i Kangyur.
«De nye oversettelser» Sūtraene er stort sett fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon; unntaket er Giryānandasūtra (Toh.39), som trolig ble oversatt fra tibetansk. De er også fraværende i deler av den tibetanske buddhistiske kanon. De er ikke tilstede i enkelte perifere utgaver av Kangyur. De er ikke tilstede i Phug Bhrag Kangyur eller i Newark Kangyur fra Batang. thumb|Singalesiske buddhistmunker messer en paritta for en kvinne. Sūtraene var den siste gruppe med sūtraer som ble tilføyd sūtraseksjonen i Kangyur. I sitt historieverk «Buddhismens historie» (ཆོས་འབྱུང, chos 'byung) fra 1322 kalte Butön Rinchen Drup dem for «de nylige oversettelser» (གསར་དུ་འགྱུར་བ, gsar du ’gyur ba).
Denne benevnelsen ble også brukt av redaktørene av Lithang Kangyur (1608–1621), av Terdak Lingpa (1646–1714), i katalogen til Dergé Kangyur (བཀའ་འགྱུར་དཀར་ཆག་, bka' 'gyur dkar chag) fra 1733 og i katalogen til Urga Kangyur fra 1910. Katalogen i Lithang Kangyur sier: śes rab kyi pha tol tu phyin pa śes rab sna tshogs dań | mdo gsar 'gyur gyi bskor pu sti scig; gsar 'gyur mdo la. I katalogen til Urga Kangyur heter det: śes rab sna tshogs dań mdo gsar 'gyi skor pu sta ka gcig la.
Urga Kangyur har for øvrig en tibetansk oversettelse av Tathāgata-aṣṭottaraśataka (U.361, Toh. 4468) som ikke skal drøftes her; i margen har den merknaden mdo sde gsar 'gyur, som betyr parittasūtra. Av de 13/14 sūtraene som omtales her, blir 9 betegnet som paritta i pāḷikanonen.
Katalogen til Lhasa Kangyur (1920–1934) kaller dem «gruppen av 13 sūtraer» (མདོ་ཚན་བཅུ་སུམ་པོ, mdo tshan bcu sum po). I folio 438a.7 heter det: śes phyin sna tshogs dań | mdo gsar 'gyi skor, og i folio 439a.5 heter det: mdo tshan bcu gsum po. Katalogene til Peking- (bind 151, Dkarchag I, 13.a4-5) og Narthang Kangyur mangler en generell tittel på disse sūtraene, og lister dem bare opp enkeltvis uten å gi flere detaljer.
Tekstene i forskjellige utgaver av Kangyur thumb|Lhasa Kangyur ved Depungklosteret i Lhasa, Tibet Vi tar her for oss åtte utgaver av Kangyur som er basert på Tshalpa Kangyur, et manuskript fra 1347-1351: Berlin-, Dergé, Lhasa-, Lithang-, Peking-, Urga-, Narthang- og Chone Kangyur. Berlin Kangyur er et manuskript, men de andre syv er trykt med xylografer. Den andre linjen baserer seg på Tempangma-manuskriptet fra Gyangzē (རྒྱལ་རྩེ, rGyal rtse). Manuskriptet er fra 1431 og befinner seg i nasjonalbiblioteket i Mongolia. Det er supplert av to nedtegnelser av «mottatte lærdommer» (གསན་ཡིག, gSan Yig), den ene av Jaya-pandita Blo-bzang-'phrin-las (1642-1708), den andre av 'Jam dbyańs bźad pa'i rdo rje (1648-1721).
Tempangma-tradisjonen i denne artikkelen omfatter London-, Stog-palassets-, Tokyo- og Ulan Bator Kangyur.
I utgaver innenfor tradisjonen Tshalpa Kangyur er disse sūtraene plassert i det siste bind med «diverse (mindre) prajñā[pāramitāsūtraer]» (ཤེས་རབ་སྣ་ཚོགས། · shes rab sna tshogs/) innenfor seksjonen prajñāpāramitā (ཤེར་ཕྱིན།, sher phyin/). Og det på tross av at disse sūtraene ikke er en del av prajñāpāramitālitteraturen. Et manuskript av Kangyur fra Tawang (O rgyan gliṅ, ཨོ་རྒྱན་གླིང) i Mon-regionen i det vestlige Tibet, inkluderer alle tekstene i siste bind av prajñāpāramitāseksjonen. Det tilhører for øvrig verken linjen Tshalpa eller Tempangma.
I alle utgaver av Kangyur som er basert på Tshalpa Kangyur, opptrer de som tekst nr 13–25; unntaket er Lhasa -og Urga Kangyur; i syv utgaver av Kangyur er sūtraene i siste bind av prajñāpāramitāseksjonen, i Chone Kangyur er de i sjette av det åttende og siste bind av denne seksjonen. I Narthang- og Lhasa Kangyur er de lokalisert på slutten av denne seksjonen.
I Lhasa-, Lithang-, Narthang- og Peking Kangyur er de plassert siste bind av den [generelle] sūtraseksjon (མདོ་སྡེ། · mdo sde/).
Prajñāpāramitā ?
Butön Rinchendrup var usikker på om disse sūtraene skulle klassifiseres som mahāyanasūtraer (som deres inkludering i prajñāpāramitāseksjonen antyder) eller som theravādalitteratur (som samtidige lærde betraktet dem som).
I Butön's liste over tibetanske tekster går sūtraene fra katalognummer 369 til 380 i del VII som omfatter «diverse mahāyanasūtraer» (ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ་སྡེ་སྣ་ཚོགས, theg pa chen po'i mdo sde sna tshogs). Butön utrykker tvil på om tekstene er duplikater av tidligere oversettelser. Butön skriver: «Selv om de (13) nylig oversatte sūtraer ikke tilhører prajñāpāramitā, ble oversettelser fra den sene periode plassert sammen i slutten av dette bind. Det kan synes som om de ble plassert der uten å ta i betraktning hvorvidt de tilhørte den store eller den lille vogn (di rnams sṅar gyi daṅ los mi zlos theg pa che chuṅ gaṅ yin dpyad par bya'o), og uten å ta i betraktning at de er duplikater av tidligere oversettelser. Her har vi gjort det samme».
I Tibet er sūtraene omtalt som paritta (གསར་འགྱུར། · gsar 'gyur/). Dette er tekster som høytleses for å oppnå beskyttelse. En slik status har også 9 av tekstene innenfor skolen theravāda; deres lykkebringende stilling (som en slags talisman) kan forklare årsaken til at de er plassert som en konklusjon på prajñāpāramitāseksjonen.
Tidligere mūlasarvāstivāda-avarter av tekstene eksisterte. Dette ser vi hvis vi konsulterer London-, Narthang-, Stog palassets- og Tokyo Kangyur. For mahāsamayasūtra (Toh. 34) sier kolofonen at «den nåværende teksten stemmer fullstendig overens med den tidligere oversettelsen». Denne tidligere oversettelse må være mūlasarvāstivāda-varianten mahāsamajasūtra, som ble oversatt ca 800 av Jinamitra og andre. Kolofonen til Maitrīsūtra sier at teksten dveler ved samme emne som den tidligere Maitreya vyākaraṇa. Kolofonen til Candrasūtra (Toh. 42) merker seg at «der er også en tidligere oversettelse». Dette refererer til en anonym oversettelse med samme tittel. Dette går frem av Stog palassets og Tokyo Kangyur, hvor det heter at «det er opplagt at dette er den samme sūtraen som ble oversatt av Tharpa lotsa». Redaktørene av Thempangmautgaven merket seg at de to tekstene var beslektet. Kolofonen til Mahāmaṅgalasūtraen merket seg også en tidligere oversettelse ved navn Devaparipŗcchā maṅgalagāthā fra en ukjent skole. Kolofonene nevner også en tidligere oversettelse av Mahākāśyapasūtra (Toh. 40).
Toh. 33 og Toh. 34 er ekvivalenter til to av de ti mahāsūtraer til skolen mūlasarvāstivāda (Toh 656/1061 og Toh 653/1062). I kolofonen til den første heter det at «det er opplagt at dette er den samme sūtra som ble oversatt av Tharpa Lotsaba». Den andre har en annen tittel på tibetansk.
Lokaliseringen i Kangyur Nedenfor vises sūtraene i Dergè Kangyur (D.32–D.44 og D.307) med antall bampos, bind og sidetall. Vi har også brukt nummereringen (Toh. 31–43 og Toh. 306) i katalogen over tibetanske buddhistiske skrifter fra universitetet i Tōhoku som ble publisert i august 1934 av Hukuju Ui og Yensho Kanakura.
I tillegg vises katalognummeret for 11 andre utgaver av Kangyur: Berlin (B), Cone (C), Lhasa (H), Lithang (J), London (L), Urga (M), Narthang (N), Peking (Q), Stog (S), Tokyo (T), Ulan Bator (U). Vi har også angitt katalognummer hos Butön Rinchen Drup.