Malcolm III (skotsk-gælisk Máel Coluim mac Donnchada (født 1031, død 13. november 1093) var konge av Skottland fra 1058 til sin død. Malcolm var eldste sønn av Duncan I. Med Malcolm oppstod Huset Dunkeld, som styrte Skottland fra 1058 til 1286. Hele fire av hans sønner ble konger av Skottland: Duncan II, Edgar, Aleksander I og David I. En femte sønn, Edmund var utpekt til arving og kanskje medkonge sammen med onkelen Donald Bane. Malcolms lange regime som varte i hele 35 år gikk forut for den skotsk-normanniske epoken.

Máel Coluim mac Donnchada er den gæliske formen fra middelalderen. I de fleste anglifiserte omtaler kalles han Malcolm III, og i senere århundrer brukes også hans kallenavn Canmore som betyr «Store hode»Ritchie, side 3. Burton, vol. 1, side 350, uttaler: «Malcolm sønn av Duncan er kjent som Malcolm III., men kanskje enda bedre ved hans karakteristiske navn Canmore, etter sigende å komme fra keltiske Caenmohr, i betydningen store hode». eller «langhals» i henhold til Orknøyingenes saga.Orkneyinga Saga, c. 33.

Malcolms kongedømme tilsvarte ikke det samme området som dagens moderne Skottland: de nordlige og vestlige delene av Skottland forble under uavhengig norrøn, norrønt-gælisk og gælisk kontroll, og de områdene som var under kontroll av skotske konger strakte seg ikke ut over de grenser som Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda) hadde satt, før en gang på 1100-tallet. Malcolm III kjempet en rekke kriger mot engelske konger. Grunnen var muligens å erobre det engelske jarledømmet Northumbria. Imidlertid resulterte disse krigene ikke i noen betydelig ekspansjon sørover. Malcolms viktigste bedrift var å fortsette en slektslinje som kom til å styre Skottland i mange år, skjønt hans rolle som «grunnlegger av et dynasti» har mer å gjøre med propagandaen til hans yngste sønn David og hans etterkommere enn med noen historiske realiteter.Hammond, side 21. Den første kjente genealogi som sporet avstamning fra Malcolm, heller enn fra Kenneth MacAlpin (Cináed mac Ailpín) eller fra Fergus Mór, er datert til regimet til kong Alexander II, se Broun, sidene 195–200.

Malcolms andre hustru, Sankt Margaret av Skottland, ble senere helgenerklært og er Skottlands eneste kongelige helgen. Malcolm selv fikk intet rykte for å være from. Med unntak av klosteret Dunfermline Abbey er han absolutt ikke assosiert med noe betydelig religiøst byggverk eller geistlige reformer.

Bakgrunn Se hovedartikkel, Skottland i høymiddelalderen

Malcolms far Duncan I (Donnchad mac Crínáin) ble konge på slutten av 1034 da Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda), hans bestefar på farsiden, døde. I henhold til den skotske kronikøren John av Fordun, hvis redegjørelse var den opprinnelige kilden til i det minste deler av William Shakespeares tragedie Macbeth, var Malcolms mor en niese til Siward, jarl av NorthumbriaFordun, IV, xliv. Young oppgir henne også som en niese av Siward, se Young, side 30., men en tidligere kongeliste gir henne det gæliske navn Suthen, skjønt de to informasjonene trenger ikke nødvendigvis å motsi hverandre da kongelige ofte fikk nye navn ved ekteskap.Duncan, side 37; M.O. Anderson, side 284.

Duncans regime var ikke preget av suksess, og han ble drept av Macbeth (Mac Bethad mac Findlaích) den 15. august 1040. Selv om Shakespeares drama Macbeth presenterer Malcolm som en voksen mann og faren som en gammel en, synes det som om Duncan fortsatt var ung i 1040Notisen om Duncans død i Tigernach-annalene for årstallet 1040 sier at han var «drept... ved en ungdommelig alder», Duncan, side 33., og Malcolm og hans bror Donald Bane (Domnall Bán) var kun barn.Duncan, side 33; Oram, David I, side 18. Det kan ha vært en tredje bror om Máel Muire av Atholl var en sønn av Duncan. Oram, David I, side 97, note 26, avviser dog denne identifikasjonen. Malcolms familie gjorde et forsøk på avsette Macbeth i 1045, men Malcolms bestefar Crínán av Dunkeld ble drept i forsøket.Duncan, side 41; Ulster-annalene, s.a. 1045; Tigernach-annalene, s.a. 1045.

I henhold til en alternativ versjon tok Malcolms mor begge sine sønner med i landflyktighet til hoffet til Torfinn Sigurdsson Rike, jarl av Orknøyene, en fiende av Macbeths familie og kanskje en slektning av Duncans familie ved giftemålDuncan, side 42; Oram, David I, sidene 18–20. Malcolm hadde tilknytning til Orknøyene senere i livet. Jarl Torfinn kan ha vært et barnebarn av Malcolm II og således Malcolms fetter.

En engelsk invasjon i 1054 som jarl Siward ledet hadde som mål å sette inn Máel Coluim, «sønn av kongen til kombrianerne (dvs Strathclyde)». Denne Máel Coluim, kanskje en sønn av Owen den skallete, forsvinner fra historien etter denne korte omtalen, men har blitt forvekslet med kong Malcolm III.Om Máel Coluim, «sønn av kongen til kombrianerne», se Duncan, sidene 37–41; Oram, David I, sidene 18–20. Derimot, Ritchie, side 5, skriver at Duncan plasserte sin sønn, den framtidige Malcolm III av Skottland, i besittelse av Cumbria som dets prins, og slår fast at Siward invaderte Skottland i 1054 for å gjeninnsette ham på den skotske tronen. Den skotske filosofen fra slutten av 1400-tallet, Hector Boece, hevdet også dette (vol.XII side 249), det samme gjør Young, side 30

I 1057 rapporterte flere krøniker at Macbeth døde for Malcolms hånd den 15. august 1057 ved Lumphanan i Aberdeenshire.Ritchie, side 7. Anderson, ESSH, sidene 600–602; Bercháns profeti forteller at Macbeth ble såret i slaget og plasserer hans død ved Scone Macbeth ble etterfulgt av sin stesønn Lulach som ble kronet på kroningsstedet Scone Abbey, sannsynligvis den 8. september 1057. Lulach ble deretter drept av Malcolm «ved forræderi»I henhold til Tigernach-annalene; Ulster-annalene sier at Lulach ble drept i kamp med Malcolm, se Anderson, ESSH, sidene 603–604. i nærheten av Huntly den 23. april 1058. Etter dette ble Malcolm konge, kanskje innviet den 25. april 1058, skjønt det er kun John av Fordun som rapporterer detteDuncan, side 50–51 diskuterer dateringen av disse hendelsene.

Malcolm og Ingebjørg thumb|Senmiddelaldersk avbildning av Malcolm III / Máel Coluim III med MacDuib («MacDuff»), fra et manuscript (Corpus Christi MS 171) av Walter Bower's Scotichronicon. Ifølge den normanniske kronikøren Orderic Vitalis var en av Malcolms første handlinger som konge å reise sørover til hoffet til Edvard Bekjenneren i 1059 for å arrangere et ekteskap med dennes slektning Margaret som hadde kommet til England to år tidligere fra Ungarn.Duncan, side 43; Ritchie, sidene 7-8. Om det er riktig at han besøkte det engelske hoffet var han den første regjerende skotske monark som gjorde dette på mer enn 80 år. Om en ekteskapskontrakt ble inngått i 1059 er den ikke blitt bevart, og dette kan forklare den skotske invasjonen i Northumbria i 1061 da Lindisfarne ble plyndret.Duncan, side 43; Oram, David I, side 21. Likeledes, Malcolms hærtokt i Northumbria kan ha vært relatert til det bestridte «kongedømmet til kombrianerne» som ble reetablert av jarl Siward i 1054sogom kom under Malcolms kontroll i 1070.Oram, David I, side 21.

Orknøyingenes saga forteller at Malcolm giftet seg med Ingebjørg Finnsdatter (i engelske kilder forvansket til «Ingibiorg»), enken til jarl Torfinn Sigurdsson Rike, en datter av Finn Arnesson og som vokste opp på Austrått.Orkneyinga Saga, c. 33, Duncan, sidene 42–43. Selv om det er antatt at Ingebjørg døde kort tid før år 1070 er det også mulig at hun døde mye tidligere, en gang rundt 1058.Se Duncan, sidene 42–43, daterer Ingebjørgs død til 1058. Oram, David I, side 22–23, daterer ekteskapet mellom Malcolm og Ingebjørg til rundt år 1065. Orknøyingenes saga nedtegner at Malcolm og Ingebjørg hadde en sønn, Duncan II (Donnchad mac Maíl Coluim) og som senere ble konge.Orkneyinga Saga, c. 33. Noen middelalderske kommentarer som følger William av Malmesbury hevder at Duncan var illegitim, men denne påstanden er propaganda som reflekterer behovet til Malcolms etterkommere med Margaret til å underminere kravene til Duncans etterkommere, klanen Meic Uilleim (MacWilliams).Duncan, sidene 54–55; Broun, side 196; Anderson, SAEC, sidene 117–119. Malcolms sønn Domnall som ble rapportert død i 1085 er ikke nevnt av forfatteren av Orknøyingenes saga. Det er likevel antatt han må ha blitt født av Ingebjørg.Duncan, side 55; Oram, David I, side 23. Domnalls død er blitt rapportert av Ulster-annalene, s.a. 1085: «... Domnall, sønn av Máel Coluim, konge av Alba,... endte (sitt) liv ulykkelig». Imidlertid er det ikke sikkert at Domnalls far var denne Máel Coluim. M.O. Anderson, ESSH, corrigenda p. xxi, antar at Domnall har vært en sønn av Máel Coluim mac Maíl Brigti, konge eller mormaer av Moray, som er kalt «konge av Skottland» i hans nekrolog i 1059.

Malcolms ekteskap med Ingebjørg sikret ham fred i nord og vest. Snorre Sturlasons Heimskringla forteller at hennes far Finn Arnesson hadde vært en rådgiver for kong Harald Hårfagre og, etter at han ble uvenner med Harald, deretter gjort til jarl av Svein Estridsson, konge av Danmark og en uforsonlig fiende av norskekongen, noe som kan ha vært en annen grunn for Malcolm til å inngå ekteskapet.Saga om Harald Hardråde, cc. 45ff.; Saga om Magnus Erlingsson, c. 30. Se også Oram, David I, sidene 22–23. Malcolm kunne nyte et fredfylt forhold til jarlene på Orknøyene, styrt i fellesskap av hans stesønner Erlend Torfinnsson og Pål Torfinnsson (1064–1098). Orknøyingenes saga forteller også om strid med Norge, men dette er sannsynligvis feilplassert i sagaen ettersom det er assosiert med Magnus Berrføtt som ble konge av Norge først i 1093, det samme året som Malcolm døde.Orkneyinga Saga, cc. 39–41; McDonald, Kingdom of the Isles, sidene 34–37.

Malcolm og Margaret thumb|Malcolm og Margaret slik de er avbildet i en heraldisk bok fra 1500-tallet. Merk at våpenskjoldene som begge bærer på klærne, Malcolm bærer Skottlands love, som historisk sett ikke ble benyttet før hans barnebarns sønn Vilhelm Løven; Margaret bærer det antatte våpenskjoldet til Edvard Bekjenneren, hennes grandonkel, skjønt våpenskjoldet ble faktisk funnet opp på slutten av senmiddelalderen. Selv om Malcolm hadde gitt tilfluktssted for Toste Godwinson da northumbrianerne drev ham ut var ikke Malcolm direkte involvert i den skjebnetunge invasjonen av England som Harald Hardråde og Toste gjorde i 1066, som til tross for innledende suksess endte det med nederlag og død i slaget ved Stamford bru.Adam av Bremen skriver at Malcolm kjempet ved Stamford bru, men han er den eneste som hevder dette: Anderson, SAEC, side 87, note 3. I 1068 ga Malcolm asyl til en gruppe angelsaksiske flyktninger som rømte fra Vilhelm Erobreren, blant dem Agatha, enke etter Edvard Bekjennerens nevø Edvard den landflyktige og hennes barn: Edgar Ætheling og hans søstre Margaret og Cristina. De ble forfulgt av Cospatric, jarl av Northumbria. De landflyktige ble dog skuffet da de hadde håpet på øyeblikkelig støtte fra skottene.Oram, David I, side 23; Anderson, SAEC, sidene 87–90. Orderic Vitalis uttaler at de engelske (angelsakserne) ba om Malcolm assistanse.