Diabetes type 1, også kjent som insulinavhengig diabetes eller barnediabetes, er en sykdom som skyldes at bukspyttkjertelen gradvis slutter å produsere insulin. Når kroppen ikke klarer å produsere nok insulin i forhold til mengden karbohydrater som spises, stiger blodsukkeret, som så forårsaker symptomene på sykdommen.
Sykdommen oppstår ofte akutt, med tydelige symptomer som tørste, hyppig vannlating, vekttap, tåkesyn og lite energi. Grunnen til at diabetes type 1 oppstår er per 2023 ikke kjent, men forskere tror at en blanding av arv og miljøpåvirkning (for eksempel eksponering for ulike virussykdommer) spiller en rolle. Sykdommen oppstår når kroppens immunapparat angriper insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen. Det finnes i 2023 ingen kjent måte å forebygge diabetes type 1.
Diabetes type 1 kan helbredes ved transplantasjon av en ny bukspyttkjertel, men siden dette er en vanskelig operasjon som fører til behov for livslang behandling med immundempende legemidler, er dette svært uvanlig. Personer som får diagnostisert diabetes type 1 lever med sykdommen resten av livet. Ubehandlet diabetes type 1 er dødelig og dårlig behandling fører til langtidskomplikasjoner. Korrekt behandling av diabetes type 1 kan likevel minimere symptomene og eventuelle skadevirkninger betydelig.
Mellom 5 og 10 % av alle med diabetes har type 1. Det er varierende estimater for hvor mange som har diabetes globalt. WHO oppgir at rundt 9 millioner hadde diabetes type 1 i 2017, andre kilder oppgir mellom 20 og 40 millioner. I Norge hadde rundt diabetes type 1 i 2020. Det er ofte flere tilfeller av diabetes type 1 i land lenger borte fra ekvator, sammenlignet med land nær ekvator. Diabetes type 1 oppstår vanligvis hos barn og unge voksne.
Etymologi Diabetes kommer av det greske ordet diabainein (gammelgresk: διαβαίνω), som betyr å renne igjennom, og mellitus fra latin, som betyr (honning-) søt. Navnet diabetes mellitus viser til at sykdommen vil føre til stor mengde søtlig urin på grunn av sukker i urinen (glukosuri), dersom den ikke blir behandlet. Sukker i urinen var det viktigste kjennetegnet ved sykdommen i lang tid, før det ble mulig å måle blodsukkeret.
Symptomer Symptomer på diabetes type 1 oppstår ofte akutt, vanligvis i barndommen eller ungdomsårene. Ofte kommer diabetes type 1 i begynnelsen av puberteten, hos jenter i 10–12 års alderen, og hos gutter mellom 12–14 år. Diabetes type 1 kan likevel oppstå når som helst i løpet av livet.Brønstad mfl, s. 392 Sykdommen oppdages ofte fort, fordi symptomene er tydelige. Det tydeligste symptomet på diabetes type 1 er svært høyt blodsukker. Typiske tegn som pasienten oppdager selv er nedsatt allmenntilstand, tørste, økt vannlating og vekttap. Barn kan også oppleve økt appetitt, tåkesyn, sengevæting, tilbakevendende hudinfeksjoner og irritabilitet. Voksne som får diabetes type 1 har ofte mer varierte symptomer som kommer gradvis over lengre tid.
Symptomer på høyt blodsukker over lengre tid er tap av bevissthet, magesmerter og kvalme, hyperventilering eller acetonlukt av pusten. Høyt blodsukker over lengre tid kan føre til diabetisk ketoacidose (syreforgiftning), og sjeldnere, diabeteskoma.Sykepleieboken 1, s. 382 32 % av barn med uoppdaget diabetes type 1 i Norge i 2021 fikk diabetisk ketoacidose.
Symptomene på diabetes type 1 kommer som regel først når 80 % av insulinproduksjonen er fraværende.
Årsak miniatyr|Enterovirus. Diabetes type 1 skyldes at bukspyttkjertelen produserer for lite insulin. Insulinets oppgave er å flytte glukose fra blodet til cellene. Når kroppen ikke klarer å produsere nok insulin til mengden karbohydrater som spises, stiger blodsukkeret. Dette fører igjen til sykdommens symptomer.
Sykdommen er en autoimmun sykdom, og oppstår på grunn av ødeleggelse av betaceller (β-celler) som finnes i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen. Dette er cellene i kroppen som produserer insulin. Uten insulin er ikke kroppen i stand til å reagere effektivt på økninger i blodsukkeret, og diabetikere kan oppleve vedvarende hyperglykemi. I 70–90 % av tilfellene blir beta-celler ødelagt av kroppens eget immunforsvar. T-celler i kroppen angriper feilaktig betacellene i bukspyttkjertelen. For at T-celler ikke skal angripe friske celler i kroppen, er de regulert av T-regulatorceller. Disse cellene har vært mindre aktive hos noen personer med diabetes type 1.
Diabetes type 1 kan være arvelig, i kombinasjon med andre faktorer. Det er mulig å teste en persons disposisjon for sykdommen gjennom en blodprøve som måler antistoff. Et barn av en mann med diabetes type 1 har 6 % sjanse for å utvikle sykdommen. Dersom det er moren som har diabetes type 1, er risikoen lavere. Søsken av personer med diabetes type 1 har 7 % risiko for å utvikle sykdommen før de fyller 50. Noen genetiske varianter gir økt risiko for å utvikle diabetes type 1. De viktigste variantene befinner seg på gener som koder for HLA-molekyler (humane leukocytt-antigener) på overflaten av leukocytter (hvite blodceller). Molekylene er viktige for at immunsystemet klarer å oppdage og bekjempe virus og bakterier. De fleste med de genetiske variantene utvikler ikke diabetes type 1. Derfor spiller i tillegg andre faktorer en rolle for at sykdommen skal utvikles. Per 2022 finnes det lite kunnskap om disse faktorene, men én hypotese er at enkelte virusinfeksjoner, de såkalte enterovirus, kan utløse en immunreaksjon som fører til diabetes type 1 hos arvelig disponerte personer.
Forskere i DiVid-studien, som inkluderte leger fra Norge, Sverige, Finland, Storbritannia og USA, gjorde funn av enterovirus i de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen hos pasienter med nyoppdaget diabetes 1. Viruset finnes normalt i tarm- eller luftveiene. Studien undersøker om diabetes type 1 skyldes enterovirus som setter i gang en autoimmun reaksjon mot betacellene i bukspyttkjertelen. Seks personer fra 24 til 35 år med nyoppdaget diabetes type 1, tre menn og tre kvinner, ble undersøkt i studien, i tillegg til en kontrollgruppe på ni personer (organgivere) uten diabetes. Samtlige av personene med nyoppdaget diabetes hadde enterovirus i betacellene. I kontrollgruppen ble det funnet hos to av personene.
Det er per 2022 ikke kjent hvorfor immunforsvaret angriper friske celler i kroppen, men det forskes på flere teorier.
Noen medisiner kan redusere insulinproduksjonen eller skade beta-celler. Dette kan føre til sykdom som minner om diabetes type 1. Det antivirale legemiddelet didanosin fører til bukspyttkjertelbetennelse hos 5–10 % av de som tar det. I noen tilfeller fører det til varig skade på beta-cellene. Tilsvarende opplever rundt 5 % av de som tar legemiddelet pentamidin, ødeleggelse av beta-cellene og diabetes. Statiner, som brukes for å redusere innholdet av kolesterol i blodet, kan øke risikoen for å utvikle diabetes type 1- og 2.
Det finnes per 2022 ingen kjent måte å forebygge eller unngå diabetes type 1.
Utredning Diabetes type 1 diagnoseres gjennom blodsukker, og HbA1c. Sykdommen blir ofte diagnostisert gjennom blodprøve med (ikke-fastende) plasmaglukose ≥ 11 mmol/l. De fleste er relativt akutt dårlig når de får diagnosen, og har høyt blodsukker. Diabetes type 1 kan diagnostiseres ved;
HbA1c ≥48 mmol/mol (≥6,5 %),Vaaler mfl, s. 34 eller fastende glukose i plasma ≥7,0 mmol/L, og/eller glukose ≥11,1 mmol/L to timer etter en glukosebelastningsprøve.
Fra 2012 anbefalte Helsedirektoratet at HbA1c benyttes for å diagnostisere diabetes.
Behandling miniatyr|Syntetisk insulin injiseres subkutant med insulinpenn. Diabetes type 1 er en kronisk sykdom som må behandles hver dag, døgnet rundt, resten av livet.Borthen, s. 12 Behandlingen av diabetes type 1 går ut på å regulere blodsukkeret til tilnærmet normale verdier. Sykdommen behandles oftest med syntetisk insulin, som injiseres under huden (subkutant). Syntetisk insulin finnes i to hovedtyper; hurtigvirkende (bolus / måltidsinsulin) og langtidsvirkende (basal). Langtidsvirkende insulin dekker kroppens basalbehov gjennom døgnet, mens hurtigvirkende insulin dekker insulinbehovet før måltidene, eller for å korrigere høyt blodsukker. Valg av insulintyper, dosering og doseringstidspunkter med langtidsvirkende insulin bør gjøres av diabetesspesialister, ofte diabetessykepleiere eller indremedisinere (endokrinologer). Personer med diabetes type 1 må videre regulere hvor mye hurtigvirkende insulin som trengs til hvert måltid selv.
Blodsukkermåling Blodsukker måles ofte i millimol glukose (druesukker) per liter blod, forkortet mmol/l. I USA og enkelte andre plasser, benyttes måleenheten milligram glukose per liter blod, forkortet mg/dl. Personer med diabetes type 1 blir ofte anbefalt å holde blodsukkeret mellom 4 og 7 mmol/l, og minst mulig over 10 mmol/l.Borthen, s. 16
For å måle blodsukkernivået, brukes et blodsukkerapparat. Apparatet måler vanligvis blodet gjennom teststrimler, som festes til apparatet og brukes én gang. Teststrimmelen suger blodet opp. Noen apparat benytter testkassetter, med flere strimler på et bånd. De fleste blodsukkerapparat er billige eller gratis. Utstyret som trengs til hver måling (teststrimler, nåler og lignende) koster ofte mye.
Kontinuerlig vevsglukosemåler (CGM) miniatyr|En kontinuerlig vevsglukosemåler festes på huden og måler glukoseverdien i vevet under huden. En kontinuerlig vevsglukosemåler (forkortet CGM) måler glukoseverdien i vevet under huden, og sender verdien over til en mottaker. Sensoren reduserer antallet ganger personer med diabetes type 1 må stikke seg i fingeren for å måle blodsukkeret. En CGM kan ha noe forsinket respons, opptil ti minutter, i såkalt lag-time.Hanås, s. 100 Dette betyr at resultatet som vises etter en måling er slik blodsukkeret hos brukeren var for rundt 10–12 minutter siden.Borthen, s. 23 En del sensorer kan varsle med alarmer når blodsukkeret blir for høyt eller lavt.
I Norge vurderes de fleste med diabetes type 1 for å få kontinuerlig vevsglukosemåler. Helsedirektoratet trekker frem at bruk av CGM i betydelig grad reduserer risikoen for alvorlige hypoglykemier, har god nøyaktighet og er lette å bruke for de fleste. Direktoratet trekkes også frem at en kontinuerlig vevsglukosemåler gir et mer komplett bilde av glukosen i blodet over tid enn måling gjennom fingerstikk, som igjen gjør det lettere å ta fornuftige behandlingsvalg. Sensorer kan likevel i noen tilfeller være negativt, spesielt fordi diabetikeren får enkel tilgang til å sjekke blodsukkeret og dermed risikerer at tankene hele tiden går mot å måle blodsukkeret.
Blodsukkeradministrering Personer med diabetes type 1 må ha insulin tilført kunstig. Et viktig problem er å velge rett dose til rett tid. Der pasienten selv må velge rett dose insulin for et måltid, kan det oppstå enten for lavt blodsukker (hypoglykemi) eller for høyt blodsukker (hyperglykemi).
Hypoglykemi, ofte kalt føling, oppstår når blodsukkeret blir for lavt. Det skilles mellom mild, moderat og alvorlig føling.Klinisk sykepleie 1, s. 536 Ved mild føling, klarer diabetikeren selv å øke blodsukkeret gjennom tilførsel av mat, før det synker til nivåer som kan forårsake bevisstløshet. Mild føling forekommer hyppig blant diabetes type-1 pasienter, og er ansett som nesten umulig å unngå når man bruker insulin, selv om en har et velregulert blodsukker. Alvorlig hypoglykemi oppstår med blodsukker lavere enn 2,8 mmol/l. Hypoglykemi kan blant annet oppstå av at diabetikeren feilberegner insulindosen, og injiserer for mye insulin i forhold til mengden karbohydrater, det går for lang tid mellom måltid eller at man hopper over måltid, eller på grunn av aktivitet som senker blodsukkeret. Selv ved velregulert diabetes type 1, er det vanlig med rundt to ukentlige tilfeller av hypoglykemi som krever resolutt handling.Vaaler mfl, s. 119