GMT ved innlastning av denne siden ()24-timers klokkeDesimaltid høyre|miniatyr|Desimalklokke som viser 2.50 desimaltid (DT), tilsvarende 06:00 (normaltid). høyre|miniatyr|Fransk desimalklokke fra den franske revolusjon. Den store ringen har 10 timer som representerer en desimaldag med arabiske tall, mens den lille ringen viser en 24-timers dag med romertall. Desimaltid er representasjon av klokkeslett med enheter basert på titallsystemet. Begrepet brukes ofte for å referere til systemet som ble brukt et par år i Frankrike under den franske revolusjon fra 1792, hvor man delte dagen i 10 desimaltimer, hver desimaltime inn i 100 desimalminutter, og hvert desimalminutt i 100 desimalsekunder (til sammen desimalsekunder per dag), i motsetning til den mer kjente UTC-standarden hvor dagen deles inn i 24 timer, hver time i 60 minutter og hvert minutt i 60 sekunder ( SI-sekunder per dag).
To fordeler med desimaltid er at hele tiden kan representeres som en sammenhengende streng ettersom grunntallet har samme som oppdelingen sifferplassene man bruker for å representere tiden. Det blir dermed enklere å tolke, regne og konvertere tidspunkter. For eksempel kan desimaltiden 1:23:00 deles opp i enten «1 time og 23 minutter», eller «1.23 timer», eller «123 minutter». Et annet eksempel er at 3 timer enkelt kan konverteres til «300 minutter» eller « sekunder».
Desimaltid gjør det også enkelt å representere tidspunkter som brøkdel av en dag. Brukt sammen med ISO-datoformatet kan man for eksempel skrive 2020-04-07 0.534, som kan tolkes som «2020 april 07, klokken 5 timer og 34 minutter etter starten av dagen», eller «0.534» (53,4 %) av den dagen. Systemet kan enkelt brukes med digital teknologi med epoker (mengde tid som har gått fra et referansetidspunkt), ettersom den interne tiden i datasystemet da kan brukes direkte både internt for databeregninger og til visning på skjerm for brukeren.
Desimaltid viser som regel til en måte å angi tiden på dagen basert på å dele et døgn inn i tideler. Denne artikkelen handler ikke om forslag til tidsregning basert på SI-sekundet, som istedet pleier å benevnes metrisk tid. Desimaltid 24-timers-klokke 12-timers-klokke 0 (midnatt) 00:00 12:00 1.00 02:24 2:24 am 2.00 04:48 4:48 am 3.00 07:12 7:12 am 4.00 09:36 9:36 am 5.00 (middag ) 12:00 12:00 6.00 14:24 2:24 pm 7.00 16:48 4:48 pm 8.00 19:12 7:12 pm 9.00 21:36 9:36 pm 9.99 23:58 12:58 pm
Historie Kina Både desimaltid og duodecimal tid har blitt brukt gjennom mesteparten av historien til Kina. Dagen (fra midnatt til midnatt) hadde innen det første årtusenet i vår tidsregning blitt delt både i 12 dobbelttimer (tradisjonell kinesisk: 時辰; forenklet kinesisk: 时辰; pinyin: shí chén) og i 10 shi / 100 ke (kinesisk: 刻; pinyin: kè).Nachum Dershowitz, Edward M. Reingold, "Calendrical Calculations", page 207 I tre korte perioder har ke blitt representert med andre tall. Fra år 5 til 3 før vår tidsregning bestod et døgn av 120 ke, fra år 507-544 etter Kristus bestod et døgn av 96 ke, og fra år 544-565 bestod et døgn av 108 ke. Flere av de rundt 50 kinesiske kalenderne har også videre delt ke inn i 100 fen, men noen kalendre har istedet delt hver ke i 60 fen. I år 1280 delte Shoushi-kalenderen hver fen videre inn i 100 miao, og skapte dermed et komplett desimalt tidssystem bestående av 100 ke, 100 fen og 100 miao. Bruken av kinesisk desimaltid opphørte i år 1645 da Shixian-kalenderen ble innført. Shixian-kalenderen var basert på europeisk astronomi, og ble brakt til Kina av jesuittene. Shixian var delt inn i 96 ke per dag med 12 dobbelttimer, hvilket gjorde hver ke lik nøyaktig lik et kvarter.K. Yabuuti [Kiyoshi Yabuuchi], "Astronomical tables in China, from the Wutai to the Ch'ing dynasties", in Japanese Studies in the History of Science no. 2 (1963) 94–100.
Frankrike høyre|miniatyr|Astronomisk tabell fra Almanach national de France som bruker desimaltid. I 1754 skrev Jean le Rond d ' Alembert skrev følgende i verket Encyclopédie:
«Det ville være svært ønskelig at alle inndelinger, for eksempel livre, sou, toise, dag, time, og så videre hadde vært delt inn i tideler. Denne inndelingen ville medført mye enklere beregninger, og ville vært foretrukket fremfor dagens vilkårlige inndeling hvor en livre deles i 20 sous, en sou deles i 12 deniers, en dag i 24-timer, en time inn i 60 minutter, og så videre.»
I 1788 foreslo Claude Boniface Collignon å dele dagen inn i 10 timer eller 1000 minutter, hver nye time i 100 minutter, hvert nye minutt i 1000 sekunder, og hvert nye sekund i 1000 tierces (latinsk for "tredje"). Collignon foreslo også en ny lengdeenhet basert på avstanden terminatoren beveger seg langs ekvator på tiden en tierce, hvilket skulle tilsvare en milliarddel av jordens omkrets. Dette skulle ifølge Collignon være en ny enhet for lengde kalt en «halvhåndbredde», hvilket i dag ville tilsvart omtrent 4 centimeter. Videre ble den nye tierce delt inn i 1000 quatierces som Collignon kalte «mikroskopiske tidspunkter». Han foreslo også at en uke skulle bestå av 10 dager og at året skulle deles inn i 10 «solmåneder».
Desimaltid ble offisielt innført under den franske revolusjon. 5. november 1792 presenterte Jean-Charles de Borda et forslag til desimaltid, og 5. oktober 1793 utstedte nasjonalkoventet følgende dekret:
XI. Le jour, de minuit à minuit, est divisé en dix parties, chaque partie en dix autres, ainsi de suite jusqu’à la plus petite portion commensurable de la durée.
«XI. Dagen, fra midnatt til midnatt, er delt inn i ti deler, hver del i ti nye deler, og så videre inntil den minste målbare varighet.»
Tidsdelene ble navngitt 24. november 1793 (tilsvarende datoen «4. frimaire av år II» etter den nye franske revolusjonskalenderen). Primærinndelingen ble kalt timer, og det ble lagt til:
La centième partie de l'heure est appelée minute décimale; la centième partie de la minute est appelée seconde décimale. (original uthevelse)
«Hundredelen av en time kalles desimalminutt; hundredelen av et minutt kalles desimalsekund.»
På denne måten ble midnatt kalt enten dix heures («10 timer») eller zero heures («null timer»), middag ble kalt cinq heures («5 timer»), og så videre. Enhetene ble enten skrevet ut eller forkortet, som for eksempel «8 h, 72 m». I noen offisielle registre ble tiden registrert som tideler av timer (décimes, for eksempel 8,7 h.) istedet for timer og minutter. Selv om det i dette tidsrommet ble produsert klokker som viste dobbel inndeling med tall for både 10 og 24 timer, så tok desimaltid aldri helt av. Desimaltid ble ikke tatt i bruk offisielt før begynnelsen av det tredje republikanske året på datoen 22. september 1794, og man gikk bort fra obligatorisk bruk allerede et halvt år etterpå, 7. april 1795 (i revolsjonskalenderen «18. germinal av år III»). Den samme loven som endelig forkastet desimaltid introduserte også det opprinnelige metriske systemet. Selv om desimaltid av og til blir referert til som metrisk tid så skal det sies både at det metriske systemet til å begynne med ikke omfattet tid, og at senere versjoner av det metriske systemet dessuten har vært basert på det vanlige sekundet som tilsvarer omtrent av en dag som tidsenhet. På tross av den korte offisielle varigheten av deimaltid ble desimaltiden brukt utstrakt i et par franske byer inkludert Marseille og Toulouse, og i Toulouse stod en desimalklokke på forsiden av Kapitolen i fem år. I Palais des Tuileries i Paris viste to av de fire klokkene desimaltid inntil minst 1801. Matematikeren og astronomen Pierre Simon Laplace fikk en desimalklokke laget for ham, og brukte desimaltid i arbeidet sitt i form av brøkdager.
Desimaltid kan sees i sammenheng med et større forsøk på å innføre desimalisering i det revolusjonære Frankrike (som inkluderte desimalisering av valuta og innføringen av det metriske systemet), og ble introdusert som en del av den franske revolusjonskalenderen som i tillegg delte en måned inn i 3 décades («uker») hver bestående av 10 dager. Starten av hvert år ble bestemt etter jevndøgnet relativt den sanne eller tilsynelatende soltiden ved Parisobservatoriet. Desimaltid ville også blitt observert i forhold til soltid avhengig av lokasjon, hvilket allerede var praksis når det gjaldt stilling av klokker. For eksempel ville 12:40:45 GMT tilsvart 5 h 34 min 79 s desimaltid i Paris. Man gikk bort fra revolusjonskalenderen på slutten av 1805.
På den internasjonale meridiankonferansen i 1884 ble følgende vedtak foreslått av den franske delegasjonen og vedtatt uten protester (med 3 blanke stemmer):
«VII. Konferansen uttrykker håp om gjenopptagelse av de tekniske studiene som skal utforme og regulere anvendelsen av et desimalt system for inndeling av vinkler og tid, slik at man kan ta i bruk dette på alle områder hvor dette gir reelle fordeler.»
I 1890-årene foreslo presidenten i Société de géographie de Toulouse, Joseph Charles François de Rey-Pailhade, at dagen kunne deles inn i 100 deler kalt cés (hver del ville da tilsvart 14.4 normalminutter), og med hvert cés videre delt inn i 10 decicés, 100 centicés, og så videre. Handelskammeret i Toulouse vedtok i april 1897 en resolusjon som støttet forslaget hans. Selv om mye er publisert så fikk forslaget liten støtte.
Frankrike gjorde enda et forsøk på desimalisering av tid i 1897 da Commission de décimalisation du temps ble opprettet av Bureau des Longitudes med matematikeren Henri Poincaré som sekretær. Kommisjonen vedtok et kompromiss foreslått av Henri de Sarrauton fra Société de géographie et d'archéologie d'Oran hvor man beholdt en inndeling av dagen på 24 timer, men delte hver time inn i 100 desimalminutter, og hvert desimalminutt inn i 100 desimalsekunder. Hybridforslaget fikk imidlertid liten oppslutning, og man gikk bort fra planene i 1900.
Sveits thumb|Logoen til Swatch internettid. UTC ved innlastning av denne siden () 24-timersklokke @beat
Den 23. oktober 1998 introduserte den sveitsiske klokkeprodusenten Swatch et konsept for desimaltid som de kalte «internettid» hvor man delte dagen inn i desimalminutter som Swatch kalte .beats. Hvert desimalminutt ville dermed tilsvart 86.4 vanlige sekunder (eller 1 minutt og 26.4 sekunder), altså 1.44 ganger så mye som et normalminutt. På denne måten ble døgnet regnet fra 000-999, med @000 for midnatt og @500 for middag. Normaltiden ble tatt med utgangspunkt i Sveits og derfor sentraleuropeisk tid (en time foran universaltid). I hovedkvartetet til Swatch i den sveitsiske byen Biel (nå Biel/Bienne) ble det malt en linje som ble erklært for å markere «Bielmeridianen», og sentraleuropeisk tid ble omdøpt «Biel-middeltid» (BMT), selv om dette ikke samsvarte med den faktiske lokale middeltiden i Biel.
Konvertering I et vanlig døgn er det akkurat standardsekunder (se SI-systemet for den gjeldende definisjon av standardsekunder), men i det franske systemet for desimaltid var en dag delt inn i desimalsekunder. Desimalsekundet er med andre ord kortere enn sin motpart.
Desimaltimer En annen vanlig type desimaltid er desimaltimer. I 1896 foreslo Henri de Sarrauton som nevnt å dele en 24 timers dag videre inn i 100 desimalminutter, og hvert desimalminutt videre inn i 100 desimalsekunder.Sarrauton, Henri de (1896). L'Heure décimale et la division de la circonférence, Oran: Fouque Selv om Bureau des Longitudes stilte seg bak så mislyktes forslaget, men likevel har det til en viss grad blitt vanlig å oppgi tiden på dagen med desimalbrøker av en time i stedet for minutter.
For eksempel brukes desimaltimer ofte for å føre timer og beregne lønn. Mange stemplingsur registrerer tiden på dagen i enten tideler eller hundredeler av en time. For eksempel vil klokken 08:30 bli registrert som «08.50», mens 08:45 vil bli registrert som «08.75». Dette er ment å gjøre regnskap enklere ved at man eliminerer behovet for å konvertere minutter og timer til samme format.