Dunderland Iron Ore Company Limited, etablert i London den 15. april 1902, avviklet 1. januar 1947, var et engelsk gruveselskap. Det ble drevet i Mo i Rana for å utvinne det som var landets rikeste jernmalm-forekomster i Dunderlandsdalen. Etableringen ga stor tilflytning til området. Etter tre korte negative driftsperioder ble selskapet solgt til Norsk Jernverk i 1947 for 7.5 millioner kroner. Rana Gruber driver fortsatt gruvedriften i Dunderlandsdalen.
Forhistorie og anleggsarbeid Bakgrunn
Dette skrev historikeren Hilde Gunn Slottemo i 2007. Det som allerede var et industrisamfunn ble videreutviklet gjennom etableringen av Norsk jernverk i 1947. De mange arbeidsplassene demmet opp for en flyttestrøm fra Nord-Norge og Helgeland, deriblant til Orkanger – som var alternativet for det jernverket som Stortinget var enige om å bygge. Men jernverket var bare en fortsettelse av Dunderland Iron Ore Company (DIOC) som ble etablert i 1902.
At områdene rundt Rana hadde rikdommer i fjellene var kjent allerede på 1600-tallet. Det ble forsøkt på gruvedrift etter sølv på Bertelberget fra slutten av 1600-tallet og i Nasa sølvgruver fra 1635, og det ble også funnet rike forekomster av svovelkis, kobberkis, sinkblende, jernmalm og sølvholdig blyglans. thumb|Svovelkis (pyritt) fra Peru. Da predikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var på sin reise i Rana i 1803, øynet han store økonomiske muligheter:
.
Bergrettighetene til forekomstene i Rana og Dunderland var i 1799 ervervet av Mostadmark Jernverk i Malvik. I sin andre driftsperiode, fra 1753 til 1818, trengte verket mer malm til masovnene sine. Jernmalm ble da hentet fra andre steder enn nærmiljøet omkring Mostadmark, deriblant Dunderlandsdalen. Rettighetene ble i 1873 utvidet til Ørtfjellet gjennom anvisninger fra Ole Tobias Olsen (1830–1924).
I 1860-årene innmutet Christian August Knudtzon (1827–1903) fra Trondhjem en større del av feltene i Dunderlandsdalen. Men han klarte ikke å skaffe kapital til utnyttelse av jernmalmen. thumb| Den svenske konsulen Nils Persson (1836–1916) Den svenske konsulen Nils Persson (1836–1916), som i 1887 grunnla Sulitjelma gruber, og den norske ingeniøren Alfred Hasselbom (f. 1846) fikk rundt 1899 rettighetene til å anlegge jernbane og industri ved Ranfjorden.
I slutten av 1899 solgte de rettighetene til The Edison Ore Milling Syndicate (EOMS) for 182 000 britiske pund. Dette selskapet ble grunnlagt 22. juni 1898 i London, og hadde patenterte teknikker for utvinning av jern både i USA og Canada.
EOMS videresolgte rettighetene til å benytte Edisons prosess til SCC (se nedenfor) for £ 705.000. SCC solgte så rettighetene til DIOC for £ 1.200.000. I tillegg betalte DIOC £800.000 til SCC for arbeid, maskiner og annet. Dette ble til sammen £ 2.000.000 som tilsvarte aksjekapitalen i DIOC.
I 1901 solgte Nils Persson Gullsmedvika og alle malmrettighetene i Mo herred og i Hemnes til EOMS.
Etter to år med forsøk i Newark i New Jersey ble Dunderland Iron Ore Company (DIOC) dannet i Fitzalan House i Arundel Street i London den 15. april 1902. Aksjekapitalen var 2 000 000 britiske pund. Målt i kapital var dette det største engelske selskapet for import av utenlandsk jernmalm.
Selskapet skulle drive gruvedrift i Dunderlandsdalen i Nord-Rana (som ble en selvstendig kommune i 1923) på Helgeland i Nordland fylke. Selskapet hadde sikret seg enerett i Sverige og Norge til Thomas Edisons patent for magnetisk separasjon av jernmalm.
Samtlige ni stiftere og direktører i DIOC var også aksjonærer i EOMS. Noen av dem var også aksjonærer i det nedenfor nevnte SCC. Alle eiendommer, rettigheter og lisenser ble overdratt fra EOMS til DIOC ved grunnleggelsen i 1902.
DIOC engasjerte entreprenørselskapet Standard Construction Corporation Limited (SCC) til å bygge ut anlegg som var nødvendige. Det satte i gang utbygging av kaianlegg i Gullsmedvika, jernbane (fordi malmen befant seg 24 km unna havet), og anlegg for jernmalmutvinning, anrikning og brikettering. thumb|Kommunevåpenet til Rana. Det grønne symboliserer skogene. Det gule symboliseter kommunens rikdom på mineraler. Våren/sommeren 1906 startet den første driftsperioden. Den første leveransen av jernmalmbriketter gikk til England med S/S Itune. Den 25. juli 1908 var aksjekapitalen borte, og selskapet la ned driften i første omgang. Dette skyldtes i stor grad problemer med å utvinne hematitt og fosforholdig apatitt fra malmen. I tillegg var det store miljøproblemer knyttet til tørrseparering. På Storforshei stod støvføyken tett rundt anlegget.
I årene fra 1902 til 1908 skapte DIOC aktivitet og arbeidsplasser i Dunderlandsdalen. I oktober 1902 var 1800 personer i sving på anleggsarbeidet. Innbyggertallet i Mo herred var 4 369 i 1900. I byen Mo i Rana var det 665 innbyggere. I drift var antall ansatte i 1906 omtrent 900.
Utenlandske ingeniører og utenlandsk kapital engasjerte seg i et forholdsvis avsidesliggende norsk dalføre.
Mineralrikdommen i Dunderlandsdalen Bergmesterens omtale Bergmesteren i Nordland bruker ikke mange ordene om jernmalmrikdommen i Dunderlandsdalen. Bergmester A.S. Backhe (1882–1885) skrev i 1882 at:
thumb|Dunderlandsdalen ved Nevernes. Senere fikk han konsul Persson fra Helsingborg, «malmkungen av Nord-Norge», til å fatte interesse for malmressursene.
I 1883 skrev bergmesteren i sin årsberetning at forekomsten ikke var drivbar innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Han tilføyer at:
I 1891 har malmfeltet blitt undersøkt av 37 mann i 491,3 dagsverk til en utgift av 1236,98 kroner. Anførselen viser til Alfred Hasselboms arbeide. J.E. Mortensen er bergmester frem til 1895, men nevner ikke malmfeltene.
Hasselboms beskrivelse Hasselbom hevder at «(...) and there would be no exaggeration in saying that Dunderland is likely to become a second Bilbao». Bilbao i det nordlige Spania var på denne tiden Europas største eksportør av jernmalm.
Thomas Edison trodde at feltene i Dunderland kunne forsyne Storbritannia med malm i 100 år. Direktør Åkermann mente at selskapet kunne «holde det gaaende et, ja kanske to hundrede år», ifølge historikeren Hilde Gunn Slottemo.
Malmfeltene har en enorm utbredelse, og Hasselbom deler dem inn i seks områder:
Vesteraalid: Består av fem malmsoner. Dette er den rikeste delen og ligger nært Ranelva og trasèen hvor jernbanen må ligge. Malmen kan brytes i dagbrudd uten tunneler.
Bjørnhei: Én malmsone.
Urtvand: Fire malmsoner, men malmen er fattigere enn i Vesteraalid.
Lilleaasen: Fem parallelle malmsoner i enormt omfang. Malmkvaliteten er svært god.
Strandjord: Fire malmsoner med både rik og fattig malm.
Nord-Dunderland: Feltet inneholder fire malmsoner med samme kvalitet som i Vesteraalid. thumb|Hematitt fra Michigan. Hasselbom fortalte at malmfeltenes horisont er 25 000 meter lang og 40 meter bred, og dekker en overflate på en million m². Dette gir 200 millioner m² malm, eller – med en massetetthet på 4.2 – 840 metriske tonn.
Testarbeidene viste at mer enn halvparten av forekomsten inneholder mer enn 55% jern. Bare en fjerdedel av malmen tilsvarer denne beskrivelsen, men dalen kan gi 200 millioner tonn av ypperste («superior») kvaliter.
Dunderlandsdalmalmen består av en blanding av hematitt (Fe2O3, også kalt jernglans), magnetitt (Fe3O4, også kalt magnetjernstein) og kvarts. Andre bergarter finnes i mindre mengder. Fosforprosenten overskrider ikke 0.15. Det lave fosforinnholdet gjør at malmen kan beskrives som Bessemermalm. Hematitten er lett reduserbar, og krever mindre brennstoff i ovnen enn vanlige magnetiske skandinaviske malmer. Jernprosenten varierer stort. Hasselbom benyttet standard svensk metode for å bestemme prosentvis innhold av råjern (pig iron), forsfor og svovel.
Karakteristiske deler av feltet er analysert av hr. Särnström som var professor i metallurgi ved Stockholms gruveskole. Malmsonene som ble antatt å ha mindre enn 50% jerninnhold, viste seg å bestå av enorme mengder av soner som inneholdt 55-60% jern. Og forholdet mellom hematitt og magnetitt er svært varierende.
VesteraalidVesteraalidVesteraalidBjørnheiBjørnheiNord-DunderlandTunnel nr. 2Grøft nr. 2Grøft nr. 13Tunnel nr. 4Tunnel nr. 1TunnelHematitt75,4163,4885,3369,3085,1282,21Magnetitt3,2116,602,526,422,965,07P2O30,3680,2630,1280,2750,2460,121S0,0300,0300,0100,0300,0120,010Jern55,1157,5661,5553,1561,7161,32Fosfor0,1610,0150,0560,1200,1080,053
Hasselbom konkluderer med at det finnes store mengder (great abudance) med jernmalm som vil gi 55-70 % kvalitetsråjern (high class pig iron). Minst en fjerdedel av malmen vil gi mer enn 55% metallisk jern. «But even the ores of lower quality, which may not be worth while to ship to the United Kingdom or to the Continent, would prove to be very valuable, if we were decided upon to smelt them on the spot, using for fuel cokes, which would be carried to Mo [i Rana] at cheap rates, as return cargoes for the vessels carrying to Glasgow and to Middlesbrough the richer ores» thumb|Magnetitt fra naturhistorisk musum i Geneve. Hasselbom gir deretter økonomiske overslag over utgiftene til et eventuelt jernverk, samt overslag over lønnsomhet.
Vogts analyse I 1894 kom Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) med en ny analyse av Dunderlandsdalens mineraler. Hans konklusjon var mer nøktern enn Hasselboms rapport tilsa. Vogt mente at en utnyttelse av malmen verken var bedriftsøkonomisk eller statsøkonomisk lønnsom.
Thomas Edison's prosess Edison's prosess for behandling av jernmalm bestod av tre operasjoner:
Å knuse råmalmen Å konsentrere jernmalmen ved hjelp av magneter Å lage briketter av konsentratet thumb|Johan Herman Lie Vogt (1858–1932) mente i 1894 at malmutvinning i Dunderlandsdalen verken hadde bedriftsøkonomisk eller samfunnsmessig verdi. I bruddet skulle store gravemaskiner (steam shovels) laste malmblokker opp i jernbanevogner. Vognene ble deretter dratt til knuseren. I anlegget til DIOC på Storforshei ble blokkene hentet ut fra dagbrudd i Ørtvatn og tippet i en 40 meter høy knuser. Knuseren ble drevet av et dampdrevet kraftverk. Knuseanlegget bestod av en serie ruller; de første og største med en diameter på åtte fot og en avstand på 18 tommer, de siste tett sammen for å male malmen til støv. Rullene roterte med en omdreiningshastighet på 5 000 fot i minuttet og skapte en voldsom kinetisk energi (bevegelsesenergi) som knuste 5-6 tonn store malmblokker til halvtommers småbiter i løpet av 7-8 sekunder. Når malmblokkene falt ned mellom rullene ble de knust av de voldsomme kreftene som rotasjonshastigheten forårsaket. Utnyttelsen av kinetisk energi gjorde at rullene ble drevet av bare 700 hestekrefter.
Malmen ble så fraktet på transportbånd til et tørkehus. Deretter fraktes tørket malm på bånd til lageret som inneholder tusenvis av tonn malm.
Denne teknikken kalles tørrseparering. Den skiller seg fra flotasjon, som senere ble en vanlig teknikk. Under flotasjon utsettes massene for gjentatte bølger av vann frem og tilbake. Storforshei opplevde store støvplager som følge av tørrseparering, og området ble kalt «støvets dal» på folkemunne. thumb|Kvarts fra Brasil. Neste steg var at malmen gikk gjennom et nytt sett av ruller for å bli finknust. Den oppmalte malmen ble siktet. Den pulveriserte malmen ble fraktet til magnetseparatorerne, mens den grovere fikk en omgang til. Denne foredlingen skjedde i separasjonsverket.
Separasjonsprosessen bestod i å la den finknuste malmen falle i en tynn strøm foran et sett med magneter som dro til side den magnetiske delen av malmen, mens resten falt ned og ble fraktet bort til anrikning.
Edison's prosess løste problemet med at hematitt og magnetitt krever forskjellige metoder for å anrikes. En råmalm med lite jern og mye fosfor ble omdannet til et jernkonsentrat (slig) som er rikt på jern og uten fosfor.
Det finmalte konsentratet ble presset sammen til små blokker kalt briketter. Idéen bak Edison's prosess var minimalt med manuelt arbeid og maksimalt med mekanisk arbeid.
Anleggsarbeidet starter