Solidaritet Norge-Polen (SNP) var en støtteorganisasjon for den polske fagbevegelsen Solidaritet (polsk NSZZ Solidarność). Organisasjonen var aktiv fra 1981 til 1990, og ble den største støtteorganisasjonen for Solidaritet utenfor Polen, nesten uansett hvordan man måler det.
Den frie fagbevegelsen Solidaritet i Polen ble dannet i september 1980, men ble forbudt da de polske makthaverne innførte en militær unntakstilstand i desember 1981. Rundt av bevegelsens medlemmer ble da fengslet eller internert.
Solidaritet var en bevegelse som kjempet for frihet og menneskerettigheter og den første uavhengige massebevegelsen i Øst-Europa etter annen verdenskrig.
Solidaritet Norge-Polen ble dannet i april 1981 og eksisterte frem til oktober 1990, til Polen ble et demokratisk land.
Ulikt mange andre land i Europa fantes det ikke noe eget informasjonskontor for Solidaritet i Norge. SNP fylte også denne rollen.
Selv om SNP de første årene hadde betydelig flere norske enn polske medlemmer, endret dette seg senere. Fra midten på 1980-tallet var det like mange polakker som nordmenn i SNPs ledelse. De aller fleste av disse polakkene hadde sin bakgrunn i Solidaritet i Polen. Mange av dem hadde vært internert eller fengslet for sin virksomhet i Solidaritet.
Forhistorien Selv om Solidaritet Norge-Polen ble grunnlagt i april 1981, ble forhistorien innledet allerede i august 1980, mens polske arbeidere streiket i Gdańsk, Szczecin og Jasztrzębie Zdrój. En gruppe ledere fra forskjellige fagforeninger i Oslo-området med SNPs senere leder Ketil Heyerdahl i spissen, satte seg i bilen og kjørte til Gdańsk for å vise sin solidaritet med de streikende polske arbeiderne ved det daværende Lenin-verftet. De kjørte hele natten. Vel fremme i havnebyen Gdańsk neste morgen slapp de inn på verftet. Der fikk de møte streikelederen Lech Wałęsa og øvrige medlemmer av streikekomiteen. Dette skjedde midt under forhandlingene mellom Solidaritet og den polske regjeringen. Dagen etter var avtalen mellom Solidaritet og regjeringen (Gdańsk-avtalen) et faktum. De norske fagforeningsaktivistene fikk da et nytt møte med streikelederen Wałęsa, som fortalte dem hva de og den fremtidige frie fagbevegelsen trengte aller mest.Jan Strękowski – Norge og Polen, en historie om Solidaritet, s.49 – 51
Da de kom tilbake til Norge tok de initiativet til en aksjon de kalte «Gi en timelønn til Polen». De tok kontakt med fagforeninger og klubber over hele landet, og aksjonen fikk god oppslutning.
Det ble etter hvert behov for en mer slagkraftig organisasjon. Dette førte til at Solidaritet Norge-Polen ble stiftet 4. april 1981. Organisasjonens øverste organ var landsstyret, hvor det satt representanter fra både lokalavdelinger og fagforeninger.
Til å begynne med holdt den nye organisasjonen til på kontorene til Holmekolbanens Betjeningsforening på Majorstuen i Oslo, der Ketil Heyerdahl var formann. Senere flyttet organisasjonen til Storgata 39 og deretter til en rekke andre lokaler i Oslo sentrum.
Trykkerimaskinene Den nye frie fagbevegelsen Solidaritet i Polen kunne arbeide legalt frem til unntakstilstanden ble innført i desember 1981. SNP ble i denne perioden kjent både i Norge og i Polen fordi organisasjonen sendte store mengder med trykkeriutstyr til Solidaritet i Polen. Ansvarlig for dette arbeidet var Solidaritet Norge-Polens nestleder Andrzej Jachowicz. Han reparerte selv mange av disse trykkemaskinene i en kjeller i Oslo sentrum før de ble sendt til Polen, for det meste med polske skip.
Den teknologiske utviklingen på trykkerifronten kom SNP til unnsetning. Akkurat da skjedde det et stort skifte fra offsetmaskiner til kopimaskiner. Resultatet var at SNP kunne få kjøpt brukte offsetmaskiner for en billig penge, eller fikk dem gratis.
I Polen ble utstyret fordelt på forskjellige avdelinger av fagbevegelsen Solidaritet over hele landet. Dette arbeidet ble gjort av en kommisjon, som ble ledet av Andrzej Słowik, som var lederen for Solidaritets avdeling i den store industribyen Łódź.Jan Strękowski: Norge og Polen, en historie om solidaritet, s.61 – 63
Penger til Solidaritet Etter innføringen av unntakstilstanden i Polen den 13. desember 1981, ble det betydelig mer effektivt og mindre risikabelt å smugle inn penger til det illegale Undergrunns-Solidaritet enn å smugle inn trykkeriutstyr. Av og til ble også miniatyrutgaver av polske bøker som var forbudt i Polen, smuglet inn i landet. SNP hadde ingen faste kurerer, men sendte kontinuerlig mindre pengebeløp inn i Polen via av et stort antall enkeltpersoner, som ikke vakte særlig stor oppmerksomhet.
Pengene gikk uavkortet til Undergrunns-Solidaritet, som bekreftet beløpene i sine egne undergrunnsaviser via spesielle koder. Mest hjelp fra den norske støtteorganisasjonen fikk undergrunnsbevegelsen til Solidaritet i Gdańsk og Wrocław, fordi disse var best representert i SNPs ledelse fra og med 1984. Men også Undergrunns-Solidaritet i Warszawa, Kraków, Katowice, Łódź, Toruń, Szczecin, Legnica og flere andre polske byer fikk regelmessige bidrag fra Solidaritet Norge-Polen.
Det er uvisst hvor mye penger som samlet sett ble sendt fra Norge til undergrunnsbevegelsen til Solidaritet i Polen. Allerede i desember 1982, ett år etter innføringen av unntakstilstanden i Polen, hadde Solidaritet Norge-Polen samlet inn 2 millioner kroner.Klassekampen - November 1982: Solidaritet Norge – Polen: 2 millioner til Solidaritet, foto Arne Joramo
Det største enkeltbidraget fikk bevegelsen noen år senere, da stiftelsen Fritt Ord, blant annet takket være et personlig engasjement fra hjemmefrontmannen og tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge, bevilget en million kroner. Dette beløpet var øremerket «den uavhengige litteraturen og vitenskapen» innenfor Undergrunns-Solidaritet. Fritt Ord bevilget samtidig penger til Solidaritet Norge-Polens egne publikasjoner.Mirosław Chojecki – NOW-a w karnawale S.59 – 60, fra tidsskriftet Wolność i Solidarnośc, red. Jan Skórzyński nr.10/2017, Europejskie Centrum Solidarności; Bjørn Cato Funnemark, erindringer
Informasjonsarbeidet Helt siden organisasjonen ble grunnlagt i 1981, bedrev Solidaritet Norge-Polen en omfattende informasjonsvirksomhet. SNPs Informasjonsbulletin, som ble redigert av Bjørn Cato Funnemark, kom ut fra januar 1982. Fra og med 1983/84 ble det meste av stoffet i denne hentet fra Solidaritets egen undergrunnspresse, som ble smuglet ut av Polen til Norge og andre vestlige land.
Informasjonsbulletinen ble blant annet sendt til utenriksjournalistene i de viktigste norske mediene og sørget for at det var god kontakt mellom disse og organisasjonen. Det var på den tiden vanlig at journalister som reiste på reportasjeturer til Polen kontaktet SNP før de reiste, for å få muligheter til å treffe aktivister i Solidaritets undergrunnsbevegelse. SNPs kontakter i Solidaritets undergrunnsbevegelse hadde også kontakt med den norske ambassaden i Warszawa.
Det første nummeret av tidsskriftet Solidaritet kom ut den 14 desember 1981, dagen etter at unntakstilstanden hadde blitt innført i Polen. Tidsskriftets første redaktør var Dag Mjaaland. De neste redaktørene var Natasza P. Sandbu og fra og med høsten 1982 Bjørn Cato Funnemark. Dette tidsskriftet utga også artikler om forholdene i andre land i Øst-Europa og da særlig Tsjekkoslovakia. Flere representanter for den tsjekkoslovakiske borgerrettighetsbevegelsen Charta 77 var representert i redaksjonen. En av disse var forfatteren Michael Konůpek. Redaksjonssekretær fra og med 1982 var Ewa Sowińska. Et annet tidsskrift, som ble redigert av Einar Braathen, kom ut med flere numre i 1981.Jan Strękowski: Norge og Polen, en historie om solidaritet S.120 og s.167/168
Solidaritet Norge-Polen ga også ut brosjyrer og temahefter, og organisasjonens medlemmer over hele landet skrev jevnlig innlegg i pressen. SNP produserte dessuten plakater, postkort, kulepenner, lightere, buttons og armbåndsur med Solidaritets symboler.
SNP og politikken Solidaritet Norge-Polen hadde regelmessig kontakt med representanter på det norske Stortinget. Ved flere anledninger ble det samlet inn underskrifter på Stortinget i forbindelse med konkrete aksjoner med krav om løslatelse av politiske fanger. Organisasjonen hadde hyppig kontakt med utenrikskomiteen på Stortinget. I 1987 ble SNP og komiteens leder og nestleder fra de to største partiene på Stortinget (Arbeiderpartiet og Høyre), enige om at det norske Stortinget skulle kreve en legalisering av Solidaritet av de polske myndighetene, og ikke nøye seg med bare å be dem respektere menneskerettighetene.
Selv om SNP var en selvstendig norsk organisasjon, som ikke hadde noe annet formål enn å støtte den frie polske fagbevegelsen Solidaritet, var organisasjonen likevel medlem av den internasjonale organisasjonen CSSO, som var en uforpliktende sammenslutning av solidaritetsorganisasjoner og komiteer over hele verden. SNPs representanter i CSSO var sentralstyremedlemmene Arne Borg og Jerzy Jankowski. Jankowski var tidligere aktiv i organisasjonen Solidarność Walcząca, som var en del av Solidaritets undergrunnsbevegelse.Ruch wsparcia «Solidarności», środowiska wolnego świata przeciw zniewoleniu Polski, utgitt av Ośrodek Karta, 2007, s.44; Funnemark erindringer
Fagforeningene SNP hadde ca. 100 000 medlemmer.Bjørn Cato Funnemark – Historien om Solidaritet Norge – Polen, S.S.53/54, fra boken Polske flyktninger til Norge på 1980 – tallet, redaktør Monika Jurgo – Puszcz, Milanówek 2011 De fleste av disse var kollektive medlemmer gjennom de ca. 200 store og små foreningene som var med i SNP. Blant disse fagforeningene finner vi: Norsk Sykepleierforbund, Norsk Sosionomforbund, Oslo Transportarbeiderforbund, Trondheim Kjemiske Arbeiderforening, Førde Jern og Metall, Raufoss Jern og Metall, NTL ved universitetet i Oslo, Moss Bygningsarbeiderforening og mange, mange andre.Tidsskriftet Solidaritet 21 april 1982, S.30; Jan Strękowski - Norge og Polen, en historie om solidaritet, S.119, oversatt til norsk av Gunnar Arneson, Forlaget Press, Oslo 2010
Lokalavdelingene Solidaritet Norge-Polen var en landsomfattende organisasjon, som de første årene etter at unntakstilstanden ble innført i Polen hadde egne lokalavdelinger over hele Norge. I mars 1982 hadde SNP 59 slike lokalavdelinger fra Kirkenes i nord til Stavanger i sør.Tidsskriftet Solidaritet 21. april 1982, s.31 12 av disse lokalavdelingene var aktive helt til 1990. Det var tilfelle for lokalavdelingene i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Odda, Levanger, Askim, Nesodden, Bø i Telemark, Kvinnherad og Askvoll.Solidaritets Nytt nr.1-2/1989, s.20
Lokalavdelingene i Solidaritet Norge- Polen befattet seg med de samme arbeidsoppgavene som organisasjonen sentralt. Dessuten sendte flere av dem flere transporter med humanitærhjelp til Polen. Mottagerne av denne hjelpen var i all hovedsak den katolske kirken på forskjellige steder i Polen.
Det som fikk mest oppmerksomhet var likevel demonstrasjonstogene, som i hvert fall i de første årene i flere norske byer ble arrangert ved årsdagen for innføringen av unntakstilstanden i Polen og ved andre anledninger. Den aller største demonstrasjonen var fakkeltoget til SNP i Oslo i desember 1981, som var en bred folkelig reaksjon mot innføringen av unntakstilstanden og undertrykkelsen av Solidaritet i Polen. Ifølge norsk presse samlet dette fakkeltoget 5000 personer.Aftenposten 18.12.1981 Blant disse finner vi den polske sangerinnen Aleksandra Sandøy (Alex) som gikk først i toget og deretter med innlevelse sang den polske nasjonalsangen.