Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen (født Anna Henriette Wegner Haagaas; 1911–2001), før andre verdenskrig kjent som Henriette Haagaas og i etterkrigstiden som Henriette Bie Lorentzen, var en norsk journalist, litteraturhistoriker, humanist, fredsforkjemper, kvinnesaksforkjemper, menneskerettsforkjemper, motstandskvinne og konsentrasjonsleiroverlevende. Et universelt, bredt og humanistisk forankret engasjement for menneskerettigheter var det bærende idealet i hele hennes virke.
Henriette Haagaas vokste opp i en familie med et langvarig engasjement i jenters og kvinners utdanning og ble oppkalt etter mormoren, den kjente skolekvinnen og kvinnesakspionéren Anna Henriette Pauss (f. Wegner), og oldemoren, filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner (f. Seyler), som grunnla Norges første kvinneorganisasjon i 1850. Oldefaren var industrimagnaten Jacob Benjamin Wegner. Hun var elev ved Nissens Pikeskole, som besteforeldrene eide og ledet i flere tiår, og tok sin magistergrad i litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks Universitet med en avhandling om Friedrich Hebbel og Henrik Ibsen i 1937. Samme år kom hun med i kretsen som grunnla Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi, ble redaksjonssekretær i Fritt Ord og var en av Nansenskolens tre opprinnelige faste lærere sammen med initiativtagerne Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller fra den åpnet i 1939 til den ble stengt etter okkupasjonen i 1940. Hun bidro til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge, og holdt en stor foredragsaktivitet om humanismen i tiden før andre verdenskrig.
Under andre verdenskrig ble hun aktiv i motstandskampen sammen med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen og fetteren, Cappelen-direktør Henrik Groth. De hjelper til med å organisere fluktruter for motstandsfolk som er ettersøkt av Gestapo, og de trykker og distribuerer illegale aviser. Hun var en av få motstandsfolk i Norge som selv hadde møtt Hitler, som 23-åring i 1934, og som inspirerte henne og ektemannen til sterk avsky for hans politikk. I 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men hun ble værende i Norge. Sommeren 1943 ble hun arrestert, torturert av Gestapo på Arkivet selv om hun var gravid med sin datter og siden sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft, og som kunne Kristin Lavransdatter og en rekke verk av Ibsen utenat og gjenfortalte fra disse verkene i mørket om kveldene.
I etterkrigstiden fortsatte hun opplysningsarbeidet for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbyggingen av landet. Hun var redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet Kvinnen og Tiden i perioden 1945–1955, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen, og med støtte fra den svenske liberale politikeren Elisabeth Tamm. Tidsskriftet var også et sentrum for studiesirkler og sommerkurs på Nansenskolen. Hun fortsatte også sitt freds- og menneskerettsengasjement og sitt engasjement for den humanistiske filosofien i den brede og inkluderende tradisjonen Nansenskolen står for. Hun ble også ofte intervjuet om sine opplevelser i Gestapos fangenskap og i konsentrasjonsleir. Hun var også lektor og inspektør ved Den kvinnelige industriskole.
Hun var i de første etterkrigsårene en av de mest sentrale personene i gjenoppbyggingen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF), i nært samarbeid med Margarete Bonnevie, og i etableringen av Oslo Kvinnesaksforening (1946) der hun og to kusiner satt i det første styret. På det første årsmøtet i NKF etter krigen i 1945 sa den nettopp hjemvendte konsentrasjonsleirfangen i åpningstalen at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett».Kvinnesaksnytt, vol. 64, nr. 1 For Bie Lorentzen inngikk kvinnesaken i et bredere humanistisk forankret menneskerettsengasjement. Hun stod hele tiden for et progressivt, liberalt, humanistisk samfunnssyn, der toleranse og respekt for menneskeverd var bærende idealer, og der støtten til alle utsatte og forfulgte grupper var viktig. Krigen lærte henne at uvitenhet åpner for hat og rasisme. Hun så sitt engasjement mot rasisme og sin støtte til skeives og andre minoritetsgruppers rettigheter som en naturlig forlengelse av kvinnesaken. I Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, en essaysamling redigert av NKF-leder Kari Skjønsberg, skrev hun at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn». Hun la stor vekt på håp og sa i 1995 at «håpet er det vi trenger mest idag (...) vi må kjempe mot nynazisme og rasisme hver dag». Hun sa at «unge mennesker skal ikke glemme at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krig og folkemord skjer, finnes det mennesker som kjemper for toleranse, menneskeverd, ytringsfrihet og fred».
Hennes engasjement for Amnesty International stod sentralt i den senere fasen av livet hennes. Hun startet en litterær studiesirkel som meldte seg kollektivt inn i Amnesty ved etableringen og som engasjerte seg for samvittighetsfanger. Hun var også engasjert i Foreningen Norden og Bestemødre mot atomvåpen. Hun mottok St. Hallvard-medaljen i 1995. Et blått skilt minner om henne ved barndomshjemmet, Riddervolds gate 9 i Oslo. Hun har også fått en bygning ved Oslomet og en sal ved Nansenskolen oppkalt etter seg, samt Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend ved Nansenskolen. I 2015 var hun en av tre nordmenn som ble løftet frem under en stor utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land, der Frank-Walter Steinmeier i åpningstalen også fremhevet hennes innsats for kvinnesaken i etterkrigsårene.
Bakgrunn og tidlig liv (1911–1937) thumb|Henriettes mor Henriette Wegner Paus (midterst) var lærer ved Nissens Pikeskole; besteforeldrene Bernhard Pauss og Henriette Pauss var begge kjente skolefolk som eide og ledet Nissens Pikeskole og stod i spissen i kampen for jenters og kvinners rett til utdanning fra 1870-årene. Onklene Augustin Paus, Nikolai Nissen Paus og George Wegner Paus bakerst; tanten Karoline Louise Paus foran i midten. Anna Henriette Wegner Haagaas ble født i 1911 på Frøen i daværende Vestre Aker, og vokste opp på Briskeby/Bak Slottet. Hun var eldst av fire døtre av matematikeren og skolemannen Theodor Haagaas (1873–1961) og Henriette Wegner Paus (1879–1942), som var lærer ved Nissens Pikeskole og hadde flere års universitetsstudier i filologi. Faren, som ble beskrevet som en særpreget og ukonvensjonell lærerpersonlighet med en skarp humoristisk sans,«Lektor Haagaas er død», Morgenbladet, 27. desember 1961, s. 10 var fra 1913 medeier i Frogner skole og Nissens Pikeskole, og grunnla i 1915 Haagaas gymnas på Frogner, datidens mest kjente «studentfabrikk» og ofte omtalt som arvtageren etter Heltbergs Studentfabrik. Hun ble døpt 3. september 1911 i Vestre Aker, der familien da bodde i Villa Sollys på Frøen.Oslo fylke, Vestre Aker, Ministerialbok nr. 14 (1903–1921), Fødte og døpte 1911, side 138. Familien flyttet i 1912 til Riddervolds gate 9, en bygård eid av farens kollega ved Frogner skole Thorvald Prebensen. De bodde i toppetasjen, en fireroms leilighet med balkong mot Riddervolds plass, frem til 1935 (leiligheten ble senere overtatt av William Duborgh Jensen; Märtha Louises «engleskole» holdt senere også til i første etasje). Oslo Byes Vel satte i 2022 opp et blått skilt om henne der.
Hennes besteforeldre var de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Anna Henriette Wegner som ledet og eide Nissens Pikeskole i mange tiår, og som stod i spissen i kampen for jenters og kvinners rett til utdanning fra 1870-årene. Familien på morssiden eide Berenberg Bank i Hamburg, og navnet Anna Henriette hadde gått i arv i morslinjen fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler (1771–1836), eldste datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Mormoren var født på Frogner Hovedgård og var medeier i Hafslund hovedgård til 1894, og familien hadde også store eierinteresser i bergverk og trelasthandel i Norge på 1800-tallet. Hennes oldefar var industrimagnaten Jacob Benjamin Wegner. Oldemoren Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for bostedsløse og vanskeligstilte kvinner, og var sammen med Hedvig Maribo stifter av Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse; Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne. Hun var niese av president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, fjellklatringspionér og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrileder Augustin Paus, kusine til forleggeren Henrik Groth og tante til Joakim Lystad. Hennes faddere ved dåpen var bl.a. mormoren Anna Henriette Wegner som hun ble oppkalt etter, onkelen Nikolai Nissen Paus og onkelen Halfdan Groth.
Henriette Haagaas tilhørte en familie med et langvarig engasjement i jenters og kvinners utdanning. Moren var oppvokst i toppetasjen på Nissens Pikeskole (senere Bokhandelens hus), et sentrum for kvinnesaken på 1800-tallet. Som eier/bestyrer for Nissens Pikeskole la morfaren i 1877 frem lovforslaget om middelskoleeksamen for jenter, som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til høyere utdanning for kvinner i løpet av få år og dermed også ledet til etableringen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884. Mormoren var også Gina Krogs venninne siden tenårene, og de hadde vokst opp som nærmeste naboer i bygården som stod der Domus Juridica står nå. Moren tilhørte den første generasjonen kvinner som vokste opp med foreldre som peilet dem inn på løpet mot artium og universitetsstudier allerede i oppveksten; moren hadde flere års universitetsstudier og arbeidet som lærer ved Nissens Pikeskole frem til hun giftet seg.
Som sin mor og lillesøstrene Ingrid, Nora og Louise gikk Henriette Haagaas på Nissens Pikeskole. Hun tok deretter examen artium ved latinlinjen ved Frogner skole i 1930.«Bie Lorentzen, Anna Henriette Wegner», Studentene fra 1930; biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1955, s. 226, Oslo, 1955 Hun studerte litteraturhistorie, tysk og filosofiens historie ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og ble mag.art. i litteraturhistorie med avhandlingen Hebbel og Ibsen i 1937.«Ny magister», Aftenposten 27. mai 1937
Hun ble gift i 1938 med forretningsmann og historiker Øyvind Bie Lorentzen, sønn av ingeniør, oppfinner, industrileder og grosserer Hans Bie Lorentzen. Ektemannen tilhørte skipsrederslekten Lorentzen og var en slektning av Øivind og Erling Lorentzen; hans farfar var en av forfatterne av slektsboken Holmestrandsfamilien Lorentzen: En borgerslekt gjennem 300 aar (1913).I. F. Lorentzen (1913). Holmestrandsfamilien Lorentzen. En borgerslekt gjennem 300 aar. Kristiania. Øyvind Bie Lorentzen var en sosialt engasjert mann som i 1930-årene hoppet av forretningskarrieren for å studere historie, og skrev hovedoppgave om Bjørnsons forhold til arbeiderklassen. De fikk en sønn og en datter.<ref>Sofie Rogstad: Henriette Bie Lorentzen, i: Norsk biografisk leksikon</ref> Hun fortsatte i stor grad å bruke navnet Henriette Haagaas som offentlig person i et par år etter at hun giftet seg, og ble først kjent under ektemannens navn i etterkrigstiden; Bie Lorentzen er et dobbelt slektsnavn uten bindestrek. I familien var hun kjent som Lillemor, men hun brukte ikke dette private tilnavnet i sitt offentlige virke. Grunnen til at hun hadde dette tilnavnet i familien, et tradisjonelt kallenavn for en (liten) jente, var at hun hadde samme navn som sin mor og mormor, og at hun var den første datteren.
Nansenskolen og humanismen: «Humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm» (1937–1940)