Motreformasjon og religionskrig (1556–1648)

Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid

Perioden med motreformasjon og religionskrig i Europa (1556–1648) var en periode preget av store religiøse skiller med voldelige resultater. Perioden begynner med at Karl V av Det tysk-romerske rike abdiserte, og ender med Freden i Westfalen i 1648. Perioden er sterkt preget av Motreformasjonen og blir avsluttet av trettiårskrigen. Samtidig foregikk en stor utvikling innen både handel, kunst, musikk, oppdagelser, vitenskap og flere andre felter. Vest-Europa beveget seg mer og mer i retning enevelde, der konger fikk mer makt på bekostning av adelen. I øst var det annerledes.

Perioden fulgte etter en periode med renessanse og reformasjon i Europa, en periode fra omtrent 1450 til 1556. I denne hadde boktrykkerkunsten ført til at ideer beveget seg raskt. Nord-Italia var det ledende kontinentet. Kunstnerisk og litterært hadde de en «gjenfødelse» av antikke ideer, verdier og kunst som gjorde at folk ble mer nysgjerrig på antikke og førkristne tankesett. Selv om norditalienske byer hadde stadig økende kunnskap om antikke ideer siden 1200-tallet, var det særlig i årene rundt da Konstantinopel falt at befolkningen fikk en markant økning i både tilgjengelig kunst og litteratur og interesse for den. Malerkunsten ble langt mer realistisk og utdannelsen langt mer praktisk enn tidligere. Også økonomisk dominerte Nord-Italia, men de begynte å føle konkurransen fra Portugal og Spania. De to iberiske landene hadde oppdaget respektive sjøveien til India og de verdifulle Krydderøyene og det nye kontinentet Amerika. Europa hadde også en reformasjon, det vil si at den katolske tolkningen av kristendommen, som var dominerende i store deler av Europa, fikk en konkurrent i protestantismen.

Den påfølgende motreformasjonen skjedde delvis fordi Karl V ble erstattet av respektive Ferdinand I av Det tysk-romerske rike og Filipp II av Spania. Selv om Ferdinand I var langt mer samarbeidsvillig overfor protestanter i begynnelsen, støttet han motreformasjonen sterkt. Filipp II av Spania var sterkt katolsk og lite begeistret for protestantisme. I mesteparten av denne perioden var også Nederland og Spania i en langvarig krig der kommersielle og protestantiske Nederland kjempet mot konservative og katolske Spania.

I denne perioden ble de italienske byene langt på vei tilsidesatt innen handel. Portugal, Frankrike, Spania, England og Nederland ble de nye sjømaktene. Landene, med delvis unntak av Nederland, førte en aggressiv og sterkt proteksjonistisk handelspolitikk kjent som merkantilismen. I korte trekk gikk tankegangen ut på at noen få selskap skulle få enerett innen handel av visse varer eller i visse områder. Disse skulle selge mest mulig til andre land for å få mest mulig gull og sølv tilbake. I denne perioden og senere ble flere kriger kjempet om kontroll av handel og produksjon av verdifulle varer. Utvinningen av varer førte til et økende behov for slaver, noe som startet trekanthandel mellom Europa, Afrika og Amerika.

Øst-Europa var delt mellom en rekke religiøse bevegelser. I sør var det muslimer og ortodokse kristne, mens katolikker dominerte i nord. Enkelte lommer med protestanter eksisterte også. Mens adelen mistet stadig mer makt i vest, var den fortsatt svært mektig i øst. Det store riket Polen-Litauen dukket opp i øst i 1569, og strakk seg fra Østersjøen og nesten helt til Svartehavet. Den polske delen var sterkt dominert av mektige adelsmenn, mens den litauiske var mer toppstyrt. Russland ble også en stormakt på denne tiden. Ungarn hadde relativt nylig, det vil si i 1526, havnet inn under Habsburg-dynastiet, Europas klart mektigste familie.

Bakgrunn Europa i tidlig moderne tid var et kontinent i forandring og med motsetninger. Kirken var splittet i tre store grupper, den ortodokse, den katolske og den nye, protestantiske. Økonomien var preget av en gradvis og stadig sterkere overgang til pengeøkonomi og kunsten avbildet både religiøse kristne og mytologiske greske figurer.

Religiøs uro Allerede på 1300-tallet hadde den katolske kirken blitt upopulær i en periode kjent som Det vestlige skisma. Mens folk sultet, var kirkens menn kledd overdådig. I tillegg kjempet kongen av Frankrike og Paven i Roma om kontroll over kirken. Paven hadde flyttet Pavestatens sete til Avignon, mens Roma svarte med ikke å anerkjenne paven i Avignon. I enkelte tilfeller hadde man to og til og med tre paver. Mange følte seg fremmedgjort av en kirke som ikke lenger talte deres språk. Kritkere som John Wyclif og særlig Jan Hus ble problematiske for kirken.Side 49-52, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n Da Hus ble brent på bålet, førte det til at Böhmen gjorde opprør mot kirken og lyktes i å få en rekke innrømmelser.Side 282-83; 356-57, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992

Dette stanset ikke akkurat kritikken som ble dirigert mot kirken, og i 1517 brøt en tidligere munk, Martin Luther, helt med kirken. Han anklaget dem for korrupsjon, særlig ved salg av avlatsbrev, en betaling for å hindre folk i å lide for lenge etter døden. I tillegg mente han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og ikke en sosial affære kontrollert av kirken. Han gikk imot flere sakramenter, og mente at både munke- og nonneordner og sølibat burde avskaffes. Hans følgere, lutheranerne, reagerte til tider svært voldelig mot kirker og geistlige de mente hadde untyttet situasjonen sin grovt til sin fordel. De mente at staten skulle styre kirken, ikke en egen kirke langt unna uten forståelse for andre kulturer og tankesett.Side 66, H. G. Koenigsberger: Early Modern Europe 1500-1789, Longman, London og New York, 1994

England valgte en egen retning, der kongen, Henrik VIII, brøt med Roma etter å ha vært lojal svært lenge. Engelsk juss underkjente ekteskap med en mann og mannens brors enke, og dermed var ekteskapet med Katarina av Aragon ikke gyldig. Ekteskapet ble til gjennom pavens inngripen, og Henrik VIII ønsket å fjerne denne inngrepenen igjen. Paven nektet, og dermed brøt England med katolisismen og dannet sin egen religion mellom katolisisme og protestantisme, kalt den anglikanske kirke.Side 370-72, Greer, Lewis I Frankrike hadde kongen for lenge siden fått kontroll over landets religion, og dermed var det ikke like presserende å kontrollere kirken.Side 70, Palmer, Colton Danmark ble protestantisk i 1537, og dro høyst ufrivillige nordmenn med seg.side 144-49; 152-56, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990 I Sverige ble protestantismen ikke per se innført, da kong Gustav Vasa måtte balansere forskjellige interesser. Side 156-164, N.K. Andersen Preussen ble protestantiske under Albrecht av Preussen i 1525.Side 325, FuglestadSide 145, Mark Greengrass: Christendom Destroyed: Europe 1517-1648, Penguin Books, St Ives, 2015 Polen forble en smeltedigel av religioner. Protestantismen ble forbudt i perioder, men i 1548 ble kalvinismen, en annen avart av protestantismen, populær.Side 198-200, 213-215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559, G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990 Ungarn rakk ikke å ta noen sterk side ettersom landet var igjennom en blodig og opprivende borgerkrig mellom 1526 og 1546.Side 202-09, Betts

Økonomi miniatyr|Republikken Venezia var muligens den mektigste staten i Europa i senmiddelalderen og i Tidlig moderne tid fram til 1600-tallet. Da Romerriket falt, forsvant også i stor grad myntøkonomien. Sølv hadde lenge vært en mangelvare, og på 500-tallet var mangelen prekær. Selv om man hadde en idé om mynter og myntsystemer, manglet den virkelige omsetningen. Sølv tok seg opp mot slutten av 900-tallet, og på 1100-tallet ble sølvmynter som grossi/gros/groschen/groat langt vanligere. Så vanlig ble det at man opplevde en mindre inflasjon i sølvmynter. Imidlertid var fraværet av gull prekært. Det franske ordet for penger, argent er det samme som for sølv. Gullmynter ble introdusert først i Firenze og i Genova på 1260-tallet, der respektive floriner og genoviner-mynter ble spredt langt utover bygrensene. I Venezia ble en ny gullmynt introdusert i 1284, en dukat. Denne skulle være «av den største mulige finhet, som florinen, bare bedre». Dukaten og florinen konkurrerte om å være den dominerende gullmynten de neste hundre årene. Gullmyntene ble kopiert med vekslende hell både i England og Frankrike, men det var de italienske myntene som forble standarden. Fordelen med gullmynter var at det krevdes mye mindre materiale for å gjennomføre store transaksjoner. Gull var mellom 14 og 15 ganger mer verdifullt enn sølv på denne tiden, og internasjonal handel ble mulig i større grad takket være disse myntene.Side 172, John Julius Norwich: A History of Venice. Penguin Books, London, 2012Side 21-40, Gaspar Feliu: Money and Coinage in the Middle Ages - Brill.com, 21 Mar 2019 (online bok)Side 4-8, Meir Kohn: Medieval and Early Modern Coinage and its Problems, Dartmouth College, Hanover, New Hampshire, USA, 1999.

Grunnen til at Genova, Venezia og Firenze hadde disse fordelene, var en kombinasjon av flere årsaker. Dobbelt bokføring og bruk av desimaltall gjorde handelen mer effektiv.Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009 Direkte kontakt med muslimske handelsmenn som tilbød silke, krydder og andre eksotiske varer, gjorde at de hadde varer som det var stor etterspørsel etter.Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n I tillegg ble overskudd investert tilbake i familiebedriften, noe som skapte forutsigbarhet og sikkerhet i bedriften og mulighet for mer ambisiøse prosjekter.Side 285, Greer, Lewis I Firenze ble også et primitivt, så stadig mer sofistikert, banksystem opprettet.Side 42-43, Ferguson Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og britiske innbyggere.<ref>Side 104, «Byane» fra Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>

Selv om mynter og handel var sterkt voksende, var jordbruk den klart største næringen. I perioden fra midten av 1300-tallet, altså rett etter Svartedauden hadde folltallet gått opp til seks, det vil si at en typisk jordbruker fikk tilbake seks ganger det han sådde. Dette førte til økte inntekter både for adelen og for bøndene. I tillegg hadde mer moderne oppfinnelser gjort jobben mye mindre krevende. Jordbrukere hadde dermed mer overskudd både på tid og varer. Overskuddet kunne selges på markeder slik at bøndene kunne kjøpe varer i stedet for å lage dem selv. Dette skapte en etterspørsel etter nettopp disse varene, noe som var gode nyheter for håndverkere. Ettersom det var mange sølvmynter og mye overskuddsmat, utliknet langt på vei de to overskuddsfenomenene hverandre. Hadde man varer og ville ha penger, var det alltid noen som var i den motsatte situasjonen. Da mange adelige og kongelige forlangte at skatt skulle betales i mynter, og ikke naturalia, måtte selv de som ikke hadde behov for det, gå på markedet. Dette førte igjen til at mynter ble brukt også i hele befolkningen, ikke bare blant handelsmenn og folk i store byer.Side 43-44, Fuglestad