Denne artikkelen omhandler den danske hærens historie frem til Frederik IIIs død i 1670.

Før 1657

Vervede tropper

Fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet besto hæren nesten utelukkende av leietropper, som ble vervet når det ble krig, og som ble sendt hjem når striden var endt. Statsforfatningen tillot ikke kongen å holde hærer i fredstid, for Herredagen og Riksrådet fryktet nemlig for at kongen ville utvide sin makt ved hjelp av leietroppene. Derfor nektet de stadig penger til å underholde troppene, så snart det var blitt fred. I Norden ble det særlig brukt tyske, frisiske, engelske og skotske landsknekter. Et regiment var dengang som en eiendom, som gikk i handel mellom mann og mann. Var det ingen regimenter ledige, ga kongen bevilgninger til oberster, fyrster og eventyrere, som ville påta seg å opprette regimenter.

Når et regiment eller en mindre avdeling skulle opprettes på 1600-tallet, traff kongen og Riksrådet først deres valg blant de mange ansøkere som meldte seg. Han, som ble valgt, ble oberst, og med ham opprettet noen i Riksrådet, som oftest riksmarsken og to av rådene, en kontrakt. I denne bestemtes regimentets styrke og sammensetning, tidsfrister for når regimentet skulle leveres, vervepengene for hele regimentet eller hver mann, samlingsplassen, samt soldens størrelse for hver grad. Det ble som regel overlatt til obersten å utnevne offiserer. Obersten sluttet avtaler med kapteinene om opprettelsen av kompanier, og kapteinene forpliktet løytnantene, fenrikene og underoffiserene, som også gjorde tjeneste som ververe.

Nå dro ververne ut for å finne folk. Danmark hadde avtaler med alle tyske stater, Polen og Nederlandene, som tillot at deres undersåtter ble vervet til dansk-norsk krigstjeneste. En del rekrutter meldte seg frivillig, andre ble overtalt, og enhver som syntes å være mer eller mindre godt rustet, ble antatt. I nødsfall antok man også mindre velskapte folk eller til og med krøplinger. Det lyktes imidlertid sjelden ververen å skaffe alt mannskapet på åpent vis. Han tok da tilflukt til vold og bortførelser. Det var således en broket forsamling som kom til å tjenestegjøre i den danske hær: sachsere, estere, polakker, bøhmere, hollendere, skotter, franskmenn, dansker, svensker og nordmenn.

Når vervefristen var utløpt, holdt kongens kommissær en generalmønstring over regimentet. Det samlede krigsfolket avla troskapseden, of regimentet ble innlemmet i hæren. Som oftest manglet kompaniene en del mannskap, og man tok da tilflukt til unnskyldninger og bedragerier, som å fylle rekkene med trossknekter og tjenere. Etter at generalmønstringen hadde funnet sted, hadde obersten bare forslagsrett med hensyn til ansettelse og forfremmelse av befalingsmenn. Utnevnelsen skjedde som regel av kongen. I regimentet ble fenriken eller kornetten forfremmet til løytnant, løytnanten til kaptein eller rittmester. De ledige stabsoffisersplassene ble gjerne besatt med utenlandske adelsmenn, særlig tyske. Ved forfremmelser innad i regimentet lyttet kongen oftest til oberstens innstilling. Obersten foreslo den han fant best skikket, eller snarere den som hadde innsmigret seg eller var knyttet til ham ved familiebånd eller andre interesser; ikke sjelden ved bestikkelser.

Ingen kunne avskjediges uten kongens befaling eller tillatelse. Når noen døde eller rømte, måtte kompaniførerne selv erstattet tapet med en årlig sum. De måtte også sørge for vedlikeholdelsen av hester, våpen og påkledning. Troppene skulle lønnes hver måned eller hvert kvartal, men det elendige pengevesenet førte til at soldatene alltid hadde et tilgodehavende hos staten; særlig kompaniførerne, siden de stadig måtte gi soldatene forskudd.

Dersom man ville skille seg av med de vervede troppene, ble enten hele avdelingen oppløst, eller styrken ble forminsket. Man avskjediget da først dem som ville bosette seg i Danmark. Offiserene fikk enten ærlig avskjed, det vil si en attest og bevis på tilgodehavendet hos staten, eller avskjed på grått papir, uten noen av delene. De høyere offiserene hadde ofte større summer til gode. Etter lang tid hendte det at staten avkjøpte dem for en billig penge, eller de kunne oppnå erstatning i kronens jordegods, dersom de hadde innflytelse. Av og til sikret staten seg deres tjeneste for fremtiden ved å gi dem en årlig sum, såkalte ventepenger eller vartpenger.

Det nasjonale fotfolket

Kong Christian IV opprettet et nasjonalt fotfolk og forsterket det nasjonale rytteriet, men adelens uvilje førte til at disse lenge langtfra kunne måle seg med de vervede troppene. 17. november 1614 befalte kongen med rådets samtykke at det skulle utlegges 4000 gårder til soldaterhold. Besitteren av en slik gård skulle være fri for skatter, mot at han skulle være rede til å gå i krigstjeneste eller lønne noen til å gå for ham. Staten skulle gi ham våpen, men han skulle selv stå for vedlikeholdet av disse.

thumb|250px|Fra Kalmarkrigen.

Alt 1615 kunne hele det nasjonale fotfolket mønstres, og 17. juni samme år ble det utferdiget et krigsartikkelbrev for det. Samtidig ble det delt inn i 18 kompanier; 8 i Jylland, ett i Fyn, ett i Sjælland og 8 øst for Øresund. Landets lensinndeling ble lagt til grunn for inndelingen i kompanier, som dermed ble av forskjellig størrelse. 20. desember 1615 ble kompaniene samlet i to regimenter: det jyske og det skånske. Kapteins- og løytnantspostene ble besatt med offiserer fra de nedlagte kompaniene fra Kalmarkrigen, mens fenriker og underoffiserer ble valgt blant de velstående bøndene. Kompaniet ble delt i korporalskaper på 50 mann, etter herredsinndelingen. Om søndagene ble korporalskapene eksersert etter gudstjenesten. Muskettene og spydene ble oppbevart i våpenhusene ved kirken, og ble bare utlevert til øvelsene.

Den nye ordningen ble til å begynne med møtt med bifall, men etter noen år begynte bøndene å klage over at trykket var for hardt. 1620 foreslo derfor kongen at bøndene i stedet for å tjenestegjøre skulle svare en avgift, slik at han kunne holde 4000 mann vervede tropper. Dette forslaget ble forkastet av adelen i alle provinser, men den gikk med på at landvernet ble forbedret. Alle bondegårder i landet ble talt; ni gårder dannet et «læg» og stilte én soldat, som tjente i tre år, før han var fri for all krigstjeneste. Hans militære plikter besto bare av våpenøvelser om søndagen. I krigstid skulle han lønnes av staten.

Loven ble innført den 14. april 1620 i de skånske og 12. april 1621 i de øvrige provinsene. Regimentsinndelingen forble den samme, men man øket kompanienes antall. Begge regimentene var på krigsfot, da Wallenstein gjorde innfall i Danmark i 1627. Etter freden i Lübeck ble mannskapene sendt hjem, og lensmennene mente at hele ordningen var opphevet, men 11. mai 1630 fikk de befaling om igjen å utskrive soldatene og innkalle dem til øvelse etter lovene fra 1620 og 1621.

I de følgende årene ble det opprettet flere kompanier øst for Øresund, og 1633 var det blitt tre nasjonale fotregimenter: det jyske, det sjællandske og det skånske. I 1646 ble fotfolket betydelig øket, og størrelsen på et læg ble forandret fra ni til fem gårder. I begynnelsen av 1651 besto det sjællandske nasjonale fotregiment av åtte, det jyske av syv og det skånske av fem kompanier.

Etter en hard strid, særlig mot den fynske adelen, fikk Frederik III i 1652 adelen til å bevilge soldater av sine egne gårder, de såkalte adelsfaner eller adelige soldater, som ble inndelt i egne kompanier. Adelen skulle stille en soldat av 200 tønner hartkorn; denne soldaten skulle møte fire måneder hvert år, i tre år, til befestningsarbeide ved København eller Fredericia.

Til tross for denne forøkelsen var det nasjonale fotfolket fremdeles uten både anseelse og kraft. Kongen forsøkte forgjeves å styrke det, for han ble motarbeidet av jorddrottene, lensmennene og offiserene som var avhengige av lensmennene. Kapteinene og løytnantene var for det meste vervede utlendinger, som ikke brydde seg om Danmarks vel, og oberstene var adelige godsbesittere, som så ned på bøndene og ikke ønsket å lære dem våpenbruk. Utgiftene ved utrustningen av soldaten skulle hvile på læget, men siden adelen eide en stor del av alle jordeiendommer, falt byrden på adelsstanden. I fredstid kunne soldaten bli innkalt når herremannen hadde bruk for ham, og i krigstid kunne han falle eller bli lemlestet, uten at herremannen fikk noen erstatning. Det var derfor ikke merkelig at hærordningen vakte sterk motstand og ble motarbeidet. Bare på Bornholm lyktes det Christian IV å danne et virkelig landvern, ved at han gjorde alle bønder til selveiere, mot at de påtok seg alminnelig verneplikt.

Det nasjonale rytteriet

Rytteriet besto av rosstjenesten, en levning av adelens personlige tjeneste til hest, som etter hvert var gått over fra personen til eiendommen. Godseieren skulle stille en fullt rustet rytter av 312 tønner hartkorn, men etter hvert var denne ordningen svunnet inn. Christian IV bragte den til live. 1632 ble den jyske rosstjenesten delt inn i seks, den fynske i fire, den sælandske i seks og den skånske i seks kompanier, hvert på 100 mann. 1651 satte Riksrådet mot kongens vilje igjennom at den ble redusert til det halve. Det jyske rytteriet ble delt i tre kompanier under rittmesterne Christopher Hvas, Niels Lykke og Mogens Arenfelt; det fynske i to under Sten Bille og Jørgen Kaas; det sjællandske i to under Iver Flemming og Bjørn Ulfelt, og det skånske i to under Henrik Lindenow og Jacob Grubbe.

For å erstatte denne forminskelsen besluttet Frederik III i slutten av 1651 å danne et nytt nasjonalt rytteri. Kongen og Riksrådet forhandlet med adelen i provinsene om at hvert sogn skulle holde en rytterhest, mens 30 til 40 bønder skulle legges sammen til et læg og underholde en sognerytter. Alle uten den fynske adelen gikk inn på forslaget, og 1. mai 1652 gikk befalingen ut til lensmennene. Da ingen sogneryttere meldte seg frivillig, gikk det 22. april 1653 ut ny befaling om at lensmennene skulle velge den best skikkede i hvert sogn. Denne skulle til gjengjeld være fri for skatt. Sognerytteriet skulle samles og øve i fem dager tre ganger i året. Lensmennene skulle også forhandle med prestene, herredsfogdene, ridefogdene og skriverne, for å høre om de var villige til å holde en rustet rytter, mot at deres folk ble fritatt for annen utskrivning. Da dette forslaget ikke vant bifall, ble lensmennene 1655 pålagt å velge de beste mennene i det nasjonale fotfolket og gjøre dem til ryttere på preste- og fogedhestene. Sogne-, preste- og fogedhestene ble inndelt i kompanier og fikk befalingsmenn. Opprinnelig skulle de bare benyttes som landvern innenfor provinsens grenser, men dette ble forandret ved krigens utbrudd 1657.

Artilleriet

Festningsartilleriet besto av uensartede små avdelinger uten forbindelse eller sammenheng. Det ble kalt festningsbetjenter, og ble lønnet av de lokale lensmennene. Et unntak dannet Københavns Tøjhus, hvor det var ansatt en artilleriavdeling på flere hundre mann. Feltartilleriet var ennå ikke ordnet i begynnelsen av 1600-tallet. Materiellet ble oppbevart i Københavns Tøjhus, og besto av halve kartover (18-pundige), feltslanger (8-pundige), halve feltslanger eller karrestykker (4-pundige) og regimentsstykker (3-pundige kanoner).

Utstyr og inndeling

Fotfolket

I begynnelsen av århundret bar fotfolket fremdeles jernplater, men disse ble lagt bort i Kalmarkrigen. Jernhatten ble erstattet av filthatten, som holdt seg i to århundrer. Den korte, brokete trøyen ble ombyttet med den langskjøtede kjolen med en rad knapper, liberikjolen. Hver avdeling hadde sitt særpreg i kjolens farger. Knebuksene, ullstrømpene og ankelskoene ble beholdt, men etter hvert ble knebuksene trangere.