Urartu (assyrisk: māt Urarṭu;Schrader, Eberhard (1885): The Cuneiform inscriptions and the Old Testament, s. 65. hebraisk: Ararat; babylonsk: Urashtu; urartisk: Biai, BiainiliHewsen, Robert H. (2000): «Van in This World; Paradise in the Next», «The Historical Geography of Van/Vaspurakan» i: Hovannisian, Richard G.: Armenian Van/Vaspurakan Historic Armenian Cities and Provinces, Costa Mesa, California: Mazda Publishers, s. 13 OCLC 44774992) var i oldtiden et kongedømme i tidlig jernalder på det armenske høylandet i østlige Anatolia (Lilleasia), sentrert rundt de fjellrike regionene ved Vansjøen. Det eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. eller tidligere, og fram til antagelig 585 f.Kr.
I streng forstand var Urartu et assyrisk begrep for en geografisk region, mens «kongedømmet Urartu» eller «Biainililandene», er begreper som benyttes i moderne historiografi for en jernalderstat som snakket urartisk,Greppin, John A. C. (1991): «Some Effects of the Hurro-Urartian People and Their Languages upon the Earliest Armenians» i: Journal of the American Oriental Society 3 (4), s. 720–730. Sitat: «Even for now, however, it seems difficult to deny that the Armenians had contact, at an early date, with a Hurro-Urartian people.» eller urarmensk,Róna-Tas, András (1999): Hungarians and Europe in the Early Middle Ages: An Introduction to Early Hungarian History. Budapest: Central European University Press, ISBN 963-9116-48-3. s. 76Scarre, red. Chris (2013): Human past : world prehistory and the development of human societies. (3. utg.). W W Norton. ISBN 0500290636. språk. At det bør skilles mellom det geografiske området og den politiske enheten ble allerede påpekt av König (1955).König, F. W. (1955): Handbuch der chaldischen Inschriften landskapet tilsvarer det fjellrike platået mellom Anatolia, Mesopotamia og fjellene i Kaukasus, senere kjent som Det armenske høylandet.
Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, er den akkadiske variasjon av Ararat fra Det gamle testamente, og faktisk er fjellet Ararat lokalisert innenfor oldtidens urartianske område, omtrentlig 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet, opptrer Ararat også som navnet på et kongedømme i Jeremias bokNettbibelen: Jeremias bok 51:27 nevnt sammen med «Minni og Ashkenas».
Kongedømmet Urartu steg til makt på midten av 800-tallet f.Kr., og kom i sin største utstrekning til å strekke seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran, men kom til å bli invadert av ulike iranske folkegrupper, inkludert kimmerere, skytere og medere på 600-tallet f.Kr.
Det har blitt argumentert for at arvtagerne, eller etterkommerne, til den urartiske staten er armenerne, og deres påfølgende kongedømmer, og da først under det armenske orontide-dynastiet, som kom til å erstatte det urartiske kongeriket.Frye, Richard N. (1984): The history of ancient Iran. München: C.H. Beck. ISBN 3406093973. s. 73. Sitat: «The real heirs of the Urartians, however, were neither the Scythians nor Medes but the Armenians.»Redgate, A. E. (2000): The Armenians (opptrykk). Oxford: Blackwell. ISBN 0631220372. s. 5. Sitat: «However, the most easily identifiable ancestors of the later Armenian nation are the Urartians.»
I den trespråklig Behistun-inskripsjonen, innhogd på ordre av Dareios I av Persia i 521/520 f.Kr.,Skjaervo, Prods Oktor (2002): An Introduction to Old Persian, Harvard er landet referert til som Urartu på assyrisk, Arminiya på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia. Gammelgresk Armenia, Αρμενια Αρμένιοι («armenere») er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.
Navn thumb|left|En store kjele framstilt i Urartu. Navnet Urartu kommer fra assyriske kilder: den assyriske kong Salmanassar I (1263–1234 f.Kr.) nedtegnet en militær kampanje hvor han underkastet hele området «Uruatri», som på assyrisk kom til å bli kjent som UrartuAbram Rigg Jr., Horace (desember 1937): «A Note on the Names Armânum and Urartu» i: Journal of the American Oriental Society, Vol. 57, No. 4, s. 416–418.Zimansky, Paul E. (1998): Ancient Ararat: A Handbook of Urartian Studies. Delmar, N. Y.: Caravan Books, ISBN 0-88206-091-0. s. 28, som en av statene i Nairi – en løs sammenslutning av små kongeriker og stammestater på Det armenske høylandet på 1200- til 1000-tallet f.Kr., som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu og som han erobret. Uruartu i seg selv var i regionen rundt Vansjøen.
Shubria, også kjent som Subartu, var en del av Urartu-forbundet. Senere finnes det en referanse til et distrikt i området som kalles Arme eller Urme. En del forskere knytter dette til navnet Armenia.Lang, David Marshall (1970): Armenia: Cradle of Civilization. London: Allen and Unwin, ISBN 0-04-956007-7. s. 114Redgate, Anna Elizabeth (1998): The Armenians. Cornwall: Blackwell, ISBN 0-631-22037-2. pp. 16–19, 23, 25, 26 (kart), 30–32, 38, 43
Salmanassar-teksten benytter navnet Urartu til å referere til en geografisk region, ikke et kongedømme, og navngir åtte «landområder» innenfor Urartu (som på tiden av denne krigen var ennå ikke forent). Kongedømmet opphavelige navn var Biainili (eller Biaineli), og som utgjør roten av det armenske toponymet Վան «Van»).Diakonoff, I. M. (oktober-desember 1985): «Hurro-Urartian Borrowings in Old Armenian» i: Journal of the American Oriental Society, Vol. 105, No. 4, s. 597–603
Urartu dukket opp på nytt i assyriske inskripsjoner på 800-tallet f.Kr. som en mektig nordlig rival av Assyria. Nairistatene og stammene hadde blitt forent under en kong Aramu (ca 860 – 843 f.Kr.) og med hovedstad i Arzashkun, som ble erobret av assyrerne under Salmanassar III. Omtrentlig samtidige med urartriene var kaskianere, som bodde langs den sørlige kysten av Svartehavet, kjent fra hettittiske kilder.
Ifølge Boris Piotrovsky: "urartianerne kom først inn i historien på 1200-tallet f.Kr. som et stammeforbund eller land som ennå ikke utgjorde en forent stat." I assyriske årbøker benyttes begrepet Uruatri (Urartu) som en navn for dette forbundet, som siden kom til å bli erstattet av begrepet «Nairi-landet».Piotrovsky, Boris B. (1969): The Ancient Civilization of Urartu. New York: Cowles Book Co., Inc., s. 51
Nairistatene var gjentatte ganger underlagt angrep og invasjoner av assyrerne, særlig under Tukulti-Ninurta I (ca 1240 f.Kr.), Tiglat-Pileser I (ca 1100 f.Kr.), Ashur-bel-kala (ca 1070 f.Kr.), Adad-Nirari II (ca 900 f.Kr.), Tukulti-Ninurta II (ca 890 f.Kr.), og Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.).
Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket i Urartu kalte seg selv for khaldini, også kjent som kaldeere, etter deres gud Haldi/Khaldi.Lehmann-Haupt, Carl Friedrich (1910-1931): Armenien, Berlin, B. Behr Khaldi, som var urartiernes krigergud, guden som kongene i Urartu ba til når de skulle til krig, var i tillegg til de to andre gudene, stormguden Theispas av Kumenu og solguden Shivini, eller Artinis, som betyr soloppgang eller å våkne, av Tushpa, en av urartiernes tre hovedguder.
Den indo-ariske gudinnen Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som konen til Shiva, eller Shivas feminine aspekt. Hun er en av de 3 høyeste gudinnene i hinduisk mytologi. Hun kan være nådeløs og ta liv, ofte med rask kompromissløs transformasjon av noe negativt til noe bedre som mål.
Geografi thumb Urartu, som befant seg i regionen rundt Vansjøen, utgjorde et område på rundt 520,000 kvadratkilometer, og strakte seg fra elven Kura i nord og til foten av den nordlige delen av Taurusfjellene i sør; og fra elven Eufrat i vest til Det kaspiske hav i øst.Chahin, Mack (2001): The Kingdom of Armenia, Routledge, 2. utg., s. 105. Ved dets ytterpunkt strekker Urartu seg grensene av nordlige Mesopotamia til sørlige Kaukasus, inkluderer dagens Armenia og sørlige Georgia så langt som til elvene Kura. Arkeologiske steder innenfor dette området omfatter Altintepe, Toprakkale, Patnos og Cavustepe. Festninger omfatter Erebuni (dagens by Jerevan), Vanfestningen, Argishtihinili, Anzaf, Cavustepe og Başkale, foruten også Teishebaini (Karmir Blur, Rødkollen) og andre.
Oppdagelse I 1826 reiste tyskeren Friedrich Eduard Schulz til Persia og Tyrkia, hvor han tydet steinsøylene i Van og oppdaget bronsealderbyen Behura. Schulz’ forskning la grunnlaget for den senere utforskningen av Urartu. Historie Bakgrunn Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.Kr., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), i den hurro-urartiske språkfamilien. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur.
Hurrierne, på assyrisk også kjent som hurritter, var et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som befant seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, anses som et viktig sted historisk sted. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.
Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne ogegypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.
Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom de hurri-uratiske språkene og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk, og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er.
Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet, hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, sammen med folk med haplogruppe E, G og J1 tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi. Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.
Proto-nordøst kaukasisk hadde mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.
Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk "opphavets sted", en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.