miniatyr|Murgårder på Fredensborg. Deichmans gate, rød gård er nr. 21. Nytt gategulv og beplantning 2017.

Oslos historiske murby på 1900- og 2000-tallet har langt på vei blitt bevart. Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910. Murbyen, bygget i perioden 1840 til 1910, omfattet da mer enn leiligheter, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger i lukkede, rette kvartaler. Denne bebyggelsesformen er godt kjent fra strøk som Grünerløkka og Frogner.

Tidlig på 1900-tallet ble murbyen utsatt for bred kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse og overlessede fasader, og at kvartalsformen ga et kjedelig sjakkbrett. Fra 1910 gikk kommunen inn i boligbyggingen, det kom store boligkomplekser, og murbyens byplanprinsipper ble forlatt, blant annet ble buede gater ønsket med byplanen av 1912. Men i 1920- og 1930-årene ble det på ledige tomter bygget bygårder i mur, senere betong, som tilpasset seg murbyens mønster og skala, og i 1940 var de fleste kvartalene regulert før 1910 blitt tettbygget.

Fra 1930-årene hadde kommunen planer for at hele strøk av murbyen skulle rives («saneres» – gjøre bebyggelsen sunn). Lite ble gjennomført: i 1930-årene ble Pipervika revet som del av rådhusreguleringen, i 1950- og 1960-årene ble Vaterland og Vestre Vika revet. Mange leiegårder var i god stand, men mangel på tyngre vedlikehold og dårlige sanitærforhold gjorde bokvaliteten lav i deler av murbyen, og biltrafikk og parkering gjorde fra 1960-årene bomiljøet stadig dårligere.

Kommunens byfornyelse kom for fullt i gang fra 1978 og omfattet mer enn leiligheter, flest på østkanten. Utbedringene gjaldt bad, wc, nok strøm, sammenslåing av leiligheter og riving av bakgårdsbebyggelse, gatetun og grønne gårdsrom for lek og opphold. Med byfornyelsen ble den opprinnelige blandingen av bedrifter og boliger i kvartalene redusert. Senere har oppgraderingen fortsatt. De fleste leiegårdene ble omdannet til borettslag, og sammen med et stort antall omdanninger fra private leiegårder til sameier med eierseksjoner på vestkanten, innebar 1980-årene en overgang fra leie til eie.

Vurderingen av leiegårdene skiftet i 1960- og 1970-årene, de ble nå sett på som en fleksibel og attraktiv boform, og i 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten. Kommuneplanen som ble vedtatt i 2015 gir områder av murbyen, særlig den eldste bebyggelsen nær sentrum, status som utviklingsområder, der riving og fortetting er gjort mer aktuelt enn tidligere.

I 2020-årene omfatter murbyen mellom og leiligheter, praktisk talt alle i datidens Kristiania kommune, dagens indre by, og disse utgjør knapt 20 % av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.

Murbyen Oslo

miniatyr|Murbyen Kristiania, bebyggelse før 1915 bevart i 2011. miniatyr|Murbyens horisontale preg. Torggata 23, bygget 1884, nærmest, til nr. 17.

Storbyen Kristiania ble til i en bebyggelsesform der leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger ble bygget på nokså små tomter i et rutenett av kvartaler. Parker og plasser var orienteringspunkter som sammen med de 12 til 15 meter brede gatene ga plass til fotgjengere, sporvogn, næringstrafikk med hest, lek, politiske møter, rekreasjon og sosialt liv.

Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, tøytørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side det offentlige livet i fellesrommene som hører til det å bo tett i by: gater, plasser, parker, kafeer, lokaler for politikk og kulturliv.

Rammene for murbyen ble gitt i de fire bygningslovene for Kristiania, vedtatt i 1827, 1842, 1875 og 1899. Lovene ga regler om ildsteder, konstruksjon, gatebredde, at gatene, og dermed kvartalene, skulle være rette, byggehøyde og avstand mellom bygningene, tak, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig, horisontalt preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og vekten på fasadeuttrykket ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom. Kristiania ble bygget uten verken omfattende byplaner eller en stat med store ambisjoner for hovedstaden, og fikk få store plasser eller brede hovedgater. Murbyen ble tett, intim og fotgjengervennlig.

Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i høykonjunkturene midt i 1870-årene og 1895–1899, var mulig ved en tredelt rollefordeling: Staten ga nokså detaljerte regler i lovgivningen, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur og private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, styrt av etterspørsel.

Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby, med en europeisk arkitektur etter forbilder særlig hentet fra Tyskland og Berlin (Berlinerarkitektur – Kristiania ble kalt Lille Berlin). Myndighetene i byen så at trehus og selvbygging ikke kunne dekke boligbehovet og gi alle samfunnsklassene en akseptabel boligstandard og del i de moderne bekvemmelighetene. Derfor valgte de den europeiske løsningen med murtvang, fire og fem etasjer og tette kvartaler – et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. En stor del av arkitektene var utdannet i Tyskland, og tyske og danske håndverkere bidro også til å bringe den europeiske boligformen til Kristiania.

Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire. Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene.

Leiegården i mur ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboerOslo leieboerforening ble stiftet i 1933, men organisering av leieboere går tilbake til 1913., bakgård og gårdeierGårdeierne organiserte seg i 1894 i egen forening, se Oslo gårdeierforening gjennem 50 år : 1894-1944, utgitt av foreningen i 1944. ble del av språket om det å bo for et stort flertall. Med den tette murbyen fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater og sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten.

De moderne fabrikkene basert på vannkraft kom langs elvene i 1840-årene, mens mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten. Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og preget av nye forretningsgårder, kontorer og fabrikker, kalt City.

Manglende vedlikehold og fortsatt trangboddhet

Gjennom 1900-tallet ble murgårdene hengende etter når det gjaldt moderne boligstandard, særlig på østkanten forfalt leiegårdene. Og denne delen av indre by var eldst: i sentrum, som i denne sammenheng kan regnes til øst, var 80 % av boligene i 1955 bygget før 1900, i indre øst 50 % og i indre vest 30 %. På vestkanten var det bygget mer i mellomkrigstiden enn i øst.Edgeir Benum: Byråkratienes by. Fra 1948 til våre dager. Oslo bys historie, bind 5. Oslo, Cappelen, 1994, side 274. ISBN 82-02-12305-4. Besøkt 14.4.2020.

Trangboddheten i murbyen økte etter 1905 og var verst i perioden fra 1912 til 1920. Senere, og særlig i 1930-årene, sørget boligbygging og lavere barnetall for at mange fikk en sterkt forbedret boligkvalitet. I 1888 bodde det 2,12 personer i hvert rom i den daværende byen, i 1938 var tallet 1,38. I 1950 var kommunens norm for hva som var en overbefolket leilighet at det bodde mer enn to personer per rom, og med den målestokken var 13–14 % av boligene overbefolket. 1900-tallets bekvemmeligheter ble ikke tatt i bruk tidlig i murbyen: i 1950 hadde 74 % av byens boliger vannklosett, 52 % hadde bad, og andelen i murbyen var lavere.Odd Brochmann: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Oslo, Cappelen, 1958, side 118–19. Oslo Byes Vels boligundersøkelser, nr. 1. Besøkt 15.4.2020.

Kritikk mot murbyen tidlig på 1900-tallet

I de første årene av 1900-tallet skjedde et stemningsskifte i den intellektuelle eliten i synet på murbyen. En ny bevissthet om nasjonal byggeskikk hadde allerede slått rot, og de historiske forbildene ble da hentet i Norge: den internasjonale historismen ble til nordisk nybarokk, en senhistorisme tuftet på landets egen renessanse- og barokkarkitektur. Arkitektstudenter reiste fra 1895 på studieturer rundt om i landet og studerte folkelig byggeskikk under ledelse av arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913) ved Tegneskolen, som et uttrykk for den nye romantiske strømningen i 1890-årene.Christensen 2007, side 123–34.

miniatyr|Leiegård med svært mye fasadeutstyr. Niels Juels gate 9 (hjørnegården) og Munkedamsveien 98, Skillebekk.

Det ble i starten av 1900-tallet sett på som negativt at murbyens form og dens arkitekturstil, historisme, var internasjonal og særlig tysk – at den var hentet inn fra utlandet gjorde stilen uekte, i motsetning til det ekte norske. Bebyggelsen fikk kritikk for å være stygg, håndverksmessig dårlig utført og bestå av bygninger uten arkitektonisk verdi og originalitet som kunne avtvinge beundring og respekt. Fasadedekorasjonene av mur og gips ble «utenpåhengt stas». Kritikken var ikke grunnløs: prinsippet med å velge historisk fasadestil etter bygningens bruk ble utvannet med leiegårdene, der stiler ble valgt, blandet og overdrevet med tårn og overlesset fasadedekorasjon. Dette skulle tekkes bestemte sosiale grupper av leietakere, særlig «nyrike» som i sitt strev etter å klatre på samfunnsstigen ville ha boligen som en av flere elementer i en fasade som skulle imponere.

Murbyens arkitektur ble ved århundreskiftet omtalt som «stilforvirring» og «stiloppløsning», ifølge byarkitekt Harald Aars (1875–1945) et utslag av at formspråket var overført fra Tyskland til et ungt folk uten den tradisjon og aristokratiske kultur som skulle til for å motstå «motens luner». Om det var en utbredt holdning at byen var stygg, er usikkert. Og viktoriatidens smaksidealer levde videre inn i mellomkrigstiden blant den økonomiske overklassen og arbeiderklassen.Christensen 2007, side 123–41 og 302 og Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 224.