Lordene av Galloway

thumb|350px|Topografisk kart over Galloway. Lordene av Galloway besto av en slekt med lorder (herrer eller småkonger) som hersket over Galloway i sørvestlige Skottland i løpet av høymiddelalderen. Mange regioner i Skottland, inkludert Galloway og Galloway og Moray, hadde tidvis egne «sterke menn» som styrte som konger eller småkonger, tilsvarende som de i middelalderens Irland. Den skotske monarken ble oppfattet tilsvarende som den irske overkonge (skotsk-gælisk: Ard-Righ). «ardri», Merriam-Webster; «ardri», The Free Dictionary Lordene av Galloway kan ha enten betalt skatt til den skotske monarken, eller i andre perioder å ha ignorert ham. Lordene av Galloway er noenlunde godt nedtegnet på 1100- og 1200-tallet, men disse er ofte ufullstendige eller tidvis motstridende. Senere ble disse småkongene kjent som «lorder» ved det skotske hoffet, og som «konger» på sitt eget område, og til sist tiltalt som «lorder» i begge arenaer.

Grensene eller omfavnet av det riket som Galloway utgjorde var dårlig definert, og varierte over tid. I løpet av mange tidsperioder var Galloway større enn i dag, og omfattet også deler av sørlige Ayrshire, som Carrick, Upper Douglasdale og Nithsdale. Grovt sett var det landområdet fra tidlig på 1100-tallet og fram til 1234 som lå vest for elven Nith og sør for vannskillet i vestlige delen av Southern Uplands. Dette området ble styrt av slekten som nedstammet fra Fergus (død 1161) som lorder av Galloway. Som en politisk enhet var disse herskerne en av de som eksisterte lengst av de ulike underavdelingene i middelalderens Skottland, og overlevde som en adskilt enhet fram til 1455 da det ble direkte underlagt den skotske kronens besittelser. Fram til 1234 hadde Galloways herskere en makt som hadde betydelig innflytelse på Skottland og England, og utøvde selv makt på kongeriket Man.Oram, Richard D. (1991 ): «Fergus, Galwway and The Scots» (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: Galloway: Land and Lordship (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 117 (117-129)

Kongedømmet Galloway

Suibne mac Cináeda (død 1034) er den første dokumenterte konge av Gall-ghàidhil, folket i Galloway, en blandet befolkning av både norrøne og gællere. Skjønt det er ikke før rundt 1138 at etterfølgelsen er skikkelig nedtegnet. Charles-Edwards, T. M. (2012): Wales and the Britons, 350-1064, OUP Oxford, s. 574Downham, Clare (2010): Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014 , Dunedin Academic Press Dynastiet til Fergus synes å ha fortsatt fram til 1234 og lovverket i Galloway forble i kraft fram til 1426. Det er antatt at dette lovverket opprinnelig fikk sin autoritet fra kongene av Galloway.MacQeen, Hector L. (1991): «The Laws of Galloway. A preliminary survey» (PDF) i: Oram, Richard D. & Stell, Geoffrey P., red.: Galloway: Land and Lordship (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 131-144

I motsetning til en del populære forestillinger er det ingen bevis for at Galloway noen gang var en del av kongedømmet Strathclyde. Galloway (i det minste vest for elven Nith) lå også utenfor det tradisjonelle området som tilhørte kongeriket Alba (det senere Skottland), det rike som etterfulgte Strathclyde i område. Galloway, definert som hele området sør og vest for Clyde og vest for elven Annan, lå utenfor det tradisjonelle skotske området. Selv om det utgjorde en del av den nordlige delen av Britannia, var Galloway like mye en del av Irskesjøområdet; en del av hiberno-norrøne verden av Gall-Gaidhel-herrene av Man, Dublin og Hebridene. «The Origins of The Norse-Gaels in Ireland and Scotland», The Dockyards«Some Irish words with Norse Origins» , Irish Archaeology 21. november 2013 Den tidligere kongen av Dublin og Man, Echmarcach mac Ragnaill, hadde tittelen som Rex Innarenn (muligens «konge av rhinnerne») Na Renna, eller kongeriket til rhinnerne, var en norrøn-gælisk herredømme som opptrer i nedtegnelser på 1000-tallet. Rhinnerne (skotskgælisk: Na Rannaibh) var en provins i middelalderens Skottland og utgjorde sammen med halvøya Machars (Farines) det senere Wigtownshire. tilskrevet ham ved hans død i 1065. De vestlige delene av Galloway hadde vært bestemt knyttet til øya Man, og norrøne og norrøne-gæliske bosetningsnavn fra 900-tallet og 1000-tallet er spredt over hele kystlandene i sør-vestlige «Skottland» og nordvestlige «England».Fellow-Jensen, Gillian (1991): «Scandinavians in Dumfriesshie and Galloway: Place-name Evidence» (PDF), Scottish Society for Northern Studies, s. 77-96

Magnus Berrføtt thumb|Magnus Berrføtts menn ved Irskesjøen, illustrasjon av Christian Krohg. På slutten av 1000-tallet ledet den norske kong Magnus Berrføtt en hær inn i Irskesjøverden for å ta direkte kontroll over særlig de norrøne områdene. I 1097 sendte han sin mann Ingemund for å ta kontroll over kongedømmet Mann og Øyene (Hebridene, øyene utenfor dagens Skottland, og Man). Han opprettet sin base på Lewis, nord på Hebridene. I henhold til lokale kilder oppførte denne Ingemund seg ille, horet og drakk, og høvdingene samlet seg for å gå imot ham. I ly av natten brente de ham og hans menn inne. McDonald, R.A. (2007): Manx Kingship in its Irish Sea Setting, 1187–1229: King Rǫgnvaldr and the Crovan Dynasty. Dublin: Four Courts Press. ISBN 978-1-84682-047-2; 168, 175; Forte, A.; Oram, R.D.; Pedersen, F. (2005): Viking Empires. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-82992-2, s. 236 Da denne mannen ble drept satte kong Magnus i gang den første av sine to store hærtokt i vest, kampanjene i 1098-1099 og i 1102-1103. I det første toktet tok han direkte kontroll over de vestlige øyene i dagens Skottland og i henhold til den engelske krøniken til Orderic Vitalis, Historia ecclesiastica, fra 1100-tallet, var Man preget av kaos da Magnus gjorde landgang grunnet dynastisk stridigheter mellom sønnene til den lokale kongen Godred Crovan (1095). En av dem, lagman, hadde tatt makten etter å nedkjempet broren Harald. Power, R. (2005): «Meeting in Norway: Norse-Gaelic Relations in the Kingdom of Man and the Isles, 1090–1270» (PDF). Saga-Book. 29, s. 5–66. ISSN 0305-9219. Arkivert fra originalen (PDF) den4. desember 2013, s. 13. Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West» i: Scottish Historical Review. 65 (2): 107–132. eISSN 1750-0222. ISSN 0036-9241. JSTOR 25530199, s. 119 Hans ankomst kan ha vært påtvunget av striden mellom brødrene, som endte med at Lagman stakk ut øyene på broren og lot ham kastrere. Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West», s. 118–119. Magnus tok kontrollen over Man, tok Lagman til fange og avsatte ham. Han bygde også minst to festninger der, og hvor Snorre Sturlason har fortalt i Magnus Berrføtts saga at han sendte folk til Galloway for å skaffe tømmer, Førsund, Randi Helene (2012): Magnus Berrføtt. Sagakongene. Saga Bok/Spartacus. ISBN 978-82-430-0584-6, s. 61–62 noe som indikerer at kongen også hadde tatt kontroll over den norrøne delen av Galloway. I løpet av dette krigstoktet seilte han også ned til Wales og deltok på walisisk side i et slag mot normannere. Her drepte han personlig Hugh av Montgomery, jarl av Shrewsbury, med en pil gjennom det ene øyet. Hunt, William: «Hugh (d.1098) (DNB00)», Dictionary of National Biography, 1885-1900, 28 I tillegg greide Magnus å sikre seg anerkjennelse fra Edgar, sønn av Malcolm (Etgair mac Maíl Coluim), konge av Alba, som det skotske riket het, for at alle de ytre øyene, inkludert Man, var norske og under autoriteten til den norske kongen.

På hans andre stor kampanje dro Magnus Berrføtt til Man, og med en stor flåte angrep han Dublin og forsøkte bringe Muirchertach Ua Briain, den irske konge av Munster i sørlige Irland, til underkastelse. Irske kilder hevder at han kom for å «ta Irland», «invadere Irland» eller «beleire Irland». Duffy, Sean, red. (1997): Ireland in the Middel Ages. Dublin: Gill and Macmillan, s. 111 Dette endte i et kompromiss ved at det ble inngått en allianse som ble forseglet i et ekteskap mellom den norske kongens sønn Sigurd til Muircertachs datter Blathmin Ua Briain (som i norske kilder omtales som Bjaðmunjo Mýrjartaksdóttir). Alliansen dempet trusselen fra Domnall Ua Lochlainn, irsk konge av Cenél Conaill og Ailech, og tvang fram en stabilitet i verden rundt Irskesjøen, og sikret Magnus’ nye Irskesjørike. Imidlertid gikk alt galt da Magnus ble drept på vei tilbake til Norge ved en mindre tokt i Ulster på jakt etter forsyninger. Det meste av hans arbeid lå i ruiner, og hans unge sønn Sigurd etterlot sin irsk forlovede i Irland da han dro tilbake til Norge for å bli konge sammen med sine brødre.

Slekten til Fergus thumb|Fergus av Galloway, utsnitt fra et illuminert manuskript. thumb|Kystfestningen ved Cruggleton, nå i ruiner. Den kan ha vært maktsenteret til Fergus. Fergus av Galloway slo seg opp som konge av Galloway en gang mellom 1110 og 1120. Hans bakgrunn er noe uklar, Oram, RD (2004): «Fergus, Lord of Galloway (d. 1161)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/49360 betalingsmur men sannsynligvis var han av norrøn-gælisk opphav, og er første gang dokumentert da han opptrådte som vitne på et charter til kong David I av Skottland i 1136. Det er sterke hentydninger til at han ble gift med en av døtrene som Henrik I av England hadde utenfor ekteskap, men hun er ikke sikkert dokumentert i kildene. Thompson, K (2003): «Affairs of State: The Illegitimate Children of Henry I» i: Journal of Medieval History. 29 (2), s. 129–151. doi:10.1016/S0304-4181(03)00015-0. eISSN 1873-1279. ISSN 0304-4181, s. 150 Oram, R.D. (2000): The Lordship of Galloway. Edinburgh: John Donald. ISBN 0-85976-541-5, s. 60 Begge forbindelsene antyder Fergus’ politiske betydning i regionen mellom kongerikene Skottland og England. Da Fergus døde i 1161 ble Galloway overlatt til hans to sønner, Uchtred og Gille Brigte (Gilbert). I 1174 døde Uchtred etter å ha blitt brutalt blindet og kastrert av Gille Brigte og hans sønn Máel Coluim (Malcolm) slik at Gille Brigte kunne ta kontrollen over hele Galloway alene. Da han døde noen få år senere var det Uchtreds sønn Lochlann (Roland) som klarte å ta kontrollen over Galloway mens under press fra den engelske kongen fikk Gilla Brigtes overlevende sønn Donnchadh utskilt et område nord for Galloway hvor han ble gjort til mormaer/jarl av Carrick. Det finnes ingen nedtegnelser av noen hoffbestemmelse, men Gesta Annalia («Årlige hendelser»), en viktig krønike om Skottlands historie, forteller at Donnchadh ble gitt Carrick på betingelsen at han hold freden med Lochlann og vektlegger betydningen til kong Vilhelm I av Skottland (i motsetningen til Henrik I av England) som bilegger av konflikten. Corner, David J.; Scott, A.B.; Scott, William W.; Watt, D.E.R., red. (1994): Scotichronicon by Walter Bower, in Latin and English, Scotichronicon by Walter Bower: New Edition in Latin and English with Notes and Indexes (hovedredaktør D.E.R. Watt), Aberdeen: Aberdeen University Press, ISBN 1-873644-35-3, s. 366–369

Lochlann giftet seg med Helen, datter av Richard de Moreville, konstabel av Skottland, og arvet sin svigerfars tittel. Hans sønn Alan av Galloway var den mektigste av alle lordene av Galloway. Han arvet tittelen som konstabel av Skottland av sin far, holdt også land i både Irland og England foruten betydelig politisk innflytelse i Skottland. Hans involvering i de bitre ættestridighetene i kongedømmet Mann og Øyene (de ytre øyene i dagens Skottland, inkludert Hebridene), som formelt sto under autoriteten av kongen i Norge, ved å gi sin støtte til en frende mot en annen, provoserte fram en mektig militær reaksjon av Håkon Håkonsson, konge av Norge i 1217–1263. Det førte til en alvorlig krise for den skotske kronen.