thumb|Bjerkelundgata 5, Grünerløkka. Sokkeletasje i kvaderstein, første etasje med kraftig horisontal markering og vinduer som ligger inni veggen.

Leiegårdene er en dominerende del av Oslos historiske murby, bygget mellom 1840 og 1910. Å bo i leid leilighet i murgård på tre til fem etasjer ble vanlig for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, og begrepene kvartal, leiegård, leilighet, leieboer, bakgård og gårdeier ble del av språket om det å bo for et stort flertall.

Murbyen som bebyggelsesform omfatter leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger som skoler og kirker, lagt i rette kvartaler mellom 12 til 15 meter brede gater. De første moderne leiegårdene kom i 1840-årene, bygget for velstående leieboere, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i 1860-årene. Da andre bebyggelsesformer overtok rundt 1910, bodde minst to tredeler av befolkningen i Kristiania i leiegård, og murbyen omfattet da mer enn 40 000 leiligheter.

I løpet av murbyperioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten, og leiegårdene ble utformet etter leieboernes betalingsevne. Med leiegårdene fikk arbeiderklassen tidlig tilgang til moderne goder: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater, sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. Den voldsomme tekniske utviklingen i perioden og den tette bebyggelsen gjorde dette mulig uten at kommunens økonomi ble overbelastet.

Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i gesimsene (overgangen mellom tak og vegg). Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskillene og ikke-bærende innervegger, ofte også under fundamentene – mange murgårder står på tømmerflåter i leire.

Fasadestilen var historisme, det å gjenbruke elementer fra tidligere epoker. Fra 1840 var senklassisk stil (også kalt nyklassisisme) dominerende, med rolige fasader der dekorelementene ikke hadde noen fremtredende plass. Fra 1880-årene dominerte nyrenessanse, med kraftigere markeringer av vinduer og etasjeskiller, og rene dekorelementer (pynt). Elementer av nybarokk og nygotikk stil forekom i leiegårder, men var sjelden, fra 1900 kom noen gårder i jugend. Hvite murgårder var forbudt, og de vanlige fargene var gyllen og gulgrå, ofte som etterligninger av stein. Vinduene var mørk brune, fra rundt 1890 også mørk grønne. Kalkmalingen fremhevet murens materialkvaliteter og skapte liv i fasadene.

Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene. Mange av arkitektene ble utdannet i Tyskland, mange håndverkere ble hentet fra Danmark og Tyskland i tidlig fase. Tegneskolen i Kristiania ga begge grupper utdannelse i arkitektur og bygningsfag.

For barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter betød murbyen en grad av trangboddhet som skapte helseskadelige boforhold, og mangelen på lys og luftutveksling i den tette bakgårdsbebyggelsen bidro til det. For familier med usikker inntekt og familier uten mannlig forsørger var det vanlige ettromsleilighet, og for disse leilighetene var gjennomsnittlig antall beboere per rom mer enn fire. I større leiligheter var det vanlig å ha leieboere (losjerende).

De aller fleste leiegårdene ble bygget av nokså små bedrifter, ofte murmestere. Oppdelingen av kvartalene i små tomter bidro til at inngangsbilletten for den som ville bygge leiegård ikke var stor. Fra 1851 ble det bygget noen leiegårder for arbeiderklassen av filantropiske selskaper, og fra 1870-årene sto fagforeningers byggeselskaper og andre kooperative sammenslutninger som byggherre for leiegårder.

Murbyen Oslo

Storbyen Kristiania ble til i en bebyggelsesform der leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger ble bygget på nokså små tomter i et rutenett av kvartaler. Parker og plasser var orienteringspunkter som, sammen med de 12 til 15 meter brede gatene, skapte byrommene der fotgjengere, sporvogn, næringstrafikk med hest, lek, rekreasjon, sosialt liv og politiske møter fant plass.

Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, tøytørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side det offentlige livet i byrommene, i kafeer og lokaler for politikk og kulturliv.

Rammene for murbyen ble gitt i de fire bygningslovene for Kristiania, vedtatt i 1827, 1842, 1875 og 1899. Lovene ga regler om ildsteder, konstruksjon, gatebredde, at gatene, og dermed kvartalene, skulle være rette, byggehøyde og avstand mellom bygningene, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig, horisontalt preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og vekten på fasadeuttrykket ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom.

Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i høykonjunkturene midt i 1870-årene og 1895–1899, var mulig ved en rollefordeling. Staten ga nokså detaljerte regler i lovgivningen, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur. Private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, styrt av etterspørsel. Lokale teglverk og tre- og jernindustri leverte en stor del av de materialene som ble brukt i murgårdene.

Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby, med en europeisk arkitektur etter forbilder særlig hentet fra Tyskland og Berlin (Berlinerarkitektur – Kristiania ble kalt Lille Berlin). Myndighetene i byen så at trehus og selvbygging ikke kunne dekke boligbehovet og gi alle samfunnsklassene en akseptabel boligstandard og del i de moderne bekvemmelighetene. Derfor valgte de den europeiske løsningen med murtvang, fire og fem etasjer og tette kvartaler – et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi. Tettheten skapte et intenst offentlig liv og en levemåte som samtiden oppfattet som unorsk. En stor del av arkitektene var utdannet i Tyskland, og tyske og danske håndverkere bidro også til å bringe den europeiske boligformen til Kristiania.

De moderne fabrikkene basert på vannkraft kom langs elvene i 1840-årene, mens mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten. Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og preget av nye forretningsgårder, kontorer og fabrikker, kalt City. Kristiania ble bygget uten verken omfattende byplaner eller en stat med store ambisjoner for hovedstaden, derfor fikk byen få store plasser eller brede hovedgater. Murbyen ble tett, intim og fotgjengervennlig.

En ny og moderne boform

Med leiegård menes her et fleretasjes hus der boliger dominerer de øvre etasjene og leilighetene som ligger over hverandre ofte er tilnærmet like bygget av en byggmester eller en investor for utleie av leilighetene til fremmede, noe som skapte behov for kapital for å finansiere kjøp av tomt og byggingen frem til gården ga leieinntektAslaksby 2017, side 43. som vanligvis ligger i et tett kvartal, men også kan ligge fritt

miniatyr|Gårdsrom i Frydenlundgata, St. Hanshaugen, nr. 8A mot gaten, nr. 8C nærmest til høyre er bakgård. Midt i bildet ses L-gården 6C, med pulttak.

Hver leiegård fulgte ett av to mønstre:Aslaksby 2017, side 211–15 og 221. den borgerlige leiegård, ofte i L-form med én leilighet i hver etasje, der kjøkken, rom for tjenere og toalett lå i den delen som lå innover i gårdsrommet med egen atkomst («kjøkkenveien»), mens familien holdt til i rommene mot gaten, med atkomst i egen oppgang fra gaten eller portrommet. Noen gårder ble også bygget i U-form eller T-form. L-gårder kunne ligge tett, og speilvendt, og er da ofte like, men speilvendt mot gate mht. plassering av port. leiegård i langstrakt bygning parallelt med gaten, på østkanten ofte med en bakbygning parallelt, med korridor som ga atkomst til flere leiligheter i hver etasje, for middelklassen som regel to, for arbeiderklassen opp til fire. Korridoren lå på gårdsromsiden av hjerteveggen (bærende midtvegg parallelt med gaten). Først rundt 1910 kom dypere leiegårder med en mellomsone med bad og hall, som kunne opplyses med elektrisk lys.

Leilighet som boform var bekvemt: ikke trapp inne i boligen, ikke hage å stelle, ikke ansvar for reparasjon og vedlikehold og liten risiko for innbrudd i de høyere etasjene.Aslaksby 1998, side 352.

Leiegården var ikke ny i Christiania, i Christian IVs instruks om byen ble velstående borgere som fikk tomter i sydøstre del av byen, mot Bjørvika, pålagt å bygge enklere gårder i nordvestre del, som håndverkere og andre uten formue kunne leie.Aslaksby 1986, side 22. Til midten av 1800-tallet kunne de fleste arbeidere skaffe egen bolig av tre, ofte ved delvis selvbygging.Erling Annaniassen: Hvor nr. 13 ikke er … Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo: Gyldendal, 1991, side 15. ISBN 82-05-19103-4 I Kristiania kom den moderne leiegården i 1840-årene, mens gjennombruddet som alminnelig boligform kom i løpet av 1860-årene og den første byggeboomen i midten av 1870-årene.Aslaksby 1998, side 425.

Overgangen til produksjon av boliger – leiegårder – for et kapitalistisk marked med fremmede, fremtidige kunder, skjedde i Kristiania fra 1840-årene, samtidig med at den moderne industrien etablerte seg og med delingen av byen i en del for arbeiderklassen og en del for borgerskapet og den nye middelklassen. I England hadde de to prosessene vært en følge av den industrielle revolusjon, og foregått fra tidlig i århundret.James E. Vance, Jr.: The continuing city. Urban morphology i Western civilization. Baltimore og London: The Johns Hopkins University Press, side 307 og 327–28. ISBN 0-8018-3802-9.

Forskningen om leiegårdsbyggeriet i Kristiania er ikke omfattende. Kunsthistorikeren Truls Aslaksby har gitt bidrag gjennom sin doktoravhandling og andre skrifter.Sprovin 2017, side 156–57. Historikeren Knut Kjeldstadli gir en opplysende beskrivelse av byggemåte og trangboddhet i Seilduksgata 26 på Grünerløkka og Oscars gate 43 på Frogner.Kjeldstadli 1990, side 29–31 og 73–75.

Bygningen Konstruksjon i mur, stein og tre

Murbygning var i lovgivningen definert som en bygning der ytterveggene er bygget bare i mur.Bygningsloven av 1899 § 28. Men de aller fleste murgårdene ble bygget i både stein, mur og tre: mur i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen parallelt med og mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i takgesimsene (overgangen mellom tak og vegg) stein i kjellermurer og fundamenter tre i takkonstruksjonen og etasjeskillene, ofte også under fundamentene, ved at bygningen står på tømmerflåter i leire

Konstruksjonen som beskrives her endret seg lite i perioden murbyen ble bygget,Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 36 og murbyen har vist seg bestandig og fleksibel.Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030». I: Byminner, 3-4/2014, side 6–11. Den har vært i bruk i antikkens Roma og nederlandske, tyske og skandinaviske byer før Christiania.Siri Hoem: «Murbyen Oslo er liv laga!» I: Fremtid for fortiden, 3-4/2017, side 3.