thumb|Veggmosaikk i en synagoge i Jerusalem som viser til de tolv stammene til israelittene, et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten. Israelitter var et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten som var bosatt i Israels land i løpet av den monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av patriarken Jakob, også kalt for «Israel» i Bibelen. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.
Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av Egypt under ledelse av Moses og Aron. Israelittene vandret i Sinaiørkenen i førti år før de nådde Det hellige land og Moses døde. Ifølge Bibelen var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av oldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer fra hebraisk ivri som betyr «fra den andre siden» (av Jordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra Det hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av jøder.
Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, Yisraʾel. Den hebraiske Bibelen gir selv en etymologi av navnet fra yisra, «å seire over», og el, «Gud», se artikkel El (guddom).Scherman, Rabbi Nosson (red.) (2006): The Chumash, The Artscroll Series, Mesorah Publications, LTD, ss. 176–77Kaplan, Aryeh (1985): Jewish Meditation, Schocken Books, New York, ss. 125 Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den eponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevnt Jakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en engel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».Nettbibelen: Første Mosebok 32:28-30
Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.Mills, Watson E.; Bullard, Roger Aubrey (red): «Israelite», i: Mercer dictionary of the Bible, s. 420
Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som jøder, avledet fra kongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt i Esters bok i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.).Chouraqui, André (1975): The people and the faith of the Bible, Univ of Massachusetts Press, s. 43 Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn.Wylen, Stephen M. (2000): Settings of silver: an introduction to Judaism, Paulist Press, ISBN 0-8091-3960-X, s. 59 Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, arkeologisk og historisk bevis for oldtidens Israel og Judea.
Terminologi thumb|Patriarken Jakob, og hans brytekamp med en engel, har en særskilt betydning for israelittisk historie. Israel var det navn som ble gitt til den bibelske patriark Jakob etter at han hadde vært i brytekamp med en engel ved bredden av Jabbok, en sideelv av Jordanelven, før han møtte sin bror Esau. Jakob var i en rivalisering med sin bror, og denne konfrontasjonen med engelen har en særskilt betydning i fortellingen om israelittene. Gjennom resten av Tora er Jakob referert til som både Jakob og Israel, avhengig av hvilket aspekt av hans figur som teksten vil bibringe.
På moderne hebraisk kan B'nei Yisrael («Israels barn») bety det jødiske folk uansett hvilken historisk epoke, og benyttes hovedsakelig til å framheve jødisk religiøs identitet. Fra perioden med Misjná (men antagelig fra før denne perioden fikk begrepet yisrael («en israel») en smalere tilleggsmening som henviste til lovmessig fødte jøder framfor andre enn levittiske og aronittiske prester (kohanim). På moderne hebraisk er dette kontrahert i begrepet yisraeli, en borger av den moderne staten Israel, uansett religion eller etnisitet, reflektert i det norske skillet mellom israelitt (jøder i bibelsk tid) og israeler (borgere av landet Israel).
Begrepet jøde refererer historisk til et medlem av Judas stamme som utgjorde kjernen i kongedømmet Judea. Begrepet hebreere, kanskje beslektet med navnet til habirufolket, en nomadisk folkegruppe mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. og bevitnet i blant annet sumersk, egyptiske, akkadiske og ugarittiske kilder, og som har Eber som en eponymisk bibelsk stamfar. Det er benyttet synonymt med «israelitter», eller som etnisk-språklig begrep som henviser til historiske talere av det hebraiske språket generelt.
Den tidligste benevnelsen av navnet «Israel» utenfor Torah som hittil er funnet er fra en seierstale til farao Merneptah som styrte i tiden 1213-1203 f.Kr. Stelen feiret et krigstokt mot Libya i 1208 f.Kr. og i en tilleggsliste nevnes ysrỉ3r («Israel») som blant de som ble beseiret i Kanaan.Stagger, Lawrence E. (1998): «Forging an Identity: The Emergence of Ancient Israel», i: Coogan Michael D. (red): The Oxford History of the Biblical World, Oxford UP, s.91 Disse ysri3r er fulgt av hieroglyfer som betyr «fremmed folk», og er plassert i den nordlige delen av sentrale høylandene, løselig i samsvar med lokaliseringen av det senere kongedømmet Israel.Lemche, Niels Peter (1998): The Israelites in History and Tradition, Westminster John Knox, ss.35–38
Israelittenes opprinnelse thumb|De golde områdene i Negevørkenen. thumb|Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem. Midtøsten, og i særdeleshet Israels land er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjellige økologiske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturlige vegetasjonssoner møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulik meteorologisk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner i Egypt og Mesopotamia, og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særlig Jordandalen, noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter.McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, Westminster John Knox Press, ss. 36-37
Etnisitet involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tiden før den monarkiske tid i tidlig jernalder var antagelig forskjellig fra kongetiden eller den persiske tiden.McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 33-34
Gitt referansen til Merneptah-stelen rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang i den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke var kanaanitter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen av Jahve framsto senere.McNutt, Paula (1999): Reconstructing the Society of Ancient Israel, ss. 35
thumb|En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca. 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel. De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer at kongedømmene Israel og Judea ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostatene Edom, Moab, Aram, og de filistiske og fønikiske bystatene.Bloch-Smith, Elizabeth; Nakhai, Beth Alpert (1999): «A Landscape Comes to Life: The Iron Age I» i: Near Eastern Archaeology, Vol. 62, No. 2 (Juni. 1999), ss. 62–92 Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske guden El har blitt funnet); levninger av keramikk er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; og alfabetet er tidlig kanaanittisk. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fra griser og svin, skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert.Killebrew, Anne E. (2005): "Biblical Peoples and Ethnicity" i: Society of Biblical Literature, s.176 Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat),Finkelstein, Israel (1997): «Pots and People Revisited: Ethnic Boundaries in the Iron Age I» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present arkitektur,Bunimovitz & Faust (2003): «Building Identity: The Four-Room House and the Israelite Mind», i: Dever & Gitin: Symbiosis, symbolism, and the power of the past: Canaan, Ancient Israel, and Their Neighbors from the Late Bronze Age Through Roman Palaestina : Proceedings of the Centennial SymposiumDever (1997): «Philology, Theology, and Archaeology: What Kind of History of Israel Do We Want, and What Is Possible?» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present kultpraksiser,<ref>Ben-Tor (1997): «The Sad Fate of Statues and the Mutilated Statues of Hazor» i: Confronting the Past'</ref>Ben-Tor (Mai/juni 1999): «Excavating Hazor, Part Two: Did the Israelites Destroy the Canaanite City?», BARHendel (1988): «The Social Origins of the Aniconic Tradition in Early Israel», CBQ 50Evans (1995): «Cult Images, Royal Policies and the Origins of Aniconism» i: S. W. Holloway & L. K. Handy (red.): The Pitcher is Broken: Memorial Essays for Gösta W. AhlströmBiran (2001): «The High Places of Biblical Dan» i: Mazar (red.): Studies in the archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann, pithoi.Dever (1995): «Ceramics, Ethnicity, and the Question of Israel’s Origin», BA 58.4.200–13Zertal (Sep/okt 1991): «Israel Enters Canaan — Following the Pottery Trail», BAR 17:05Dever (2001): «What Did the Biblical Writers Know & When Did They Know It?»Fritz (Juli/aug 2002): «Israelites and Canaanites: You can tell them apart», BAR 28:04