thumb|El Greco: Evangelisten Johannes. Johannes holder en kalk med en drage i, en attributt som viser til en helgenlegende om ham. alt=Evangelisten Johannes står ved et bord og holder en bok i den ene hånden og en fjærpenn i den andre. Ved føttene hans står en ørn.|thumb|Evangelisten Johannes, med ørnen som attributt. Et maleri fra 1600-tallet av ukjent kunstner i Sankta Maria kyrka i Åhus, Sverige. Evangeliet etter Johannes (gresk: – Euangélion katà Iōánnēn), også kalt Johannesevangeliet og forkortet Joh, er et av de fire evangeliene i Det nye testamentets kanon. Tradisjonelt er det plassert som nummer fire, etter de synoptiske evangeliene til Matteus, Markus og Lukas. Johannes åpner med vitnesbyrdet til Døperen Johannes, og avslutter med Jesu død, begravelse og oppstandelse, samt beretninger om åpenbaringer av ham etter oppstandelsen.
Selv om Johannes-evangeliets forfatter er anonym, har kristen tradisjon historisk sett tilskrevet det til disippelen Johannes, sønn av Sebedeus, og en av Jesu tolv apostler. Evangeliet er tett knyttet sammen i stil og innhold til de tre overlevende brevene tilskrevet Johannes. Derfor behandler kommentatorer evangeliet og brevene, sammen med Johannes' åpenbaring, som et korpus av johanninsk litteratur, selv om de ikke nødvendigvis er skrevet av samme forfatter.
C. K. Barrett, og senere Raymond E. Brown, har foreslått en teori om opphavet til evangeliet: at en tradisjon ble utviklet rundt det «johanninske miljøet», og at denne tradisjonen ga opphav til evangeliet. Oppdagelsen av et stort antall av papyrusfragmenter av manuskripter med johanninske temaer har fått flere forskere til å erkjenne at tekstene var blant de mest innflytelsesrike i den tidlige kirken.
Talene og samtalene som dette evangeliet inneholder ser ut til å være opptatt av temaer knyttet til debatten mellom kirker og synagoger på tidspunktet for tilblivelsen. Det er verdt å legge merke til at i Johannes ser fellesskapet ut til å definere seg først og fremst i motsetning til jødedommen, snarere enn som en del av et bredere kristent fellesskap. Selv om kristendommen startet som en bevegelse innen jødedommen, ble trosretningen gradvis atskilt fra jødedommen på grunn av gjensidig opposisjon mellom de to religionene.
Struktur og innhold thumb|alt=Glassmaleri fra en kirke viet Johannes i Covington, Kentucky. En mørk ørn med halo og utspente vinger står på en bok. Under boken et banner med teksten «In principio erat verbum» («I begynnelsen var Ordet», Joh 1,1).|Glassmaleri fra en kirke viet evangelisten Johannes i Covington, Kentucky. Ørnen er et vanlig symbol for Johannes i kristen ikonografi. Hieronymus karakteriserte Johannes som en som tok på seg vinger som ørnen og drøftet de høyere ting, slik som Ordet. Johannesevangeliet kan deles inn i fire deler: en prolog (1,1–18); Tegnenes bok (1,19–12,50); Herlighetens bok (13,1–20,31), og en epilog (21).
Strukturen er svært skjematisk. Evangeliet forteller om syv «tegn», som kulminerer i oppvekkelsen av Lasarus (et frampek på Jesu oppstandelse), og syv «jeg er»-utsagn og -taler, som kulminerer i Tomas' proklamasjon av Jesus som «min herre og min Gud» – den samme tittelen (dominus et deus) som den romerske keiser Domitian tok.
Prolog Jesus blir plassert i sin kosmiske rolle som det evige Logos som ble til menneske og åpenbarer Gud.
Tegnenes bok Dette er beretningen om Jesu offentlige virke. Delen starter med introduksjonen av hans første disipler, og består av syv mirakler, eller «tegn», ispedd lange dialoger, diskurser, «amen, amen»-utsagn og «jeg er»-utsagn, og kulminerer med oppvekkelsen av Lasarus fra de døde. I Johannes det er denne hendelsen, og ikke tempelrenselsen, som får de religiøse myndighetene til å kreve Jesus henrettet.
De syv tegnene består av Jesu mirakel ved bryllupet i Kana, hvor han gjør vann til vin; at han helbreder sønnen til en kongelig embetsmann; han helbreder en syk ved Betesda; han metter 5 000 menn; han går på vannet; han helbreder en mann som var født blind, og han vekker opp Lasarus fra de døde.
Herlighetens bok alt=Jesus holder avskjedstalen for de elleve gjenværende disiplene, fra alterbildet Maestà av Duccio, 1308–1311. Jesus sitter vendt mot de elleve i et rom i overetasjen. En rad av disipler ser ut til å sitte på en benk eller stoler, skjult av den andre raden, som sitter på gulvet foran. Både Jesus og den øvre raden med disipler har haloer rundt hodene.|høyre|miniatyr|Jesus holder avskjedstalen for de elleve gjenværende disiplene, fra alterbildet Maestà av Duccio, 1308–1311. Denne delen utgjør beretningen om Jesu lidelse og død, oppstandelse, og at han åpenbarte seg etter oppstandelsen. Lidelsesfortellingen åpner med en beretning om det siste måltidet som har store forskjeller fra synoptikernes versjon. Johannes forteller at Jesus vasket disiplenes føtter, i stedet for å fortelle om den nye pakt i hans kropp og blod. Deretter følger Jesu avskjedstale til disiplene, og beretningen om forrådelsen, arrestasjonen, rettssaken, hans død og begravelse, åpenbaringene etter oppstandelsen, og oppdraget til følgerne hans. Delen avsluttes med en konklusjon om formålet med å skrive ned evangeliet: «for at dere [leserne] skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»
Epilog Dette er beretningen om Jesus som viser seg for disiplene ved sjøen etter at han er stått opp. Et stort flertall av forskere tror at dette kapittelet er et tillegg til evangeliet.
Tilblivelse
Forfatterskap, datering og opphav Evangeliet etter Johannes er skrevet anonymt. Tradisjonelt har kristne identifisert forfatteren som «den disippelen Jesus hadde kjær», nevnt i Joh 21,24, som forstås å være Johannes, sønn av Sebedeus, en av Jesu tolv apostler. Dette blir imidlertid avvist av flertallet av moderne bibelforskere.For bakgrunnen for denne tradisjonen, og grunnene til at de fleste moderne forskere avviser den, se . Likevel blir forfatteren av det fjerde evangeliet noen ganger kalt evangelisten Johannes, ofte som en forenkling, siden forfatterens egentlige navn forblir ukjent.
Et signifikant mindretall anerkjenner apostelen Johannes som den rette forfatter. Lærde har argumentert med at den stilistiske enheten til Johannes er et viktig motargument til teorier om flere redigeringsstadier. Dessuten var den gjennomgående meningen i urkirken at Johannes er forfatteren. Boken er med i alle tidlige kanoniske lister, på tross av at det fantes mange avvikende tolkninger av evangeliet, tolkninger som var i strid med normen.
Johannes-evangeliet er vanligvis datert til år 90–110. Det ble til i et jødekristent miljø i ferd med å splittes fra den jødiske synagogen. Bibelforskere mener at teksten gikk gjennom to til tre redigeringer, eller «utgaver», før det fikk sin nåværende form.
Johannes, som vanligvis beskriver Jesu motstandere bare som «jødene», er mer gjennomgående fiendtlig til «jødene» enn noe annet nytestamentlig skrift.For detaljer, see Historiker og tidligere romersk-katolsk prest James Carroll viser at et eksempel på dette er fra Joh 8,44, hvor Jesus påstår at jødene er djevelens avkom. I 8,38 og 11,53 framstilles «jødene» som noen som ønsker å drepe Jesus. Carroll påpeker imidlertid at både dette og andre utsagn i evangeliet etter Matteus og 1. Tessalonikerbrev ikke bør bli lest som bevis på jødehat, men på sekteriske konflikter mellom jøder i de tidlige fasene av den kristne kirken.
Nytestamentler Obrey M. Hendricks jr. skriver at på tross av beskrivelsen av jødene i dette evangeliet, vil en nøye lesning vise at «jødene» er en beskrivelse av den religiøse autoriteten ved tempelet, heller enn en religiøs eller etnisk gruppe som jødefolket generelt. I senere århundrer ble Johannes brukt til å støtte antisemittisk polemikk, men forfatteren av evangeliet så på seg selv som en jøde, forsvarte Jesus og hans følgere som jøder, og skrev for et sannsynligvis overveiende jødisk fellesskap.
Kilder Rudolf Bultmann argumenterte, i et betydningsfullt verk publisert i 1941, for at Johannes' kilder var en hypotetisk «tegnkilde», et proto-evangelium som lister opp Kristi mirakler, en åpenbaringstale, og en lidelsesberetning. Bultmanns verk, kombinert med andre forskeres, førte til en akademisk konsensus i den andre halvdelen av 1900-tallet om at Johannes-evangeliet var uavhengig av Matteus, Markus og Lukas, kjent som de synoptiske evangeliene. Denne enigheten brøt sammen i det siste tiåret av århundret, og etter dette har flere forskere ment at Johannes visste om synoptikerne, spesielt Markus, mens hypotesen om en «tegnkilde» har blitt sterkere undergravd.
Teorier om enten total uavhengighet av eller total avhengighet av synoptikerne er imidlertid stort sett avvist i senere litteratur om evangeliet. På den ene siden er det elementer som et distinktivt johanninsk språk, de lange talene og samtalene, og prologen om Logos, som alle er klart unike for Johannes. På den andre siden finnes det mange episoder som deles av de andre tre evangeliene.
De viktigste kildene brukt av evangelisten var de jødiske skriftene (Tanakh, mer eller mindre identisk med det kristne gamle testamentet), sannsynligvis i gresk oversettelse. Johannes siterer fra dem direkte, refererer viktige personer fra dem, og bruker fortellinger fra dem som grunnlag for flere av talene. Men forfatteren var også kjent med ikke-jødiske kilder: prologens Logos (Ordet som var hos Gud fra begynnelsen) stammer fra både det jødiske begrepet om den kvinnelige Visdommen, og fra de greske filosofene. Johannes 6 alluderer til både utferden fra Egypt og gresk-romerske mysteriekulter. Johannes 4 alluderer til samaritansk tro om Messias.
Historisk troverdighet Kapittel 19 og 21 i Johannes hinter til at «disippelen som Jesus hadde kjær» var et øyevitne til Jesu virke, men flertallet av forskere er forsiktige med å ta dette for gitt. Med unntak av stedene i de synoptiske evangeliene som kalles «de johanninske lynnedslagene» er Jesu ord og lære i de synoptiske evangeliene veldig forskjellig fra nedtegnelsene i Johannes. Siden 1800-tallet har noen tekstforskere argumentert med at talene i johanninsk stil med mindre sannsynlighet er historiske, og heller er skrevet med teologiske formål.
Forskere er vanligvis enige i at Johannes ikke er helt uten historisk verdi. Det er blitt overveiende aksept for at enkelte utsagn i Johannes er like gamle som eller eldre enn de synoptiske utsagnene. Forfatterens beskrivelse av topografien rundt Jerusalem er ofte bedre enn synoptikernes, hans vitnesbyrd om at Jesus ble henrettet før, heller enn i, påskehøytiden, kan godt være mer nøyaktig, og hans beskrivelse av Jesus i hagen og det første møtet holdt av de jødiske myndighetene kan være mer historisk plausible enn de synoptiske parallelltekstene.
Teksthistorie og plassering i Det nye testamentet alt=Rylands Papyrus er kanskje det tidligste fragmentet av Det nye testamentet, datert fra håndskriften til omkring år 125. Det framstår som et brunlig avriv av papyrus, med form nesten som en trekant. Det er påskrevet med gresk tekst, noe av teksten er uleselig på grunn av skaden på fragmentet.|miniatyr|Rylands Papyrus er kanskje det tidligste fragmentet av Det nye testamentet, datert fra håndskriften til omkring år 125. Rylands Papyrus P52, et gresk papyrusfragment med Johannes 18,31–33 på en side og 18,37–38 på den andre, blir vanligvis datert til den første halvdelen av det andre århundre, og er det eldste kjente nytestamentlige manuskript. Et forholdsvis komplett manuskript eksisterer fra senest begynnelsen av det tredje århundre, så det tekstlige beviset for dette evangeliet er vanligvis akseptert som både tidligere og mer troverdig enn for noen andre.
Johannes-evangeliet står som nummer fire i den vanlige rekkefølgen av evangeliene, etter Matteus, Markus og Lukas.
Teologi
Kristologi