Det britiske kommunistpartiet (engelsk: The Communist Party of Great Britain, forkortet CPGB) er et tidligere britisk politisk parti og var det største kommunistpartiet i Storbritannia, skjønt det ble aldri noe masseparti som tilsvarende i Frankrike og Italia. Det eksisterte fra 1920 til 1991. Det eksisterer i dag en gruppe som kaller seg CPGB, men denne har ikke noe med det opprinnelige britiske kommunistpartiet å gjøre.
Opprettelse thumb|left|180px|Kvinnesakslederen Sylvia Pankhurst var en av de førende i stiftelsen av kommunistpartiet. Det britiske kommunistpartiet ble opprett i 1920 etter at den tredje internasjonal hadde besluttet at større forsøk burde bli gjort for å etablere kommunistpartier verden over. Det britiske kommunistpartiet, CPGB, ble opprettet ved at flere mindre marxistiske partier, inkludert Det britiske sosialistpartier, Det kommunistiske enhetsgruppen fra Det sosialistiske arbeiderparti, og Sør-Wales sosialistiske samfunn.Klugmann, James (1968): History of the Communist Party of Great Britain, bind 1: Formation and Early Years, 1919–1924. London: Lawrence and Wishart, s. 21, 25. Partiet fikk også støtte fra kommunistfraksjonen i National Guilds League (se laugssosialisme), fra ulike arbeiderkomiteer, sosialistklubber og enkeltpersoner og mange tidligere medlemmer av kampanjen «Hands Off Russia». Flere avdelinger og medlemmer fra Det uavhengige arbeiderpartiet (mellom 1906 og 1932 en partifraksjon innen Labour Party) var også tilsluttet. Som medlem av Det britiske sosialistpartiet sluttet parlamentsmedlemmet Cecil L'Estrange Malone seg også til CPGB.
I januar 1921 ble CPGB opprettet etter at flertallet i Sylvia Pankhursts gruppe i den britiske seksjonen av Den tredje internasjonal og Det skotske kommunistpartiet ble enig om å slå seg sammen.
Partiet økte i en periode med voksende politisk radikalisme i Storbritannia rett etter den første verdenskrig og den russiske revolusjon, og ble også representert i Storbritannia av bevegelsen Red Clydeside, en skotsk radikalisering i byen Glasgow og i de urbane områdene rundt byen ved breddene av elven Clyde som Clydebank, Greenock og Paisley.The Papers of the Communist Party of Great Britain (1920–1994). Oppbevart ved Labour History Archive and Study Centre .Sammendrag og indeks er tilgjengelig online . Omfang: 235.5 (841 bokser).
I løpet av forhandlingene som førte til initiering av partiet, ble en rekke saker heftig diskutert. Blant de mest omstridte var spørsmålene om «parlamentarisme» og holdning kommunistpartiet skulle ha til Labour Party, det britiske arbeiderpartiet. «Parlamentarisme» refererte til en strategi om å delta parlamentariske valg og arbeide innenfor eksisterende demokratiske systemer, eller ikke. Det var en strategi assosiert med partier fra den andre internasjonalen og det var delvis av denne årsak at det ble motsatt av de som å ønsket å bryte med sosialdemokratiet. Kritikerne hevdet at parlamentarismen hadde fått de eldre partiene til bli reformistiske ettersom den hadde oppmuntret dem til å legge større vekt på å vinne stemmer enn å arbeide for sosialismen, at den hadde oppmuntret opportunister og strebere inn i bevegelsen og at den betydde en akseptering av lovligheten til kapitalismens eksisterende styrende institusjoner. Tilsvarende ble tilknytning til Labour Party avvist på grunn av at kommunister ikke burde samarbeide med «reformistiske» sosialdemokratiske partier. Disse venstrekommunistiske posisjonene fikk betydelig støtte, og ble fremmet av Sylvia Pankhurst, Willie Gallacher og andre kjente aktivister. Imidlertid tok Sovjetunionens kommunistiske parti det motsatte synet. I 1920 argumenterte Vladimir Lenin i sitt essay «Radikalismen» - Kommunismens barnesykdom"Lenin, Vladimir: «Radikalismen» - Kommunismens barnesykdom, Marxists.org at kommunistpartiet burde arbeide med reformistiske fagforeninger og sosialdemokratiske partier ettersom disse var de eksisterende organisasjonene til arbeiderklassen. Lenin argumenterte at om slike organisasjoner fikk makten, ville de deretter vise at de ikke var på arbeiderklassens side, deretter ville arbeiderne bli desillusjonerte og komme til å støtte kommunistpartiet. Lenins mening ble etter hvert rådende.
Innledningsvis forsøkte derfor kommunistpartiet å arbeide innenfor Labour Party som på denne tiden fungerte hovedsakelig som en føderasjon av venstreorienterte grupper og foreninger, og hadde kun tillatt individuelle medlemskap siden 1918. Imidlertid til tross for støtte fra kjente figurer (som eksempelvis James Maxton, partileder fra det uavhengige arbeiderpartiet), besluttet Labour Party å gå imot tilknytning til kommunistpartiet. Selv mens kommunistpartiet søkte tilknytning og forsøkte å påvirke medlemmer i Labour Party, fremmet de egne kandidater ved parlamentsvalgene.
Som følge av at tilknytning ble vanskelig eller umulig, oppmuntret kommunistpartiet sine medlemmer til melde seg inn i Labour Party hver for seg og søke støtte fra Labour Party eller hjelp for å stille til valg. Flere kommunister ble således kandidater for Labour Party, og ved parlamentsvalget i 1922 ble både Shapurji Saklatvala og Walton Newbold valgt.
1920- og 1930-tallet thumb|Willie Gallacher var innvalgt til det britiske parlamentet for kommunistpartiet. 1924 ble markert av affæren med det forfalskede Zinoviev-brevet, et kontroversielt dokument som ble publisert av den britiske pressen kun fire dager før parlamentsvalget i 1924. Det antydet at kommunistpartiet i Storbritannia var engasjert i nedbrytende aktiviteter innenfor militæret og andre steder. Forfalskningens hensikt var å bedre sjansene i valget for det konservative partiet. Brevet var antagelig gjort av enten det britiske etterretningsvesenet (MI6) eller av hvite emigranter, det vil si russiske kontrarevolusjonære.Elliott, Francis (8. oktober 2006): «Churchill's spy chief and the Zinoviev Letter». Independent.co.uk.Bennett, Gill (1999): A most extraordinary and mysterious business: the Zinoviev letter of 1924, Foreign & Commonwealth Office, General Services Command, s. 2–3.
Gjennom hele 1920- og det meste av 1930-tallet besluttet CPGB å opprettholde doktrinen at kommunistpartiet skulle bestå av revolusjonære kadre og ikke være åpne for alle som søkte medlemskap. CPGB som den britiske seksjonen av den kommunistiske internasjonalen var forpliktet til å gjennomføre beslutninger fra høyere organer som partiet skulle koordinere.
Det viste seg å være en blandet velsignelse i generalstreiken i 1926 umiddelbart før hvor store deler av sentralstyret i CPGB ble fengslet. Tolv ble anklaget for «opprørsk konspirasjon». Fem ble fengslet for et år og andre for seks måneder. Et annet betydelig problem for partiet var dets politikk å gi avkall på egen rolle og fremme at hovedstyret i fagforeningskongressen til å spille en revolusjonær rolle.
Uansett i løpet av streiken og i løpet av den langvarige kampen i den påfølgende gruvearbeiderstreiken, var medlemmene i kommunistpartiet fremst i å forsvare streiken og forsøke å utvikle solidaritet blant gruvearbeiderne. Resultatet var at antallet medlemmer til partiet økte stort i gruvearbeiderområdene i løpet av 1926 og 1927. Mye av denne framgangen gikk derimot tapt i løpet av den tredje periode,"Den tredje periode" var et ideologisk konsept benyttet av den kommunistiske internasjonale (Komintern) ved dens sjette verdenskongress som ble holdt i Moskva sommeren 1928, men dens innflytelse ble utviklet i bestemte områder som kom til å fortsette inntil partiets nedleggelse flere tiår senere.
Kommunistpartiet greide å skape et militant lag som var meget engasjert overfor partiet og dets politikk, skjønt denne støtten var konsentrert i særskilte næringer, særlig i tungindustrien, blant tekstil- og gruvearbeidere, og i tillegg tenderte den til være konsentrert regionalt til kullgruveområder, bestemte industribyer som Glasgow og i det jødiske østområdet av London. Faktisk var den walisiske landsbyen Maerdy i Rhonddadalen sammen med landsbyen Chopwell i Tyne and Wear i nordlige England de to fremste kommunistiske stedene som derfor ble kalt for «Lille-Moskva».Leonard, Kevin (4. mars 2009): «'Little Moscow' remembers strike», BBC
Denne støtten som ble bygd i løpet av partiets første ble skadelidende i løpet av den tredje periode i tiden 1929 til 1932 da denne perioden var den såkalte «fornyede revolusjonære framgang», slik det ny stalinistiske lederskapet av Komintern valgte å ordlegge seg. Resultatet av denne «klasse mot klasse»-politikken var at de sosialdemokratiske og liberale partiene ble sett på som en like stor trussel som de åpent fascistiske partiene, og ble derfor beskrevet som «sosialfascistiske». Enhver form for allianse med sosialfascistene ble forbudt.
Den tredje periode betydde også at kommunistpartiet forsøkte å utvikle revolusjonære fagforeninger i opposisjon til de etablerte fagforeningene. Disse hadde bortimot ingen suksess, skjønt en liten håndfull «røde» fagforeninger ble opprettet, blant dem en for gruvearbeidere i Skottland og en skredderforening i østlige London. Arthur Horner, kommunistlederen for gruvearbeiderne i Wales, kjempet imot forsøk på å opprette tilsvarende fagforeninger i hans område.
Selv om den tredje periode ved alle konvensjonelle mål var en total politisk fiasko, var den en «heroisk» periode for britisk kommunisme og en av dens kampanjer fikk innvirkning utenfor egne rekker. Det var National Unemployed Workers' Movement, «bevegelsen for de nasjonale arbeidsledige arbeidere», ledet av Wal Hannington. Økende arbeidsledighet hadde ført til betydelig økning av antallet medlemmer i partiet, særlig fra tungindustrien. Disse organiserte en rekke marsjer og demonstrasjonstog mot arbeidsledighet i løpet av 1930-tallet. Selv disse oppsto i den tredje periode under den store depresjonen, var denne bevegelsen en betydelig kampanje gjennom også perioden med folkefronten, inntil den ble oppløst i 1941.
thumb|Minneplakett ved Cable Street. Etter at Adolf Hitler seiret i Tyskland ble ideologien til den tredje periode frafalt av alle kommunistpartier og gikk over til ideologien med folkefronten. Denne politikken argumenterte at fascismen var den største trusselen mot arbeiderbevegelsen og at den trengte å alliere seg med alle antifascistiske styrker, inkludert høyreorienterte demokratiske partier. I Storbritannia ble denne politikken uttrykt i det britiske kommunistpartiets forsøk på å opprette en allianse med Labour Party og selv med krefter til høyre for Labour Party. Etter å ha posisjonert seg selv til venstre for Labour Party i løpet av den tredje periode, forflyttet partiet seg ideologisk mot høyre.
I parlamentsvalget i 1935 ble Willie Gallacher valgt som kommunistpartiets første parlamentsmedlem på seks år og deres første parlamentsmedlem i opposisjon mot Labour Party. Gallacher ble valgt i valgkretsen West Fife i Skottland, en kullgruveregion hvor kommunistene hadde betydelig støtte. I løpet av 1930-tallet gikk kommunistpartiet imot den konservative regjeringens politikk med pasifisering overfor det nasjonalsosialistiske Tyskland og fascistiske Italia. På gatene spilte partimedlemmene en ledende rolle i kampen mot Den britiske union av fascister, ledet av Oswald Mosley, og hvor disses «svartskjorter» forsøkte å etterligne tyske nasjonalsosialister med antisemittiske aksjoner i London og andre større britiske byer – skjønt kommunistpartiets ledelse forsøkte å hindre kommunistene i å delta i forsvaret av Cable Street slik at de måtte opptrådte under dekke å tilhøre «eks-tjenestemenns forening», og på den dagen sendte partiet ut et flygeblad for en annen demonstrasjon ved Trafalgar Square for å trekke sine medlemmer vekk fra East End.Jacobs, Joe (1991): Out of the Ghetto
Fra 1940- til 1960-tallet