Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783), også kjent som den amerikanske revolusjonskrigen og den amerikanske frigjøringskrigen, var en krig mellom Storbritannia og revolusjonære i de tretten britiske koloniene som erklærte sin uavhengighet som Amerikas forente stater i 1776. Krigen var kulminasjonen av den amerikanske revolusjon, en kolonial frigjøringskamp mot politiske og økonomiske krefter i det britiske imperiet. Krigen utvidet seg etter hvert utenfor britisk Nord-Amerika, og mange indianere deltok i kampen - på begge sider.
En vesentlig årsak til uavhengighetskrigen var å få opphevet kong Georg 3.s kunngjøring av 1763, som ga indianerne enerett til det enorme området vest for Appalachene.Kong Georgs kunngjøring fra 1763, gilderlehrman.org]</ref> Kongens kunngjøring definerte landet vest for de etablerte britiske koloniene som «indianske territorier», hvor indianerstammene «ikke skulle plages eller forstyrres» av nybyggere, og hvor Indian Department skulle være bindeleddet mellom det britiske kongehus og indianerstammene, med forbud mot at kolonienes guvernører gjorde innhogg i indianernes landområder.<ref>[https://www.rcaanc-cirnac.gc.ca/eng/1370355181092/1607905122267 Kong Georgs kunngjøring fra 1763, cirnac.gc.ca John Lockes filosofi fikk gjennomslag ved å fremstille det som en naturlov at voksne menn i Vesten var det fullkomne menneske, med naturgitt rett til å herske over kvinner, mindreårige og andre mindreverdige utgaver av menneskearten. Europeerne var angivelig av naturen selv berettiget til å legge under seg Nord-Amerika; for de som bodde der fra før, var naturmennesker uten rett til noe land, og området vest for Appalachene dermed et tomrom der hvite kunne ta seg til rette. Runar Døving: «Opplysningstid», Klassekampen 4. februar 2024
I løpet av krigen brukte britene sin overlegne marine til å erobre og okkupere kystbyer, men klarte ikke å ta kontroll over landsbyene, hvor det meste av befolkningen bodde. Etter amerikanernes seier ved Saratoga i 1777, gikk Frankrike, Spania og Nederland inn i krigen mot Storbritannia. Franskmennenes involvering viste seg å være avgjørende. Fransk seier i sjøslaget ved Chesapeake, førte til at en britisk armé overgav seg i Yorktown i 1781. Parisavtalen i 1783 anerkjente USAs uavhengighet.
Denne artikkelen omhandler den militære utviklingen i krigen. For politiske og sosiale aspekter, samt opprinnelse og etterspill, se den amerikanske revolusjon.
De krigførende partene før 1778 Arméer, militser og leiesoldater Kolonistene stod splittet om hvem de støttet i krigen; noen steder utviklet det seg til borgerkrig. Revolusjonære, også kalt «amerikanere» eller «patrioter», fikk aktiv støtte fra 40–45 % av befolkningen i kolonien. 15–20 % av befolkningen støttet den britiske kronen under krigen, og var kjent som lojalister (eller torier). Lojalistene stilte med rundt mann i løpet av krigen til støtte for det britiske imperiet. Etter krigen forlot rundt lojalister USA; de fleste dro til Canada, Storbritannia eller til britiske kolonier i Karibia.Prosentandelen av lojalister og patrioter: Robert M. Calhoon, «Loyalism and Neutrality» i The Blackwell Encyclopedia of the American Revolution, s. 247, antallet i lojalistenes styrker: Mark M. Boatner, Encyclopedia of the American Revolution, s. 663.
Da krigen begynte, hadde ikke amerikanerne noen regulær armé. Hver koloni stod for sitt eget forsvar ved hjelp av lokal milits. Militsens menn tjente bare i noen uker eller måneder om gangen, unngikk å reise langt hjemmefra, og var vanligvis ikke innstilt på utvidede operasjoner. Militsene manglet treningen og disiplinen i en regulær styrke, men var iblant effektive mot regulære styrker. Amerikansk milits utmerket seg i partisan-krigføring og kunne overvinne lojalistene når britiske regulære styrker ikke var i nærheten.Effektiviteten til amerikansk milits: Jeremy Black, War for America: The Fight for Independence, 1775–1783, s. 59. Militsens innvirkning på revolusjonen har lenge vært diskutert av historikere, se Boatner, s. 707. miniatyr|300px|Tyske tropper som tjente under britene i Nord-Amerika. (C. Ziegler etter Conrad Gessner, 1799). I et forsøk på å koordinere den militære innsatsen, etablerte den kontinentale kongress (på papiret) en regulær kontinental hær i juni 1775 og utnevnte George Washington som øverstkommanderende. Utviklingen av den kontinentale hær var et pågående arbeid, og Washington tok nølende militser inn i de regulære styrkene under krigen. Selv om så mange som mann kan ha tjent som regulære eller som militsmenn for den revolusjonære sak i de åtte krigsårene, var der aldri mer enn væpnede menn totalt for amerikanerne i løpet av et år. Hærene i Nord-Amerika var små i europeisk målestokk på den tiden. Det største antallet menn som Washington personlig kommanderte på slagmarken på en gang, var mindre enn .Antallet væpnede patrioter: Boatner, s. 264. Boatner sier den største styrken Washington kommanderte var «under », Christopher Duffy (The Military Experience in the Age of Reason, 1715–1789, s. 17) anslår Washingtons maksimale antall var «bare mann». Til sammenligning bemerker Duffy at Fredrik den store vanligvis kommanderte fra til mann i slag.
Den britiske hær bestod tidlig i 1775 av rundt menn på verdensbasis, men rekruttering i krigstid økte jevnt dette antallet. I tillegg leiet britene etniske tyske leiesoldater i løpet av krigen, populært kjent i koloniene som «hessere» fordi mange av dem kom fra Hessen-Kassel. Tyskerne utgjorde rundt en tredjedel av de britiske troppenes styrke i Nord-Amerika. Antallet britiske og tyske tropper stasjonert i Nord-Amerika var innen 1779 på over , men disse var spredt fra Canada til Florida.De britiske troppenes styrke: Black, s. 27–29. Antallet innleide tyskere: Boatner, s. 424–426.
Svarte og indianere Afroamerikanere, slaver og frie svarte deltok på begge sider i krigen. Svarte soldater deltok i de nordlige militsene fra utbruddet, men dette var forbudt i sørstatene hvor slaveeiere fryktet bevæpnede slaver. I november 1775 utstedte lord Dunmore, kongelig guvernør i Virginia, en proklamasjon som lovet rømte slaver som kjempet for britene, frihet. Henry Clinton utstedte en lignende kunngjøring i New York i 1779. Titusenvis av slaver rømte til de britiske linjene, selv om muligens så få som ble bevæpnet. Mange deltok som budbringere, mekanikere, arbeidere, tjenere, speidere og guider, selv om mer enn halvparten døde av kopper-epidemier som herjet de britiske styrkene, og et antall ble drevet ut av de britiske linjene da det ble lite mat. Til tross for Dunmores løfter fikk ikke majoriteten av slavene sin frihet.Britisk bruk av rømte slaver: Sidney Kaplan og Emma Nogrady Kaplan, The Black Presence in the Era of the American Revolution, s. 71–89.
På grunn av mangel på mannskap, hevet Washington forbudet mot svarte i den kontinentale hæren i januar 1776. Svarte enheter ble dannet i Rhode Island og Massachusetts, mange var slaver som ble lovet frihet dersom de deltok sammen med sine herrer. En annen enhet med svarte kom fra Haiti med de franske styrkene. Minst svarte soldater kjempet for revolusjonens sak.Svarte enheter i uavhengighetskrigen: Kaplan and Kaplan, s. 64–69.
De fleste indianerne øst for Mississippi ble påvirket av krigen. Mange samfunn var delt i spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til konflikten. De fleste indianerne som sluttet seg til krigen kjempet mot USA, siden de innfødtes land var truet av ekspanderende amerikansk bosetning. Det er anslått at krigere kjempet på britisk side. Det største gruppen, irokeserføderasjonen, kjempet med menn.Antallet krigere totalt: James H. Merrell, «Indians and the New Republic» i The Blackwell Encyclopedia of the American Revolution, s. 393. Antallet irokeserkrigere: Boatner, s. 545.
Krigen i nord 1775–1777 Massachusetts
miniatyr|300px|Slaget ved Bunker Hill. Før krigen hadde Boston vært arenaen for mye av revolusjonsaktiviteten som til slutt førte til at den provinsielle styresmakten i Massachusetts ble avsatt av Storbritannias parlament i 1774. Folkelig motstand mot disse tiltakene tvang de nyutnevnte kongelige embetsmennene i Massachusetts til å gå av eller søke tilflukt i Boston. Generalløytnant Thomas Gage, som var britisk øverstkommanderende i Nord-Amerika, hadde kommando over fire britiske regulære regimenter (rundt mann) fra sitt hovedkvarter i Boston, men landsbygda var i hendene på de revolusjonære.
Natt til 18. april 1775 sendte general Gage 900 mann for å ta våpenutstyr lagret av militsen ved Concord i Massachusetts. Ryttere varslet landsbygda, og da de britiske troppene ankom Lexington morgenen 19. april, møtte de 75 minutemen ved landsbyens fellesareal. En skuddveksling fulgte og britene flyttet seg til Concord, hvor det ble flere kamper. Før britene begynte å trekke seg tilbake til Boston, hadde tusenvis av minutemen ankommet og påførte avdelingen stor skade. Slagene ved Lexington og Concord innebar at krigen hadde begynt.
Militsen rykket så frem mot Boston og beleiret Boston, de britiske styrkene der fikk forsterkning sjøveien av rundt soldater. 17. juni 1775 erobret britiske styrker under general William Howe Charlestown-halvøya i slaget ved Bunker Hill. Amerikanerne trakk seg tilbake, men de britiske tapene var så tunge at angrepet ikke ble fulgt opp. Beleiringen var ikke brutt, og Gage ble snart erstattet av Howe som den britiske øverstkommanderende.
Den nyutnevnte general Washington stod utenfor Boston i juli 1775, for å ta ledelsen over kolonistyrkene og organisere den kontinentale armé. Stillstanden fortsatte gjennom høsten og vinteren. Tidlig i mars 1776 ble tunge kanoner som patriotene hadde tatt ved Fort Ticonderoga plassert på Dorchester Heights, en høyde med utsikt over de britiske posisjonene. Howes situasjon var nå umulig, og britene evakuerte byen den 17. mars 1776 og seilte for midlertidig tilflukt i Halifax, Nova Scotia. Washington tok så det meste av den kontinentale hæren med seg for å befeste New York City.
Canada
Under den lange stillstanden ved Boston, lette den kontinentale kongressen etter en måte å ta initiativet andre steder. Kongressen hadde innledningsvis invitert canadierne til å slutte seg til dem som den fjortende kolonien, men da dette ble avslått, autoriserte kongressen en invasjon av Canada. Målet var å fjerne det britiske styret over den primært fransk-kulturelle provinsen Québec (som i dag utgjør Québec og Ontario).
To ekspedisjonsstyrkerer for invasjonen av Canada ble utrustet. 16. september 1775 marsjerte brigadegeneral Richard Montgomery med rundt militsmenn nordover fra Fort Ticonderoga. De erobret Montréal den 13. november. General Guy Carleton, guvernør i Canada, flyktet til Québec. Den andre ekspedisjonsstyrken ble ledet av oberst Benedict Arnold. Den var et logistisk mareritt, og mange menn døde av kopper. Innen Arnold nådde Québec by tidlig i november, hadde han bare igjen 600 av sine opprinnelige menn. Montgomerys styrke sluttet seg til Arnold, og sammen angrep de Québec by den 31. desember. Angrepet ble slått tilbake av Carleton, og amerikanerne ble påført et sviende nederlag. De resterende amerikanerne holdt seg ved Québec by til våren 1776 da de trakk seg tilbake.
Amerikanerne gjorde nok et forsøk på å angripe Québec, men mislyktes i Trois-Riviéres den 8. juni 1776. Carleton satte da i gang sin egen invasjon og beseiret Arnold i slaget ved Valcour Island i oktober. Arnold trakk seg tilbake til Fort Ticonderoga hvor invasjonen av Canada hadde startet. Invasjonen av Canada endte som en katastrofe for amerikanerne, men Arnolds forsøk i 1776 forsinket en britisk motoffensiv i full skala frem til Saratogafelttoget i 1777.
New York og New Jersey