thumb|Kart over dagens provins Muğla, en del av antikkens Lykia Lykia (lykisk: Trm̃mis; gresk: Λυκία) var en geografisk og politisk region i Anatolia i oldtiden og antikken i det som i dag er provinsene Antalya og Muğla på sørkysten av Tyrkia og provinsen Burdur i innlandet. Det er historiske opptegnelser om Lykia i oldtidens Egypt og i hettittenes rike i sen bronsealder. Landet var befolket av et folk tilhørende den luviske språkfamilien. Skriftlige nedtegnelser begynte med innrissinger i stein på lykisk språk (en senere form for luvisk) etter at Lykia frivillig hadde lagt seg inn under Perserriket til Akamenide-dynastiet i jernalderen. På denne tiden (546 f.Kr.) var antallet som snakket luvisk allerede i nedgang, og det kom i tillegg en tilstrømning av folk som snakket iransk.
Lykia kjempet på persernes side i de gresk-persiske krigene, men da Akamenide-dynastiet led nederlag for grekerne, ble landet periodisk mer selvstendig. Etter et kort medlemskap i det athenske sjøforbundet, skilte det seg ut og ble uavhengig (dets avtale med Athen hadde utelatt den vanlige klausulen om ikke-utskillelse), og kom deretter inn under perserne igjen, gjorde opprør, ble erobret av Mausollos av Karia, vendte tilbake til perserne, og havnet deretter i under makedonerne da Aleksander den store beseiret Perserriket. Grunnet tilstrømningen av grekere og stadig minkende andelen av de som fortsatt snakket luvisk, ble Lykia helt og holdent hellenisert under makedonerne. Det lykiske språket forsvant fra inskripsjoner og mynter.
Etter at romerne hadde beseiret Antiokos III den store i Selevkideriket i 188 f.Kr., ble landet gitt videre til Rhodos for 20 år, og tok det tilbake i 168 f.Kr. I de siste stadiene av den romerske republikken kunne Lykia nyte friheten som en del av den romerske protektoratet. Romerne bekreftet offisielt hjemmestyre under den lykiske liga i 168 f.Kr. Dette selvstyret var en tidlig føderasjon med demokratiske prinsipper; disse prinsippene fikk senere oppmerksomhet og påvirket de som var med på å skrive USAs grunnlov på slutten av 1700-tallet.Bernstein, Richard (19. september 2005): . The New York Time. Arkivert fra originalen den 13. oktober 2010.
Til tross for hjemmestyre med demokratiske prinsipper var Lykia ikke en selvstendig stat, og hadde heller ikke vært det siden deres nederlag for Karia. I 43 e.Kr. oppløste den romerske keiseren Claudius ligaen. Lykia ble lagt inn under Romerriket med provinsstatus. Det ble et epark av Østromerriket (eller Det bysantinske rike), fortsatte å snakke gresk selv etter at tyrkere strømmet til. Etter at Østromerriket ble erobret av araberne på 1400-tallet kom det inn under det muslimske osmanske riket og ble arvet av den tyrkiske republikk da dette riket falt sammen på begynnelsen av 1920-tallet. Grekerne, som hadde bodd i området i over tusen år, ble sendt ut av området som en del av forhandlingene mellom Hellas og Tyrkia i 1923.
Geografi 350px|thumb|Politisk kart over antikkens Lykia. Byer i svart, moderne samfunn i lysegrått. Grensene til Lykia har vekslet i tidens løp, men dets senter var halvøya Teke i dagens sørvestlige Tyrkia, en halvøy som stikker ut i Middelhavet i en sørlig retning. Halvøyen er avgrenset i vest av Fethiyebukta og i øst av Antalyabukta. Lykia består av hva som i dag er den vestlige delen av provinsen Antalya, den østlige delen av provinsen Muğla, og den sørligste delen av provinsen Burdur. I antikken var områdene rundt (fra vest til øst): Karia, Pisidia og Paflagonia, alle gamle riker fra antikken som alle snakket hvert sitt anatoliske språk.
Navnet på halvøya Teke kommer fra det tidligere navnet på provinsen Antalya som var provinsen Teke, navngitt etter en tyrkisk stamme som hadde bosatt seg i regionen.
Fysisk geografi Regionen er hovedsakelig fjellrike med bratte skråninger som ofte går rett ned i havet. Fire fjellrygger strekker seg fra nordøst til sørvest og dannet grovt sett den vestlige ytterpunktet av Taurusfjellene. Helt ytterst av de fire er fjellet Boncuk Dağlari som strekker seg rundt Altinyayla i Burdur, sørvest til rundt Oren nord for Fethiye. Dette er stort sett et lavt fjell som strekker seg til rundt 2340 meter. I vest er det bratte kløfter for elven Dalaman Çayi, i antikken kalt Indos, som utgjør den tradisjonelle grensen mellom Karia og Lykia. Elven som er 220 km lang går ut i Middelhavet vest for dagens by Dalaman. I motsatte ende er det demninger fire steder etter en opprinnelse i nærheten av Sarikavak i provinsen Denizli.
Den neste fjellryggen i øst er Akdağlari («Det hvite fjell») som strekker seg ut i rundt 150 km og hvor den største toppen er Uyluktepe, 3024 meter. Dette fjellpartiet kan være det som i antikken ble omtalt som Kragos. Langs dens vestlige side flyter elven Eşen Çayi, i antikken kalt Xanthos av grekerne, Arñna av de luvisktalende, og har sin opprinnelse i Boncukfjellene, flyter sørover og ut i en lang strand ved Patara.
Den neste fjellryggen i øst, Beydağlari, strekker seg opp 3086 meter ved Kizlarsevrisi, som er det høyeste punktet på halvøya Teke. Det er antagelig hva som ble omtalt som Masikytos i antikken. Byen Elmali, noe som betyr «Aplebyen», grunnet tettheten av frukttrær i området, ligger på rundt 1100 meter over havet.
Akçay («Den hvite elv») er antikkens Aedesa og fører med seg vann fra fjellene og ned på sletten hvor den samles i to innsjøer nedenfor byen, Karagöl og Avlangöl. I dag er de to innsjøene tørre da vannet blir vedvarende samlet inn og ført ut av irrigasjonssystemer for trærne. Aedesa ga i sin tid vann til sletten gjennom en kløft i øst, men flyter i dag utelukkende gjennom rørledninger som dekker den samme vegen, men munner ut i vannbassengene ved Arycanda og Arif. Det har vært noen anstrengelser for å restaurere en del av skogene med sedertrær som ble utrensket allerede i antikken.Harrison, Martin; Young, Wendy (2001): Mountain and plain: from the Lycian coast to the Phrygian plateau in the late Roman and early Byzantine period. Ann Arbor: The University of Michigan Press. s. 48–50.
thumb|left|Metangass som brenner naturlig i Tahtali Dağ. Den østligste fjellryggen strekker seg langs østkysten av halvøya Teke og er generelt kalt for Tahtali Dağlari. Det høyeste punktet er Tahtali Dağ som strekker seg 2366 meter, også kalt for Olympos i antikken av grekerne som et minne om gudenes fjell Olympos i Hellas.«Tahtali Dagi (2366 m.)» . Nettstedet for Antalya. antalyaonline.net. 1996-2011. Disse fjellene gir en kupert og ulent kystlinje som kalt for østlige Lyka av den britiske arkeologen Charles Fellows (1799–1860). Mye av det har blitt avsatt for et naturreservat, Olimpos Beydağlari Parki. Innenfor dette området på skråningene av Tahtali Dağ er det et frembrudd formet som en U kalt Yanartaş og hvor metangass lekker ut fra fjellet og hvor det brenner en evig ild. Det er lokaliseringen av antikken fjell Chimaera eller Chimaira.
thumb|En del av ruinene og omgivelsene ved Patara. Merk en bypron ved det nedre vestre hjørnet og teateret på bakkeskråning. Via blindgaten mellom Baydağlari og Tahtalidağlari dukker elven Alakir Çay (i antikken kalt for Limyra) som flyter sørover fra en bred dal under den store motorvegn D400 i nærheten av bykjerne av Kumluca og ut i Middelhavet. Dette opplegget helt moderne. Overfor er elven demmet opp bak Alakirdemningen for å danne et urbant vannforråd. Bak demningen er det et flettverk av elver som går sammen til enkeltstående smal kanal som strømmer gjennom vanningsrør. Den brede sengen gir en indikasjon på størrelsen av den tidligere elven. Antikkens vegrute til Antalya gikk opp dalen og over blindgaten da kysten i seg selv er umulig å gå, unntatt med skip, og dalen var i sin sete for stammen solymene i antikken, som hadde fått navn etter stammens mytiske stamfar Solymos.
Demografi Antikke kilder nevner rundt 70 bosetninger i Lykia. Disse var lokalisert enten langs kyststripen i beskytende bukter eller i skråningene langs fjellkjedene. De var ofte vanskelig å komme til, noe som i antikken var et beskytende trekk. Den ulendte kystlinjen hadde godt beskyttende havner som i vanskelige tider lykiske pirater kunne søke beskyttelse.
De fremste byene i antikkens Lykia var Xanthos, Patara, Myra, Pinara, Tlos and Olympos (hver berettiget med tre stemmer i den lykiske liga) og Faselis. Byer som Telmessos og Krya var tidvis listet av klassiske forfattere som kariske og tidvis som lykiske.
Steder av særlig interesse thumb|Lykisk gravkamre hogd ut av fjellet ved Dalyan. Erōtes (latin: Amores, «Kjærlighet»), en gresk dialog fra 100-tallet e.Kr., beskrev byene i Lykia som «interessant mer for sin historie enn for sine monumenter ettersom de ikke har beholdt noe av sin tidlige prakt», men mange av levninger fra antikken er fortsatt synlige i dag, rundt 2000 år etter at den anonyme forfatteren ga sin bedømmelse.Erōtes (gresk original og oversettelse til dansk) Blant det som gjenstår er særskilte graver, klippegraver som er hogd ut av fjellsiden, såkalte «husgraver» og høye sarkofager. Av disse er fortsatt et stort antall bevart. Blant de mer spektakulære er klippegravene i Myra, den såkalte «kongegraven» eller «løvegraven» i Kaş og flere gravmonument fra Xanthos som i dag finnes på British Museum i London. Helligdommen Letoon i nærheten av Xanthos, antikkens hovedstad i Lykia, var et viktig sted i hellenistisk tid for dyrkelsen av gudinnen Leto og hennes to barn, Apollon og Artemis. Stedet utgjør i dag en del av Verdensarven i UNESCOs liste.«Xanthos-Letoon». World Heritage – The List. UNESCO.
Tyrkias første enestående langdistanse gangsti, den såkalte lykiske veg, følger deler av kysten i regionen. Etableringen av gangstien er en fase i utviklingen av regionen som turist- og rekreasjonssenter. Det er del av hva som for tiden blir markedsført som den tyrkiske Riviera, eller Turkiskysten, med lange sandstrender ved klipper og bosetninger i beskyttende bukter som tiltrekker seg lystbåter og yachter.
Oldtidsspråk thumb|350px|Gravrelieff fra Lykia med motiv av harpyer, greske mytologiske vesener. Den opprinnelige, stedegne befolkningen av Lykia, lykierne, snakket lykisk, et medlem av den luviske grenen av den anatoliske språkfamilien, en undergruppe av de indoeuropeiske språkene. Lykisk er dokumentert kun mellom rundt 500 f.Kr. og ikke senere enn 300 f.Kr. i et unik alfabet konstruert for denne hensikt fra det greske alfabet på Rhodos. Rundt 150 innskrifter fra 400- og 300-tallet f.Kr. skrevet med dette alfabetet er bevart, en del av dem også med greske parallelltekster.Wikander, Ola (2008): Ett träd med vida grenar: de indoeuropeiska språkens historia. Stockholm: Prisma förlag. ISBN 978-91-5185139-6. s. 42. Imidlertid har de luviske språkene sin opprinnelse i Anatolia tilbake til 1000-tallet f.Kr. Landet var den gang kjent som Lukka, og var underlagt hettittisk styre. Forskjellen i dette tidsrommet må være i bruken av et skriftspråk.
thumb|left|150px|upright|Inskripsjon på obelisk i nærheten av Xanthos En gang rundt 535 f.Kr., før den første dokumenterte opptreden av lukisk, erobret Akamenide-dynastiet Perserriket. Til tross for motstanden i Lykia, hvor befolkningsantall ble minsket, ble Lykia en del av Perserriket. De første myntene med lykiske bokstaver dukket opp ikke lenge før rundt 500 f.Kr.Keen (1998), s. 11. Lykia blomstret under en monarki satt opp av perserne. Deretter ble lykisk benyttet i innskrifter på stein i hensikten for å sette opp minnesmerker i form av historiske tekster fra myndighetene. Ikke alle disse kan i dag bli fullstendig forstått, grunnet mangelfull kunnskap i språket. Begrepet «dynastisk periode» er benyttet. Om myndighetene var en form for føderalt demokrati, hvilket det er ingen bevis om, slik begrepet «dynastisk» antyder.
thumb|150px|Nærbilde lyisk skrift på obelisken ved Xanthos