thumbnail|right|250px|Vestlige side av slagfeltet med utsikt sør-sørøst fra et monument som reist i 1910. Den skotske hæren rykket ned den pløyde marken, engelskmennene ned gressmarkene i forgrunnen og de møttes antagelig i dalen mellom.Slaget ved Flodden eller Flodden Field ble utkjempet i fylket Northumberland i nordlige England den 9. september 1513 mellom en invaderende styrke fra Skottland under ledelse av kong Jakob IV og en engelsk hær ledet av Thomas Howard, jarl av Surrey. Slaget endte i et blodig og katastrofalt nederlag for skottene og var det største slaget (i antall stridende menn) som ble utkjempet mellom de to nasjonene.
Bakgrunnen Denne konflikten begynte med at kong Jakob erklærte krig mot England for å hedre Auld-alliansen og for å avlede kong Henrik VIIIs tropper fra deres felttog mot den franske kongen Ludvig XII. England var involvert i en større konflikt; forsvarte Italia og paven fra franskmennene (se De italienske kriger) som et medlem av «Den katolske liga». Ved å benytte påskuddet om å hevne mordet på Robert Kerr, en vokter av den skotske grensen East March, som var blitt drept av John «Bastarden» Heron i 1508, invaderte Jakob IV England med hær på rundt 30 000 mann.
Slaget ble snarere utkjempet i nærheten av landsbyen Branxton i Northumberland enn ved Flodden — derav det alternative navnet «Slaget ved Branxton». Grunnen til det første navnet var at skottene tidligere var stasjonert ved Flodden Edge, sør for Branxton.
Skottene krysser grensen Med oppbudet fulltallig krysset kong Jakob grensen den 22. august. De fleste av soldatene som kom med ham var bevæpnet med fem meter lange kontinentale pik, noen opptil 2 meter lenger enn de tradisjonelle skotske schiltron-spydene. I hendene på sveitsiske og tyske landsknechter hadde disse våpnene fått rykte som fryktelige våpen, men de kunne kun bli brukt effektivt i en disiplinert formasjon. I Jakobs følge var den franske kapteinen grev d'Aussi med førti av sine landsmenn som hadde hjulpet til å trene skottene i å bruke våpnene. Det var et åpent spørsmål om de skotske infanterisoldatene hadde fått nok tid til mestre den nye kampteknikken, eller om det landskapet de marsjerte inn i ville tillate dem å utnytte treningen best mulig. Etter hæren fulgte mesterkanonéren Robert Borthwick med artilleriet, 17 kanoner som man måtte bruke 400 okser til å dra fra Edinburgh. Den majestetiske gamle kanonen Mons Meg ga mer problemer enn den var verd og ble etterlatt. Til tross for dette var hele det skotske artilleritoget altfor tungt og langsomt for en feltkampanje og bare forsinket hærens framrykning. Selv om de store kanonene kunne ødelegge festningsmurer var de altfor vanskelige å manøvrere i kampsituasjoner. Dessuten, våpnene måtte håndteres med dyktighet for å være effektive, og kong Jakob hadde sendt sine beste artillerister med flåten.
Et stort antall av soldatene i den skotske hæren var ferske rekrutter. Mange ble demoralisert av de høye tapene med drepte og skadede de hadde lidd i det langvarige angrepet på Norham Castle som skottekongen innledet beleiringen av straks han hadde krysset grensen. Ytterligere vanskeligheter kom med elendig vær, vedvarende vått og vindfylt gjennom hele felttoget. Sykdommer begynte å spre seg og moralen dalte ytterligere. Noen av soldatene tok hvilket utbytte de kunne skaffe seg og stakk av hjemover. Tidlig i september kom det menn tilbake til Edinburgh i et slikt høyt antall at byrådet ble tvunget til utstede følgende proklamasjon: «We charge straitli and command in our Soverane Lord the Kingis name that all manner of persons that ar cummyng fra his army that thai address thame and returne againe thairto». I korthet at man beordret alle menn som kom fra kongens hær om øyeblikkelig å dra tilbake til den.
Surreys marsj og invitasjon til Jakob Tidlig i september var jarlen av Surreys oppbud fullstending, og den gamle generalen hadde da rundt 26 000 mann under sin kommando. Hovedsakelig besto hans styrke av bueskyttere og andre infanterister med hellebarder, den engelske versjonen av den kontinentale hellebarden, et rundt 2,5 meter langt våpen med et fryktinngytende øksehode som kunne både stikke og flenge. Alle var til fots, unntatt William Dacre, 3. baron Dacre, som hadde med seg en avdeling lett kavaleri på 1 500 mann. Surrey var nervøs for at skottekongen skulle kunne unnslippe slik han hadde gjort i sin invasjon i 1497. For å sikre seg at han ble værende sendte Surrey en budbringer fra sin base i nærheten av Alnwick med en invitasjon til møtes til slag den 9. september. Kong Jakob svarte med sin egen beskjed hvor han annonserte sin hensikt å vente på jarlen av Surrey fram til ettermiddagen den samme dagen.
Jakobs grunner for å akseptere utfordringen er uklar. De fleste skotske kommandanter siden Robert Bruce hadde unngått storslåtte slag med engelskmennene om ikke omstendighetene var usedvanlig gode. Den tradisjonelle forklaringen er at han hadde overdrevne forestillinger om gammeldags ære og ridderlighet, skjønt det kan ha vært to andre grunner som påvirket skottenes konge.
For det første synes det åpenbart at Jakob hadde stor tro på at hæren hans var like sterk og tallrik, om ikke sterkere og mer tallrik, enn den hans fiende rådde over. Han var stolt over sine kanoner og sine spydmenn og ivrig etter å la dem prøve seg i kamp. De engelske langbuene var farlige våpen i hendene på dyktige soldater, men mange i skottekongens hær var innkapslet i den mest moderne rustning eller bar med seg tunge treskjold for å parere effekten av det farlige engelske pilregnet.
For det andre hadde han valgt en sterk posisjon for å møte et frontalangrep fra Surrey. Rett over elven River Tall ved Ford Castle lå den nordøstlige fjellrekken Cheviot Hills. Den høyeste av disse toppene var Flodden Hill, i de dager en treløst område som strakte seg over 150 meter over havet. Fra Flodden falt terrenget mot nordvest før det igjen hevet seg mot Branxton Hill. Mot vest var ankomsten dekket av Moneylaws Hill. Hele posisjonen minnet en stor uregelmessig hesteskoform med en åpen ende østover mot fjellrekken. Det var her, i en stor naturlig festning at kong Jakob hadde plassert sin hær. Slaget ved Bannockburn hadde vist hvor viktig det var å velge en god posisjon ved slag, men posisjonen ved Flodden var, om noe, for sterk: et hvert forsøk på et direkte angrep ville ha vært militært selvmord. Skottens konge var ingen Robert Bruce, og jarlen av Surrey var ingen kong Edvard II.
Ved kanten av Flodden Den 6. september rykket den engelske hæren inn i dalen ved River Till og fra her hadde de et godt utsyn over skottene noen kilometer mot vest. Surrey så at skottenes sterke posisjon var åpenbar. En redegjørelse, Trewe Encountre, skrevet kort tid etter slaget noterte ned hva han så:
The Kyng of Scottes did lye with his army in the egge of Cheviotte and was enclosed in thre parties, with three great mountaynes soe that ther was noe passage nor entre unto hym but oon waye where was laied marvelous and great ordenance of gonnes.
Skottenes konge lå med sin hær ved kanten av Cheviotte og var dekket på tre sider med tre høye fjell slik at det var ingen passasje eller adgang til ham unntatt en veg hvor det lå en storslått og stor formasjon av kanoner.
For andre gang sendte Surrey sin budbringer og klagde på at kong Jakob hadde tatt en posisjon «mer lik en festning» og inviterte ham til kjempe et slag på en jevn og flat mark ved Milfield i nærheten. Naturlig nok avslo Jakob tilbudet. På dette tidspunktet var det klart at Jakob ønsket et slag, men på egne betingelser: jarlen av Surrey måtte komme til ham. Han ønsket ikke selv å gå mot Surrey. Ironisk nok, av det som er kjent fra det historiske slaget, hadde resultatet kanskje vært annerledes om han hadde tatt i mot tilbudet og latt spydmennene sine dra fordel av å kjempe på et jevnt underlag.
Surrey måtte ta et rent valg. Mens han løp tom for forsyninger måtte han enten oppgi posisjonen eller ta risikoen med å omgå skottene ved å marsjere mot nord og vest og ta en ny posisjon på tvers av Jakobs kommunikasjonslinjer. Det ville tvinge skottenes konge ut av hans nåværende posisjon gjennom en hastig marsj bakover mot grensen. Det faktum at Jakob ikke oppga Flodden eller gjorde det da det var altfor sent, ga England en av de mest knusende seire over Skottland gjennom hele deres konfliktfylte historie.
Surrey begynte marsjen om kvelden den 8. september. I løpet av den påfølgende morgen hadde hans hær krysset elven på flere steder. Den ledende delen av hæren, divisjonen til hans egne sønner Edmund Howard og Thomas Howard og det meste av artilleriet, krysset ved Twizel Bridge, mens de øvrige, bestående av troppene til Surrey selv, Dacre og Edward Stanley, ved Milford Ford i nærheten. Deretter marsjerte de sørover mot Branxton Hill.
Branxton Det er uklart om kong Jakob visste eller ikke at han ble omgått inntil utpå ettermiddagen. Sikten var dårlig og været fortsatte å være vått og med harde vindkast. Den eneste forsvarsposisjonen var nå ved Branxton, den nordlige veggen av festningsleiren, og den skotske hæren begynte sin langsomme omgruppering. Straks det var gjort arrangerte Jakob sin frontlinje i fire divisjoner. Den venstre, under felleskommando av Lord Home og jarlen av Huntley (sistnevnte en av de få skotske adelige som overlevde slaget, besto av menn fra grensetraktene og fra det nordøstlige Skottland. Den neste divisjonen var under kommando av jarlene av Errol, Crawford og Montrose. På deres høyre side sto den mest slagkraftige og best utstyrte gruppen av dem alle under kommando av kongen selv. Til høyre for Jakob var høylenderne under kommando av jarlene av Argyll og Lennox. En femte divisjon, kommandert av jarlen av Bothwell, ble holdt tilbake som en reserve tett ved kongen. Det var et område på omtrent 180 meter mellom hver av formasjonen og med artilleriet i mellom.
Surrey gjorde sine disposisjoner for å speile de til fienden. Helt ute på den høyre siden, mot Huntly og Home, var hans yngste sønn Edmund Howard. Deretter kom hans eldste sønn, Thomas Howard. Tett til sistnevnte, mulig noe tilbake, var Dacre og kavaleriet. Denne gruppen var utsett til å utføre en viktig oppgave som en mobil reserve. På deres venstre side sto Surreys egen divisjon. På den motsatte venstre siden var Edward Stanley med menn fra Lancashire og noen fra Cheshire (som ble kommandert av Richard Cholmondeley) var også fortsatt noe bakenfor. Det kongelige artilleriet var stasjonert hos Thomas Howard.
Samtidige og nær samtidige opptegnelser om det følgende slaget, alle skrevet ut fra seierherrens synsvinkel, er for uklare til å bygge opp et presist bilde. Det er ikke alltid mulig å forene det selvmotsigende i opptegnelsene, og mange av dem tenderer å gjengi standardiserte historier. Flodden kan best bli sett på som en serie av mindre slag som sammen danner et større hele. De engelske bueskytterne som var fraværende i den ene delen av slaget, hadde enorm virkning på andre deler av slaget. Artilleriet spilte kanskje en kortvarig rolle, men den var avgjørende. Grensekavaleriet på begge sider hadde ikke gitt opp slaget, som noen har antydet, men ble kun holdt tilbake.
Jarlenes angrep Klart er det at slaget ved Flodden begynte som en duell mellom artilleristene klokken fire om ettermiddag den 9. september 1513. Mens engelskmennene okkuperte dødt område nedenfor Branxton hadde det skotske artilleriet liten effekt. Det engelske artilleriet med rundt 22 kanoner, kommandert av Sir Nicholas Appelby, var lettere og mye enklere å håndtere. De hadde også større nøyaktighet. Snart ble alle de skotske kanonene tause. Det engelske skuddene ble nå konsentrert oppover i en bue og rammet de skotske divisjonene som sto i silhuett mot himmelen og rammet med morderisk kryssild.