thumb|Fanger på straffarbeid i 1938 thumb|Reichsführer-SS Heinrich Himmler på inspeksjon i 1936 (propagandafoto). thumb|Fangenes brakker, fotografert ved frigjøringen av amerikanske soldater i 1945 Dachau konsentrasjonsleir (på tysk: KZ Dachau eller Konzentrationslager Dachau) ved byen Dachau nord for München var den første konsentrasjonsleiren i det nazistiske Tyskland. Den ble påbegynt 21. mars 1933, knapt to måneder etter Hitlers maktovertakelse,Jenny Edkins (2001) Authenticity and memory at Dachau, Journal for Cultural Research, 5:4, 405-420, DOI: 10.1080/14797580109367241 og var i gjennomgående drift i tolv år, mer enn dobbelt så lenge som noen annen leir. Den var prototype og dannet mønster for senere opprettede konsentrasjonsleirer. Dachau-leiren tjente som opplæringssted for SS. Mange av lederne for andre leirer fikk sin opplæring i Dachau, blant andre Rudolf Höss som var kommandant for Auschwitz.Dillon, C. (2015). Dachau and the SS: A Schooling in Violence. Oxford University Press, Oxford. Adolf Eichmann, som organiserte mange praktiske sider ved holocaust, hadde også praksis i Dachau. I 1935 bestemte Hitler og Himmler at konsentrasjonsleirer skulle være en fast ordning i nazistaten. I 1937 var det tre hovedleirer i Tyskland: Dahcau, Buchenwald (ved Weimar) og Sachsenhausen (ved Berlin). I Tyskland var Dachau kjent og «Dachau» ble til dels brukt synonymt med internering i konsentrasjonsleir. Etter ordre fra Reinhard Heydrich ble opplæringen holdt i Dachau blant annet for å sikre enhetlig opplæring av personell til konsentrasjonsleirene.
Dachau var opprettet for å internere regimets politiske motstander (kommunister, fagforeningsledere, sosialdemokrater og monarkister) og var i utgangspunktet ikke noen utryddelsesleir. I alt var personer internert i leiren i løpet av de 12 årene. Minst av fangene skutt og drept eller omkom som følge av forholdene i leiren.
Sammen med konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz har Dachau blitt et symbol på nazistenes konsentrasjonsleirer. Leiren ble anlagt av politiet i Bayern som ble ledet av Heinrich Himmler og etter kort tid overtatt av SS.
Hovedleiren var utformet for å huse internerte og hele komplekset 20.000. Ved frigjøringen i april 1945 var det fanger i hovedleiren og i hele komplekset.Bazyler, M. J., & Tuerkheimer, F. M. (2015). Forgotten Trials of the Holocaust. NYU Press.
Under nazistene 1933-1945
Vaktoppstilling i 1933|thumb Bakgrunn Leiren ble anlagt på området til en nedlagt ammunisjonsfabrikk rundt 20 km nordvest for München sentrum umiddelbart etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen på ordre av Heinrich Himmler, som da var blitt utnevnt til politisjef i Bayern. Ammunisjonsfabrikken ble anlagt under første verdenskrig og stengt etter krigen i henhold til Versaillestraktaten. Fabrikkinnmaten ble demontert mens selve byggene ble stående. Anlegget sto ubrukt til 1933 og var ganske forfallent da det ble omgjort til interneringsleir.
Etablering Til å begynne med skulle leiren brukes til å sperre inne politiske fanger, framfor alt kommunister og sosialdemokrater, fagforeningsmedlemmer, men også liberale og konservative politikere under påskudd av såkalt «beskyttelsesfengsling» (tysk: Schutzhaft), det vil si en ubegrenset, og ikke domstolsbestemt internering av virkelige og antatte regimemotstandere. Etter at nazistene tok makten i Bayern 9. mars 1933, ble flere tusen sosialister og kommunister satt i «beskyttende forvaring» (5400 var arrestert i Bayern innen midten av april). Fengslene ble raskt overfylte og i løpet av en uke fra 13. mars ble deler av Dachau-fabrikken omgjort til «oppsamlingsleir» for politiske fanger. Formålet med interneringen i leirer som Dachau var å ta knekken på den politiske opposisjonen. Det var offentlig kjent hva som foregikk, og mishandlingen av fanger var ingen hemmelighet. Nazipressen rapporterte begeistret fra leirene.
Theodor Eicke ble leirkommandant i juni 1933. Sommeren 1933 tok nazistpartiet over styringen av Dachau by. Eicke fikk 17 ledere i SA henrettet i Dachau i forbindelse med De lange knivers natt, det var trolig Eicke selv som drepte Ernst Röhm i et fengsel i München. Eicke ble straks forfremmet som belønning.
Leiren åpnet 22. mars 1933 da det ankom rundt 200 innsatte fra Stadelheim-fengselet i München og fra Landsberg fengsel. Himmler kunngjorde i avisen Münchner Neueste Nachrichten at leiren skulle kunne romme opptil mennesker, og beskrev den som «den første konsentrasjonsleiren for politiske fanger»Münchner Neueste Nachrichten, 21. mars 1933«som skulle brukes for å gjenopprette roen i Tyskland.»Neuhäusler, Johann: What Was It Like in the Concentration Camp at Dachau?: An Attempt to Come Closer to the Truth, Munich: Manz A.G., 1960. s. 7 Partiavisen Völkischer Beobachter rapporterte fra åpningen om «Ein Konzentrationslager für politische Gefangene in der Nähe von Dachau» («En konsenstrasjonsleir for politiske fanger i nærheten av Dachau»). Leiren var omgitt av en høy mur med en ti meter konstant opplyst gate innenfor. Gaten var skilt fra leiren med piggtråd.
I desember 1933 var det internerte i Dachau, og i løpet av 1934 falt tallet til 1300. I møte med Hitler i februar 1935 fikk Himmler aksept for å videreføre konsentrasjonsleirene på samme nivå. I juni 1935 fikk Himmler klarsignal til å øke vaktstyrken, og fra april 1936 skulle leirene inn i statsbudsjett for riket. Heydrich begynte i 1936 å klargjøre leirsystemet for en eventuell krig, og Gestapo sammenstilte en liste over personer som skulle interneres i tilfelle krig. I 1937 var listen på navn, langt over kapasiteten til leirsystemet på det tidspunktet. Himmler, Eicke og Oswald Pohl planla da helt nye, store konsentrasjonsleirer: Sachsenhausen (skulle erstatte Oranienburg) og Buchenwald. Samtidig begynte ombygging og utvidelse av Dachau-leiren. I 1936 ble en del SS-leirer stengt og erstattet av Sachsenhausen og Buchenwald som ble planlagt og bygget som konsentrasjonsleirer fra grunnen av. I tillegg fungerte Lichtenburg som en ren kvinneleir.
Etterforskning av de første drapene Leiren ble anlagt av politiet i Bayern som ble ledet av Heinrich Himmler. SS og kommandanten Hilmar Wäckerle tok snart over styringen av leiren. Wäckerle og SS-mennene skilte ut jøder fra fangene som ankom og ga dem spesielt brutal behandling. Dette toppet seg 11. april 1933 da fire jøder ble banket opp og henrettet med nakkeskudd. Jødene ble trolig skutt fordi de også ble ansett som kommunister. Drapene ble rapportert som «skutt under fluktforsøk». Statsadvokat Josef Hartinger med et team etterforskere besøkte Dachau og de avdekket at de fire var myrdet. Hartinger ville ta ut tiltale mot leirvaktene som var direkte ansvarlige og Wäckerle som medskyldig. Hartinger var klar over hvilken risiko han tok ved å utfordre regimet på denne måten. Mens etterforskningen pågikk. var det tolv nye drap i leiren, og Hartinger undersøkte også disse. Hartinger ønsket å bruke tiltalen til å gjøre forholdene i Dachau offentlig kjent, slik at regimet ville bli tvunget til å bytte ut SS-vaktene med politimenn som var opplært i korrekt fangebehandling. På dette tidspunktet hadde ikke nazistene konsolidert sin makt og var sensitive for negativ omtale. Saken begynte å bli ubehagelig for Himmler som erstattet Wäckerle med Theodor Eicke (Eicke måtte skrives ut fra et psykiatrisk psykehus der en politisk rival hadde fått ham sperret inne). Eicke innførte orden og disiplin i Dachau. Samtidig ble straffesaken Hartinger ønsket å innlede, stanset av Hartingers overordnete (i løpet av 1933 ble i alt straffesaker mot SA-menn og 420 mot SS-menn stanset av naziregimet). Nazistene hadde vurdert å drepe Hartinger, men i stedet ble han forflyttet til en mindre viktig stilling i et annet distrikt. Hartinger døde i 1984. Dokumentene fra Hartingers henlagte sak ble etter krigen funnet av amerikanske etterforskere og overlevert til tysk påtalemakt som innledet sak mot de Dachau-vaktene som var i live.
Utvidelse og krig
thumb|Forbrenningsovn i «Andre krematorium» i brakke X I 1937 ble helt nye fangebrakker reist og SS-mannskapets del av leiren ble utvidet med nye brakker. Det skulle være plass til to divisjoner SS-personell. Mot slutten av krigen dekket Dachau et område på mer enn 1 kvadratkilometer. SS-leiren huset flere hundre vakter som arbeidet i konsentrasjonsleiren samt flere tusen SS-soldater. SS-leiren hadde et stort sykehus for SS, fabrikker, verksteder og kontorer som administrerte lønn for over 1 million SS-menn. Hele anlegget var fire ganger så stort som selve interneringsleiren. Leiren hadde bakeri, slakteri, maskinfabrikk, trevarefabrikk, skredderverksteder og skofabrikk. Den omfattende produksjonsvirksomheten inne i leiren gjorde den stadig mer uavhengig av den lokale økonomien i og rundt Dachau by.
Den nasjonalsosialistiske terrorpolitikken fikk etterhvert konsekvenser for stadig flere grupper i befolkningen, og i 1930-årene ble også sigøynere, jøder, Jehovas vitner, homofile og kriminelle sendt til Dachau. Jøder ble i hovedsak internert der etter krystallnatten i 1938. Etter Krystallnatten var jøder i flertall blant de internerte i leirene. Regimet hadde på denne tiden ikke planer om internering av jøder i stor skala, men trakassering og mishandling av jødene skulle få dem til å forlate Tyskland. Jødene ble raskt sluppet ut og utgjorde tidlig i 1939 en liten del av de internerte. Etter utbruddet av krigen ble personer fra de okkuperte landene sendt til Dachau, inkludert motstandsfolk, jøder og prester (hovedsakelig katolske). Det var 2720 prester internert i leiren. Prester (for en stor del polske) ble overført fra andre leirer og samlet i Dachau fra 1942. Noen av prestene drev i sjelesorg.
Dachau var også en sentral leir for fanger fra det kirkelige området. Det fantes egne brakker for prester, og ifølge den katolske kirke skal geistlige ha vært holdt fanget der. Blant dem var Karl Leisner og Martin Niemöller.
Etter Krystallnatten ble jøder satt i leiren, omkring to tredjedeler ble sluppet fri under forutsetning av at de skulle forlate Tyskland.Neurath, P., Stehr, N., & Fleck, C. (2015). Society of Terror: Inside the Dachau and Buchenwald Concentration Camps. Routledge. Før 1938 var alle fangene tyske, og det ble da gradvis flere utlendinger ved tysk ekspansjon og utbruddet av krigen. I 1938 kom det i alt nye fanger, mange fra Østerrike etter at de hadde motsatt seg annekteringen. Innen sommeren 1939 var fangetallet nede i . På Himmlers ordre av 5. oktober 1942 om å gjøre alle konsentrasjonsleirer i Tyskland «jødefrie», ble jødene i Dachau deportert til utryddelsesleiren Auschwitz.
Sigøynere ble internert i Dachau fra 1936 og i økende antall fra 1938. Sigøynere fra den ungarsk-okkuperte delen av Slovakia ble internert i Dachau og drept der ifølge Jahn Otto Johansen.
Utover 1940-årene begynte et systematisk massemord i Dachau. Fra oktober 1941 ble sovjetiske krigsfanger deportert til leiren og skutt, minst ifølge Eugen Kogon. Det først og fremst offiserer, komsomol-ledere og partimedlemmer som ble henrettet. Fra januar 1942 førte SS rundt «invalide» fanger til slottet Hartheim ved Linz, hvor de ble gasset i hjel.
Til sammen satt over fanger fra mer enn 50 nasjoner i Dachau. Totalt ble det offisielt registrert døde, trolig døde langt flere enn dette blant annet i forbindelse med evakueringsmarsjen. Fra 1941 ble en del fanger likviderte straks etter ankomst og disse ble ikke registrert. Ved krigens slutt besto fangeleiren av 34 store brakker, hvorav omkring halvparten var innkvartering. I Dachau var brakkene skilt med piggtråd og fangene fikk bevege seg fritt bare på plassen rundt brakken. Fangene ble gjenstand for disiplin med stadige strenge oppstillinger («appeller»), særlig etter rømningsforsøk ble andre fanger straffet på denne måten. Fra høsten 1943 var et bordell i drift i Dachau fangeleir. Bare «germanere», det vil si tyske, norsk og nederlandske fanger (ikke franske), fikk benytte seg av bordellet.