Joseph Heinrich Peter Vogt (født 8. september 1865 i Schmidt ved Nideggen; død 5. oktober 1937 i Monschau i Tyskland) var en tysk katolsk prelat og kirkejurist, kannik og generalvikar i erkebispedømmet Köln og så den første biskop. av det gjenopprettede bispedømme Aachen i 1931. Liv og virke Bakgrunn Joseph Vogts far var kommunal tjenestemann og ble ordfører i Monschau i 1870. Joseph Heinrich Vogt gikk skole i Monschau og i Malmedy, og fullførte skolegangen ved Kaiser-Karls-Gymnasium i Aachen, hvorfra han fikk abitur 1884. Deretter studerte han teologi i Bonn og Eichstätt. På grunn av den anspente kirkepolitiske situasjonen under den såkalte Kulturkampf i Preussen, da kansler Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse i Tyskland, studerte mange prestekandidater fra Rheinland i det bayerske Eichstätt på den tiden. Striden om den katolske kirkens makt ble langt på vei bilagt da Bismarck i 1878 gjorde felles front med katolikkene mot sosialismen. Vogt kunne derfor fullføre sine teologiske studier ved det gjenåpnede presteseminaret i Köln.
Prest Vogt ble presteviet 19. august 1888. Han ble ansatt som kapellan i Elberfeld-menigheten Sankt Laurentius, hvor Adolph Kolping hadde hatt sitt virke 40 år tidligere. I 1889 begynte Vogt å studere kanonisk rett i Roma og tok doktorgraden ved det pavelige universitetet Gregoriana i 1891. Han gjorde følgelig raskt karriere etter hjemkomsten til Köln.
Allerede 17. juli 1891 ble han domkapitular i Köln. Fra 1893 til 1899 var han sekretær for den da syke erkebiskopen av Köln, Philipp Krementz. Fra 1898 til 1916 innehadde han et professorat for kanonisk rett ved Köln-seminaret, hvor han ble satt stor pris på av studentene; fra 1900 var han også aktiv i erkebispedømmets tribunal som forsvarer av ekteskapsbåndet og fra 1905 som dommer. I 1914 utnevnte erkebiskopen av Köln, Felix von Hartmann, ham til subregent for seminaret, som imidlertid snart ble tømt på grunn av krigssituasjonen. I 1916 ble Vogt kannik og 1. juni 1918 utnevnte kardinal Hartmann ham til sin generalvikar.
Etter kardinalens død 11. november 1919 ble Vogt kapitularvikar og ledet erkebispedømmet under sedisvakansen. I denne egenskap deltok han i innledende forhandlinger om det planlagte prøyssiske konkordat, hvor han var en ettertraktet rådgiver som ekspert på kirkelig eiendomsrett. Blant annet ble en reduksjon av Köln bispedømme ved det at man kunne et nytt bispedømme med sete i Aachen (noe som også hadde eksistert i kort tid fra 1802 til 1809], og også ble anbefalt av den pavelige nuntius, erkebiskop Eugenio Pacelli, allerede drøftet under konkordatforhandlingene. Forhandlingene ble brakt til en konklusjon i 1929.
Ved katedralkapittelets valg av ny erkebiskop i Köln i 1920, fikk den innen presteskapet populær kapittelprest Vogt, det tredje høyeste antallet stemmer, rett bak de to favoriserte kandidatene utenfra, biskop Karl Joseph Schulte av Paderborn og biskop Adolf Bertram av Breslau. Schulte, som var den som ble Hartmanns etterfølger, bekreftet Vogt i embetet som generalvikar, noe som ikke var en selvfølge, siden dette er et personlig tillitsverv tett opp mot erkebiskopen og dermed vanligvis nybesettes når det er et biskopsskifte. Like etter mottok Vogt den pavelige ærestittelen apostolisk protonotar; I 1922 ble han katedraldekan og fra 1930 til 1931 var han domprost i Köln.
Biskop av Aachen Valget, tidlig virke I sine tidligere embeter hadde den nå 65 år gamle presten fått lang erfaring med ledelsesoppgavene i et bispedømme, og på grunn av sin ekspertise og sin engasjerende og humoristiske måte nøt han et høyt rykte og stor popularitet i erkebispedømmet i Köln. Likevel kom utnevnelsen av Joseph Vogt til biskop i det nyopprettede bispedømmet Aachen av pave Pius XI den 30. januar 1931 som en overraskelse. På den ene siden skyldtes dette generalvikarens høye alder, og det at han led av en kronisk sykdom, og på den annen side at han hadde representert Kölnersiden i forhandlingene om avdeling og gjenoppretting av bispedømmet Aachen. Den 25. mars 1931 ble han innsatt i embetet. Seks dager tidligere hadde han mottatt bispevielsen fra kardinal Schulte i Kölnerdomen. Medkonsekrerende var hjelpebiskopene Hermann Joseph Sträter og Josef Hammels. Som motto valgte Vogt ordet Caritas urget (2 Kor 5,14).
Det var faktisk snarere forventet at Kölns hjelpebiskop og tidligere prost av Aachens Münsterstift, Hermann Josef Sträter, ville bli utnevnt til den første bispedømmebiskopen i Aachen. Denne Aachen-presten, som hadde vært venn med den jevnaldrende Vogt fra de gikk på skole sammen i Aachen, var blitt ordinert til biskop i Aachen i 1922 og hadde siden den gang vært ansvarlig for Aachen-området i erkebispedømmet Köln. Vogt, som som erfaren administrativ spesialist hadde blitt foretrukket fremfor Sträter, som fremstod mer som en sjelesørger, gjorde Sträter til sin generalvikar.
Sträter var kjent for sin harde avvisning av nasjonalsosialismen som da var en voksende politisk aktør i Weimarrepublikkens tid.Wolfgang Löhr: Hermann Josef Sträter (1866–1943), Apostolischer Administrator des Bistums Aachen, i Portal Rheinische Geschichte hoss LVR.
De første årene av biskop Vogts styre preget av en politisk og økonomisk ustabil situasjon og av sosiale vanskeligheter. I lys av det svært høye antallet arbeidsledige, ba biskop Vogt om månedlige donasjoner til de trengende og organiserte veldedige hjelpeorganisasjoner. Et Caritas på bispedømmenivå ble opprettet i Aachen i hans første år som biskop. Et annet fokus for Vogt var presteutdannelsen. Fra han ble innsatt i embedet fortsatte han målrettet utviklingen av sitt eget formasjonsløp for Aachens prestekandidater. Deres antall hadde økt dramatisk fra rundt 1930. For å gi presteskapet i Aachen sin egen profil, mer uavhengig av Köln, etablerte han Aachener Priesterseminar i 1932. (Noen måneder før sin død i juni 1937, innviet Vogt det nye, men fortsatt uferdige, seminarbygget på Mozartstrasse i Aachen.)
Nasjonalsosialismens tid Til tross for de vanskelige forholdene for den katolske kirke i begynnelsen av nasjonalsosialismens tid, økte han antallet menigheter betydelig, og fikk bygget nye kirker.
Ved Reichstagsvalgene i 1932 og 1933 presterte NSDAP godt under gjennomsnittet i den katolske valgkretsen Köln-Aachen; i Riksdagsvalget i mars 1933 fikk partiet nettopp her sitt dårligste resultat i hele Det tyske riket.
Som fast antikommunist og seg godt bevisst den katolske kirkes sterke motforestillinger mot nazismen og den relativt lave popularitet nazistisk ideologi nøt i hans bispedømme, inntok biskop Joseph Vogt i utgangspunktet en avventende holdning til det nye regime. Ifølge Gregor Brand, etter at inngåelsen av Rikskonkonkordatet mellom Den hellige stol og Det tyske riket i juli 1933, håpet han, som mange andre kirkemenn, på et fungerende forhold med de nye herskerne, en undertrykkelse av kommunismen, og likeså forbedringer av den økonomiske situasjon. Den 27. juli 1933 bivånet biskop Vogt sammen med Hermann Göring en parademars av SA-avdelinger forbi Aachens rådhus.
Hermann-Josef Scheidgen bedømmer biskop Vogts holdning totalt sett som «moderat» opposisjon, og at Vogt ønsket å beskytte den katolske kirke mot de nasjonalsosialistiske «trosfeil» og mot likerettelsespolitikken. Det nasjonalsosialistiske konformitetspresset stanset ikke helt ved ved de sosialt dypt forankrede kirkestrukturer i det rhinlandske bispedømmet. Folkeforeningen for det katolske Tyskland (Volksverein für das katholische Deutschland) basert i Mönchengladbach ble opphevet av styresmaktene som gjengjeldelse for anti-nazistisk agitasjon i opptakten til valget i november 1933. I januar 1934 ble feiringen av Karl den Store-jubileet i Aachen-katedralen forstyrret av Hitlerjugend, ettersom nasjonalsosialistene, for å rettferdiggjøre sine antikatolske aksjoner, ville diskreditere den tradisjonelt pregede hyldest av Karl den Store i Aachen med psevdohistorie (keiser Karl ble diskreditert som en «saksisk slakter»). I tillegg til kravet om kirkens autonomi, fokuserte katolsk kritikk av nasjonalsosialismen i disse årene hovedsakelig på grunnleggende ideologiske spørsmål, og understreket uforenligheten mellom Alfred Rosenbergs «ny-hedenske» antikristne ideer og katolsk lære.Robert A. Krieg: Catholic Theologians in Nazi Germany. New York 2004, ISBN 0-8264-1576-8, S. 52f.Christoph Kösters: Die deutschen katholischen Bischöfe 1933–1945. I: den samme, med Mark Edward Ruff (utg.): Die katholische Kirche im Dritten Reich. Eine Einführung. Herder, Freiburg im Breisgau 2011, S. 79–91 (her: s. 83f.).Robert A. Krieg: Catholic Theologians in Nazi Germany. New York 2004, ISBN 0-8264-1576-8, s. 52f.Christoph Kösters: Die deutschen katholischen Bischöfe 1933–1945. In: ders., mit Mark Edward Ruff (Hrsg.): Die katholische Kirche im Dritten Reich. Eine Einführung. Herder, Freiburg im Breisgau 2011, S. 79–91 (her: s. 83f.). Mot Rosenbergs Mythus des 20. Jahrhunderts skrev biskop Vogt et skarpt hyrdebrev i april 1934, som i historisk forskning blir vurdert som en motstandstandshandling mot nasjonalsosialismen i form av åpen offentlig protest. im Portal Rheinische Geschichte des LVR, lest 27. januar 2016. Vogt ble deretter overvåket sterkere enn tidligere av Gestapo og av nasistpartiet.
Etter at Hermann Göring i egenskap av preussisk ministerpresident gav forordningen «Verordnung über den politischen Katholizismus» ble den statlige bekjempelse av katolske skikker og katolsk foreningsvesen fra 1935 av mer og mer aggressiv i området.Dietmar Süß: Nationalsozialistische Religionspolitik. I: Christoph Kösters, Mark Edward Ruff (utg.): Die katholische Kirche im Dritten Reich. Freiburg/B. 2011, s. 50–63 (her: s. 56).Christoph Kösters: Die deutschen katholischen Bischöfe 1933–1945. I: samme, med Mark Edward Ruff (utg.): Die katholische Kirche im Dritten Reich. Freiburg/B. 2011, s. 85. Biskop Vogt så seg konfrontert med forvisninger av prester som mishaget myndighetene, og en mengde hindringer som vanskeliggjorde kirkelige aktiviteter. Biskopen protesterte offentlig og overfor myndighetene mot disse brudd mot Rikskonkordatet, men uten følge. I sitt hyrdebrev av april 1935 forsvarte han de konfesjonsbaserte skoler og de katolske ungdomsorganisasjoner, som ble forbudt to måneder etterpå.
I 1936 og 1937 ble han konfrontert med anklager om seksuelle overgrep fra katolske geistliges side, blant dem ordensfolk og sjelesørgere i bispedømmet Aachen. De ble av nasjonalsosialistene systematisk tilrettelagt og fremført, og propagandistisk benyttet til å fremvise «hvor forkommen den katolske kirkes moral er» (Joseph Goebbels).Jan Ross: Kabale und Triebe, i: Die Zeit 20/2002 av 8. mai 2002; lest 27. januar 2016. Biskop Vogt verget seg mot slike beskyldninger og betraktet de av nazistene iscenesatte sedelighets- og skueprosesser som målrettet antikatolsk propaganda og angrep mot troen. Men (ifølge Scheidgen) var Vogt blant de biskoper som massivt fordømte de misbrukstilfeller som det faktisk viste seg å være hold i.
I sine siste leveår ble biskopens kritiske uttalelser mot nazistene enda tydeligere. Han angrep nasjonalsosialistenes rasepolitikk med argumentet om at Gud var skaper av alle raser. Han sluttet seg også til den teologiske kritikk av propagandabegrepet «positiv kristendom» som ble benyttet av Hitler. Flere katolske teologer som var kritiske til nazistene, som Otto Kuss (i sin kritikk av den såkalte «völkische Jesus-litteratur» fra f.eks. Dietrich Klagges), hadde allerede protestert mot såkalt «positiv kristendom».Otto Kuss: Das heldische Jesusbild in der Gegenwart, i: Theologie und Glaube. Zeitschrift für den katholischen Klerus. 26. Jg. (1934), S. 685–711.