Alicia Christian «Jodie» Foster (født 1962) er en amerikansk skuespiller, filmprodusent og filmregissør.
Hun spilte i reklamefilmer da hun var tre år, men fikk gjennombruddet sitt som barnestjerne i 1970-årene med filmer som Alice bor her ikke lenger (1974), Å, for en fredag (1976), Bugsy Malone (1976) og Den lille piken nederst i veien (1976), som ga henne en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle. Hun ble spesielt kjent for rollen som en barneprostituert i thrilleren Taxi Driver (1976), hvor hun ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle.
I 1980-årene spilte hun blant annet i filmene Fra lek til alvor (1980), Hotel New Hampshire (1984) og Siesta (1987). I 1989 vant hun en rekke bransjepriser for rollen som voldtekstofferet Sarah Tobias i dramafilmen De tiltalte, blant annet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun vant den samme bransjeprisen i 1992 for rolleskildringen av FBI-lærlingen Clarice Starling i skrekkfilmen Nattsvermeren, som er basert på boken til Thomas Harris. I løpet av 1990-årene hadde Foster også roller i filmene Skygger og tåke (1991), Maverick (1994), Nell (1994), Kontakt (1997) og Anna og kongen (1999).
Hun har også spilt i filmene Panic Room (2002), En langvarig forlovelse (2004), Flightplan (2005), Inside Man (2006), The Brave One (2007), Blodig alvor – Carnage (2011) og Elysium (2013). Foster har blitt nominert til Golden Globe-prisen sju ganger og vunnet to. I 2013 vant hun æresprisen Cecil B. DeMille Award for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen». I tillegg til dette har hun vunnet én Screen Actors Guild Award, tre BAFTA-priser og to Saturn Awards.
Foster debuterte som filmregissør med dramafilmen Little Man Tate i 1991 og har siden regissert spillefilmene Home for the Holidays (1995), The Beaver (2011) og Money Monster (2016). Hun har også regissert én episode av skrekkserien Tales from the Darkside (1988), to episoder av komedieserien Orange Is the New Black (2013–2014) og én episode av dramaserien House of Cards (2014). Foster har blitt nominert til to Primetime Emmy Awards for arbeidet på fjernsyn.
Biografi thumb|Foster (til høyre) holdt tale ved avgangsfesten til elever ved University of Pennsylvania i mai 2006; her med rektoren Amy Gutmann.
Jodie Foster ble født 19. november 1962 i Los Angeles som den yngste av fire barn. Faren Lucius Fisher Foster III hadde jobbet som oberstløytnant hos United States Air Force, men ble senere eiendomsmegler. Han kom fra en velstående familie og forlot kona før Jodie ble født.Abramowitz, Rachel. "What It Means To Be Jodie Foster." Us Weekly. 8. mai 2000. Besøkt 8. august 2015. Hun så faren kun noen få ganger i oppveksten, og det ble aldri et sterkt forhold mellom dem."Jodie Foster, Reluctant Star." 60 Minutes II. 1999. Besøkt 8. august 2015. Moren Evelyn Ella «Brandy» (født Almond) oppdrog barna sine i Los Angeles sammen med den nye partneren sin. Hun var informasjon og samfunnskontakt for filmprodusenten Arthur P. Jacobs, men sluttet jobben da hun ble manager for Buddy og Jodie.
Foster lærte å lese da hun var tre år. Hun gikk på den franskspråklige privatskolen Lycée Français de Los Angeles og ble uteksaminert der i 1980. Selv om hun allerede var en anerkjent skuespiller på den tiden, begynte hun på Yale University i 1980. Hun utdannet seg i litteratur og ble uteksaminert med Bachelor of Arts i 1984. Foster snakker flytende fransk og har spilt i en rekke franske filmer. Hun har også dubbet seg selv i de franskspråklige versjonene av de fleste filmene hun har spilt i."Jodie Foster: Hollywood fait confiance à mes choix." L'Express, 3. oktober 2007. Besøkt 16. august 2016. Hun forstår også italiensk, litt spansk og tysk."Flightplan – Mistero in volo" Intervista a Jodie Foster e al regista Robert Schwentke Filmup, 17. oktober 2005. Besøkt 16. august 2015.Spiegel Online Culture (2005)."I do not need muscles" «I have intensely coached my German, in any case. A few lumps (scattered words and phrases) are still left from my childhood, because at that time my mother had often taken me with her to see German films.» Besøkt 16. august 2015.
Jodie Foster har to sønner, Charlie og Kit, som er født i henholdsvis 1998 og i 2001. I 2013 erklærte hun seg selv homofil i en takketale under den 70. Golden Globe-utdelingen, selv om hun verken brukte ord som «homofil» eller «lesbisk» i selve talen. Broren hennes Buddy hevdet imidlertid at hun var lesbisk i en biografi han utga i 1995. Fra 1993 til 2008 var hun sammen med filmprodusenten Cydney Bernard, og i april 2014 giftet hun seg med skuespilleren og fotografen Alexandra Hedison. Foster er ateistThe Georgia Straight, intervju med Jodie Foster av Dan McLeod 10-17. juli 1997; side 43.Intervju med Charles Gibson, Good Morning America, 7. juli 1997. og har sagt at hun har «stor respekt for alle religioner» og bruker «mye tid på å studere guddommelige tekster, enten det er østre eller vestlige religioner».Millea, Holly. «Mother Knows Best». Mirabella. September 1998. Besøkt 16. august 2015. Hun og familien ferier både jul og hanukka.
John Hinckley jr. John Hinckley jr. ble besatt av Jodie Foster etter å ha sett henne i Taxisjåføren (1976), der en forstyrret mann planlegger å drepe en presidentkandidat for å imponere en kvinne. Han forfulgte henne mens hun studerte på Yale University i New Haven og sendte kjærlighetsbrev og ringte henne på telefonen. Foster ble ubekvem med situasjonen og viste brevene til dekanen sin, som igjen ga dem videre til politidepartementet ved Yale. De forsøkte å oppspore Hinckley, men mislyktes. 30. mars 1981 forsøkte han å snikmyrde USAs president Ronald Reagan. Hinckley har sagt at motivet var å imponere Foster, og han trodde at drapet ville få henne til å erkjenne kjærligheten sin til ham. Som følge av attentatforsøket ble Foster tett fulgt av media i ukene som fulgte.
Opplevelsen gjorde Foster ubekvem, og journalister ble fortalt å ikke nevne temaet ovenfor henne; hun ble etterhvert kjent for å ikke gjennomføre intervjuer når Hinckleys navn dukket opp. I 1991 avlyste Foster et intervju med NBCs morgenprogram da hun oppdaget at Hinckley ville bli nevnt. Hun snakket om hendelsen i en pressekonferanse i etterkant av attentatforsøket og skrev en artikkel om det i magasinet Esquire i desember 1982. Her nevner hun at mordforsøket svekket selvtilliten hennes, men at hun gjenvant gleden med skuespill da hun spilte i TV-filmen Svengali (1983). I 1999 diskuterte hun opplevelsen i nyhetsprogrammet 60 Minutes II. Hun sa at hun ikke «liker å dvele på det for mye (...) Jeg ville aldri være den skuespilleren som ble husket for den spesifikke hendelsen, for det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg var bare en uheldig tilskuer.» Foster har også sagt at opplevelsen hadde en stor påvirkning på de senere karrièrevalgene hennes.
Karrière 1968–1975: Gjennombrudd på fjernsyn thumb|Foster i et promobilde for TV-serien Paper Moon (1974), som var den første hovedrollen hennes.
I 1965, da Foster var tre år gammel, dukket hun opp i en amerikansk fjernsynsreklame for solkrem. Moren hennes hadde egentlig tiltenkt broren Buddy til rollen da han allerede hadde erfaring som en barnestjerne, men bestemte seg for å ta med Jodie på opptaksprøven. Der ble hun oppdaget av castingansvarlige som ga henne rollen. Etter dette spilte hun i flere fjernsynsreklamer, og i 1968 fikk hun en liten birolle som en fe i situasjonskomedien Mayberry R.F.D., hvor broren hadde en hovedrolle.
Under ledelse av moren sin ble Jodie og Buddy Foster familiens forsørgere på slutten av 1960-tallet og på starten av 1970-tallet. I løpet av denne tiden dukket Foster opp i mer enn 20 TV-serier. De fleste av rollene hennes var små, men hun hadde gjentakende roller i The Courtship of Eddie's Father (1969–1971) og Bob & Carol & Ted & Alice (1973). Foster hadde også stemmeroller i animasjonsseriene The Amazing Chan and the Chan Clan (1972) og Familien Addams (1973). Jodie Foster hadde sin første filmrolle i TV-filmen Menace on the Mountain i 1970, som handler om familien McIver som forsøker å beskytte hjemmet sitt fra desertører.
Spillefilmdebuten kom to år senere, i 1972, da hun spilte mot Michael Douglas i eventyrfilmen Napoleon & Samantha på eventyr i villmarken. Hun hadde rollen som Samantha, en jente som blir venn med den unge gutten Napoleon og kjæleløven hans. I 1972 spilte hun også mot Raquel Welch i dramafilmen Kansas City Bomber, som handler om en ung kvinne som ønsker å bli god i roller derby. I 1973 hadde Foster roller i to barnefilmer: westernfilmen Indianergutten og desertøren og filmmusikalen Tom Sawyer. Førstnevnte handler om en desertør som slår seg sammen med en liten indianergutt, og som drar sammen gjennom ørkenen med selskap av en mor med ungen sin (Foster). Tom Sawyer er basert på Mark Twains roman med samme navn og handler om tittelfigurens oppvekst.
Jodie Foster hadde to roller i 1974. Den ene var den kvinnelige hovedrollen som Addie Pray i situasjonskomedien Paper Moon, som er basert på filmen fra 1973. TV-serien handler om en familie under den store depresjonen som risikerer alt for å opparbeide seg rikdom. Paper Moon ble imidlertid avlyst etter én sesong. Den andre rollen var i Martin Scorseses Alice bor her ikke lenger, en dramafilm om Alice (spilt av Ellen Burstyn) som forsøker å komme seg opp og frem etter mannens bortgang. Foster hadde rollen som Audrey, en alkoholdrikkende guttejente som blir venn med sønnen hennes Tommy.
1976–1980: Taxisjåføren og Bugsy Malone Det store gjennombruddet kom i 1976 da Foster spilte i fem filmer. Den ene var Martin Scorseses Taxisjåføren, en thriller om en veteran fra Vietnamkrigen som føler seg isolert og ensom etter hjemvendelsen. Han tar seg jobb som taxisjåfør på nattestid i ett av New Yorks beryktede smug, hvor han blir skremt og frustrert over den moralske avgrunnen samfunnet har blitt. Det blir hakket verre når en barneprostituert (Foster) må flykte fra halliken sin i taxien hans. Da bestemmer han seg for å gjøre bukt med denne lovløsheten som foregår. Foster spilte mot Robert de Niro, og storesøsteren Connie var stand-in for henne i flere av sexscenene. Marte Hedenstad fra Filmpolitiet skrev at «Jodie Foster er svært overbevisende som en jente som for lengst har lagt barndommen bak seg, og som gjør det hun kan for å overleve i den røffe verdenen hun lever i». Foster ble nominert til en rekke bransjepriser for rolletolkningen, blant annet Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har i ettertid beskrevet filmen som et vendepunkt i karrièren, og har sagt at «det var den første gangen noen hadde spurt meg om å skape en rollefigur som ikke var meg selv. Det var første gang jeg innså at skuespill ikke var en hobby, men et yrke».
I 1976 hadde hun også en rolle i Alan Parkers spillefilmdebut Bugsy Malone. Filmmusikalen er en gangsterparodi hvor alle rollene spilles av barn. Foster spilte Tallulah, en bråmoden nattklubbstjerne og tittelrollens gamle flamme. Foster fikk god kritikk for rolletolkningen i filmen. Vincent Canby fra The New York Times kalte henne «showets stjerne» og skrev: «Hun er tøff, komisk og på vei til å bli en av filmhistoriens store skjønnheter.» Ian Nathan fra Empire var også positiv: «Foster er den som skiller seg ut, [og] eksperimenterer uforskammet med [rollefiguren sin]». For rolleskildringene i disse to filmene ble hun belønnet med to BAFTA-priser i 1977: prisen for beste nykommer og prisen for beste kvinnelige birolle.
Hun spilte også i grøsseren Den lille piken nederst i veien, hvor hun hadde rollen som en 13 år gammel pike som bor sammen med faren sin. Jenta er opptatt av å klare seg selv i livet, men flere mennesker forsøker å få henne inn i en konvensjonell ungpiketilværelse. Dette får en dødelig utgang for dem som blander seg inn. Variety mente at «Fosters selvsikkerhet er imponerende nok som den kjølige, skarpsindige ungdommen». Hun vant sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen og ble dermed den yngste mottakeren av prisen.