Anton Stephan von Martini (1792–1861) var en østerriksk general og diplomat, født i Transilvania.
Martini-slekten skal opprinnelig ha tilhørt den italienske adelen, men hadde vært i habsburgernes tjeneste som militære siden 1500-tallet. Anton Stephans far, Joseph von Martini, var generalmajor og kommandant på festningen i Timișoara (tysk: Temeswar). Faren ble adlet av keiseren i 1804, og hans etterfølgere fikk rett til tittelen som friherre.
Som ung offiser deltok han i flere slag under Napoleonskrigene. Han gikk deretter inn i ulike stabsstillinger i den keiserlige østerrikske armé, først og fremst i de italienske provinsene. Han opptrådte også som militærrådgiver for Kirkestaten i Roma; paven og de katolske habsburgerne var allierte. I 1838 ble Martini generalmajor og sjef for en av østerrikernes italienske brigader.
I 1843 ble han direktør ved Theresianische Militärakademie i Wien, og i 1846 fikk han grad av feltmarskalkløytnant.
I 1847 ble Martini, til tross for at han ikke hadde noen erfaring med sjøforsvar, utnevnt til viseadmiral og øverstkommanderende for marinen. Marinen var underlagt arméen og hadde sin største flåtestasjon i Venezia. Under revolusjonsåret 1848 brøt det ut opptøyer i Venezia, som italienere i marinen sluttet seg til, og Martini og hans stab ved marinekommandoen ble tatt til fange. Martini fryktet å lide samme skjebne som oberst Johann von Marinovich, som ble drept under opptøyene. Martini løslatt ved en fangeutveksling noen måneder senere og søkte seg tilbake arméen.
I 1849 ble Martini utnevnt til sendemann til Kongedømmet De to sicilier ved hoffet i Napoli. Han fratrådte av helsemessige grunner i 1860 og fikk samtidig den militære æresgraden felttøymester.
Referanser
Kategori:Østerrikske generaler Kategori:Østerrikske diplomater Kategori:Adelige østerrikere