mini|upright=1.5|En aksishjort i et miljø der den kan få dekket flere av sine behov, for eksempel føde, luft, sosialisering med andre dyr av samme art og skjul for intens sol. Dens største trussel i miljøet er tigere som den forsøker å sanse ved å stå urørlig, lytte og speide.
Naturmiljøet er de fysiske omgivelsene eller forhold som mennesker, dyr, planter og andre organismer lever i. Dette omfatter for eksempel temperatur, fuktighet og tilgang på næring. En snakker om en todeling mellom organisme og miljø, der miljøet er summen av de levende og ikke-levende komponentene, altså påvirkninger og hendelser rundt en organisme. Alle organismer, populasjoner og samfunn (fra virus til mennesker) er både avhengige av andre organismer og av miljøet for å få dekket sine behov, slik som for eksempel føde, energi, vann, oksygen og husly.
En organisme lever i en tilstand av dynamisk likevekt med omgivelsene. Miljøet er i konstant endring og organismen foretar indre justeringer som svar på de ytre endringene i en eller flere miljøfaktorer, som temperatur, nedbør, relativ fuktighet, oksygeninnhold og pH. Dette må den gjøre for å kunne overleve, spise, vokse og formere seg. Dette gjelder både på individnivå og på artsnivå.
Miljøet i seg selv er også dynamisk fordi fysiske prosesser endrer jordens egenskaper over tid. En kan si at livet i seg selv gir miljøendringer. Fordi andre organismer er en del av hvert individs miljø, kan endringer i artsfordelinger i stor grad endre økologiske interaksjoner i et samfunn. Tap av en innfødt art eller introduksjon av en fremmed art kan svekke overlevelsesevnen til andre organismer. På en enda større skala har organismer over svært lang tid endret naturmiljøet drastisk. Fritt oksygen (O2) var ikke til stede i jordens tidlige atmosfære. Utvikling av de første encellede organismer førte til stor produksjon av oksygen, noe som over mange hundre millioner år førte til at gassen ble en viktig bestanddel av atmosfæren. I dagens atmosfære kontrollerer plantelivet en stor del av energi- og vannstrømmene mellom land og atmosfære.
En kan ikke finne helt naturlige miljøer på jorden, altså naturmiljøer som er helt uten menneskelig påvirkning. De omfattende miljøendringene som menneskeheten står bak i antropocen har påvirket alle naturlige miljøer fundamentalt. Dette har blant annet ført til klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forurensning fra plast og kjemikalier i luft og vann.
Begrepsavklaringer og definisjoner Naturmiljøet blir ofte definert som komplekset av abiotiske (fysiske, kjemiske, ikke-levende) og biotiske (levende) faktorer som virker på en organisme, populasjon eller et økologisk samfunn, og som over tid bestemmer dets form og overlevelse.Tjernshaugen, Andreas: (19. september 2020) Atmosfæren, hydrosfæren og litosfæren (jord, luft og vann) utgjør sentrale abiotiske faktorer. Disse kan endre seg i løpet av et døgn, en sesong eller de har årlige sykluser. Organismenes biotiske miljø er alle de levende delene i deres omgivelser. Livsmiljø eller livsvilkår brukes også om forholdene en organisme lever under, og er da synonymt med biotop.
Ordet miljø har ofte en vid betydning, som samlebetegnelse for personlige, sosiale, kulturelle og politiske omgivelser som mennesker lever i og påvirkes av. Ofte er det underforstått at det er naturmiljøet en refererer til, selv om en bare bruker ordet miljø. Når en innenfor biologien snakker om miljø, menes også forholdene inne i en organisme. En gjør da gjerne forskjell på det indre og ytre miljø, der det ytre miljøet er det som er nevnt innledningsvis (naturmiljø). Enda en inndeling går på samhandling med organismer av samme art eller mellom ulike arter.
En skiller også mellom naturlig og menneskeskapt miljø. Med naturlig miljø menes da et naturområde på jorden (villmark) som ikke er påvirket av mennesker, der både levende og døde elementer regnes inn i begrepet. Et menneskeskapt miljø er et som er påvirket eller endret av mennesker, det være seg jordbruksområde eller områder med bosetning. Få områder i verden er upåvirket av menneskelige inngrep. En inndeling som også brukes, er klassifisering i terrestriske miljøer (på landjorden), akvatiske miljøer (ferskvann, hav og elver) og atmosfæriske miljøer (luft).
Definisjoner av naturmiljø gjenspeiler i mange tilfeller menneskenes syn på hva som utgjør naturlige, i motsetning til ikke-naturlige (kunstige) miljøer. I populær- og vitenskapelig litteratur betyr ordet «naturlig», i miljøsammenheng, det som verken er laget, endret eller på annen måte påvirket av mennesker. I virkeligheten finnes det knapt noe område av jorden med et naturmiljø som ikke på noe vis er endret av mennesker.
Økologi er den delen av biologien som dreier seg om interaksjoner mellom levende organismer og deres forhold til miljøet. Begge er nært beslektet, og det er alltid en kontinuerlig vekselvirkning mellom dem, slik at enhver endring i miljøet har en effekt på levende organismer og omvendt. Et økosystem kan forstås som enhver enhet av et biologisk system der alle organismer som samhandler (utgjør samfunn) i et gitt område med det fysiske miljøet.
Ordet miljøfaktor brukes om kjennetegnene på et fysisk miljø. Miljøfaktorene er med på å bestemme eksistensmulighetene for en organisme i miljøet. Et beslektet begrep er miljøindikator, som er forskjellige målbare størrelser som brukes for å karakterisere tilstanden i et område utsatt for menneskelig påvirkning. Det kan for eksempel være antall fisk i området, konsentrasjon av stoffer, ofte miljøgifter, i jord, luft og vann eller antall organismer av forskjellig slag på et sted.
Historie
Det engelske ordet for miljø («environment») ble benyttet første gang av den skotske forfatteren Thomas Carlyle (1795–1881) i 1820-årene. Ordet ble videre popularisert i siste halvdel av 1800-tallet av den engelske filosofen Herbert Spencer (1820–1903). Imidlertid hadde mange andre beskrevet omgivelsene til forskjellige skapninger og bemerket påvirkning mellom dem lenge før disse britene. Blant annet skrev den franske naturvitenskapsmannen Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707–1788) i sitt store verk Histoire naturelle générale et particulière at «Klimaets temperatur, kvaliteten på maten og slaveriets ondskap [domestisering] – dette er de tre årsakene til endring, veksling og degenering hos dyr.»
Andre franske vitenskapsmenn forsøkte senere å anvende fellesbetegnelser på det en i dag kaller miljøfaktorer. Zoologene Jean-Baptiste de Lamarck (1744–1829) snakket om «omstendigheter», og hans kollega Georges Cuvier (1769–1832) brukte begrepet «eksistensbetingelser». Lamarck brukte «omstendigheter» for å beskrive forhold rundt klima, temperatur, omgivelsesmedier (vann, luft), vaner, bevegelser, handlinger og så videre. Cuviers begrep baserte seg generelt på at «ingenting kan eksistere om ikke de samlede forholdene gjør eksistens mulig.» Vitenskapsfolk videre utover på 1800-tallet, som tyske Alexander von Humboldt (1769–1859), sveitseren Augustin Pyramus de Candolle (1778–1841) og skotten Charles Lyell (1797–1875), ble mer og mer opptatt av hvordan eksterne forhold påvirker organismer. For eksempel påviste Humboldt hvordan floraen varierer med høyde over havet, geologiske forhold, lufttemperatur, snøgrense og atmosfærens sammensetning og trykk.
Selv om Humboldt og Candolle understreket viktigheten av de ytre omstendigheter, var overgangen til et enkeltord som det franske «milieu» eller det engelske «environment», eller den mer eksplisitte dikotomien organisme–miljø noe som filosofer stod bak. Spencer tok i bruk ordet «environment» og forholdet organisme-miljø, etter lesning av den franske filosofen Auguste Comte (1798–1857). Den franske tradisjonen med begrepet «milieu», som egentlig betyr medium, som motstykket til «organisme», ble utviklet i 1830-årene, selv om Lamarck tidligere hadde brukt flertallsformen «milieux» for å referere til omgivelsesmedier som vann eller luft. Et eksempel på beskrivelser fra denne tiden i Frankrike er hvordan zoologen Étienne Geoffroy Saint-Hilaire (1772–1844) koblet endringer i en organisme til endringer i dens miljø. Han hevdet at det er to slags forhold som er relevante for utviklingen av organismer: de som tilhører essensen av arten og det som har med påvirkning fra den omgivende verden. Det siste forklarer hvorfor pærer fra samme frukthage kan være er store og søte, og andre ganger små og sure.
Andre engelske vitenskapsfolk tok til seg Comtes nye dikotomi om organisme og miljø. Ordet «miljø» ble først brukt i en biologisk kontekst av sosialtenkeren Harriet Martineau (1802–1876) som oversatte Comtes ord «milieu». Fraser som «den gjensidige virkningen mellom organismen og dens miljø» dukket dermed opp for første gang i Martineaus oversettelse av Comtes forelesninger. Dog var ordet «miljø» lite brukt før Spencer gjorde det til et sentralt begrep i sine populære filosofiske tekster om biologi og psykologi. På slutten av 1800-tallet var «miljø» blitt et vanlig begrep.
Organisme og miljø
Alle organismer (fra virus til mennesker) er avhengige andre organismer og miljøet for å få dekket sine behov, det være seg føde, energi, vann, oksygen, husly og andre behov. Forholdet og samspillet mellom organisme og miljøet er svært komplekst. Miljøet er heller ikke statisk. Både biotiske og abiotiske forhold, endrer seg kontinuerlig.
Det abiotiske miljøet kan deles inn i følgende komponenter: Energi Stråling Temperatur og varmestrøm Vann Atmosfæriske gasser og vind Brann Tyngdekraft Topografi Jord Geologisk underlag
Det biotiske miljøet kan deles inn i følgende komponenter: Grønne planter Ikke-grønne planter Nedbrytere Parasitter Symbionter, tett samliv med ulike andre organismer, altså de partene som lever i symbiose. Dyr Menneske
Som eksempel kan en se på miljøet til en fisk som lever i en dam. Det ytre miljøet til fisken består av abiotiske faktorer som lys, temperatur, vannet som fisken svømmer i og næringsstoffer som er oppløst i vannet, som mineraler, oksygen og andre gasser. Det biotiske miljøet består av mikroskopiske organismer som plankton, så vel som akvatiske planter, dyr og nedbrytere. Fisken har også et indre miljø, først av alt er den omsluttet en ytre kroppsoverflate. Fisken kan få skader, sykdom eller utsettes for stress som forstyrrer dens indre miljø. For eksempel vil fisken, om den lever i en dam med ferskvann, ikke kunne overleve om det kommer masse sjøvann inn i dammen.
En organisme lever i en tilstand av dynamisk likevekt med omgivelsene. Miljøet er i konstant endring og organismen foretar indre justeringer som svar på de ytre endringene i en eller flere miljøfaktorer, som temperatur, nedbør, relativ fuktighet, oksygeninnhold og pH. Dette må den gjøre for å kunne overleve, spise, vokse og formere seg. Ikke gjelder dette bare på individnivå, men også for hele artens overlevelse. Det indre miljøet er atskilt fra det ytre med en barriere i form av kroppens ytre flater eller cellemembran. Organismen prøver alltid å opprettholde et stabilt indre miljø uansett hva som skjer med det ytre miljøet, kjent som homeostase.
Samhandling med organismer kan ta mange former og kan være både nyttige (positive) og skadelige (negative). En snakker om parasittisme, symbiose, kommensialisme (der den ene parten drar fordel, mens den andre er upåvirket), predasjon (jeger og byttedyr). Andre relasjoner er for eksempel fôring, kurtise og reproduksjon. Interaksjoner er svært viktige for overlevelse, vekst og overlevelse for alle arter.
Miljøresponser mini|alt=Bilde av et villsvin med deler av hodet dekket av snø.|En typisk respons for dyr er å redusere aktiviteten i kulde, her et villsvin.