Patrologi er studiene av kirkefedrenes skrifter og teologi.
Beskrivelse, avgrensning Patrologien er et fagfelt som særlig er å finne i katolsk teologisk sammenheng. Den relevante periode er ansett å løpe fra slutten av nytestamentlig tid eller fra slutten av apostolisk tid (ca år 100) til enten år 451 (konsilet i Khalkedon) eller til Det andre konsil i Nikea i 787.
Studiet er beslektet med patristikken, men det dreier seg ikke om en preferanse i betegnelsen.
Patrologien konsenterer seg mer fokusert om kirkefedrenes (katolske, ortodokse) teologi. Patristikken favner alle teologiske skrifter fra den aktuelle tidsperiode, og dermed også skrifter som uttrykker heretiske lærer, og med ikke-personlige teksttlige vitnesbyrd som aktstykker fra konsiler og synoder og litugiske tekster.
Nøkkelpersoner Blant de personer som danner basis for patrologien (det vil si særlig prominent tidlige kirkefedre) er:
Ignatius av Antiokia (ca 35-108) Pave Klemens I (død ca 101) Polykarp av Smyrna (ca 69-155) Justin Martyr (ca 100-165) Ireneus av Lyon (ca 120-202) Klemens av Alexandria (ca 150-215) Tertullian (ca 160-225) Origenes (ca 185-254) Kyprian av Kartago (død 258) Athanasius (ca 296-373) Basilius av Caesarea (ca 330–379) Gregor av Nazianz (329–389) Gregor av Nyssa (ca 330-395) Hieronymus (347–430) Augustin av Hippo (354–430) Vincent av Lérins (død før 450) Kyrill av Alexandria (død 444) Vincent av Lérins (580–662) Isak av Ninive (død 700) Johannes av Damaskus (død 749)
Referanser
Kategori:Patristikk Kategori:Kirkefedre