Anna Coleman Watts Ladd (født Anna Coleman Watts 15. juli 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, USA, død 3. juni 1939 i Santa Barbara i California i USA) var en amerikansk billedhugger som hadde både private og større offentlige oppdrag. Hun ønsket selv at hennes skulpturer skulle være oppstilt i det offentlige rom, i gater og parker, tilgjengelig for flest mulig.
I tillegg til sin virksomhet som billedhugger, skrev hun to romaner, Hieronymus Rides (1912) og The Candid Adventurer (1913). Den første var en historisk fortelling, den andre en samtidskomedie. De ble anmeldt da de ble publisert, men er lite omtalt senere i litteraturen om Ladd.
Hun er mest kjent for at hun fra 1918 til 1919 produserte nærmere 100 ansiktsproteser for franske soldater som var skadet under første verdenskrig. Ladd ble utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen for sitt arbeid for de franske soldatene.
Bakgrunn og utdannelse Anna Coleman Watts var datter av velhavende amerikanske foreldre. De flyttet til Europa da hun var liten, og hun vokste opp i Paris, der hun fikk privatundervisning i språk, dans, pianospill, diksjon, historie og religion. Hun fikk sin første artistiske utdannelse ved en kunstskole nær Paris, mens hun ennå bodde hjemme hos foreldrene. Hennes formelle kunstutdannelse begynte da hun var rundt 20 år, i Roma. Hun har selv skrevet at hun der blant annet fikk kritikk«kritikk», i betydningen korreksjon, veiledning av Auguste Rodin, som var en tidlig inspirasjon for henne.Romm & Zacher (1982), s. 105Lubin (2008), s. 7
I 1905 giftet hun seg med legen Maynar Ladd i Salisbury-katedralen i England. Paret bosatte seg deretter i hans hjemby Boston, der hun studerte tre år ved Boston Museum School under billedhuggeren Bela Pratt.Rubinstein (1990), s. 160
Kunst miniatyr|«The American», en av Anna C. Ladds tidlige skulpturer miniatyr|«Triton babies». Fontenefigurer av A.C. Ladd i Boston Public Garden.|alt= miniatyr|Film fra 1918 som viser A.C. Ladd med assistenter og en soldat som får tilpasset en maske (ca. 6 min.) Etter at ekteparet flyttet til Boston, ble Anna C. Ladd snart en anerkjent kunstner, som skapte både skulpturer av allegoriske figurer og skikkelser, og portrettbyster. Allerede før 1905 hadde hun begynt å få oppdrag. Senere laget hun blant annet en skulptur av den italienske skuespilleren Eleanora Duse og en portrettbyste av den russiske ballettdanseren Anna Pavlova.
De tidlige arbeidene hennes viser tydelig påvirkningen fra Rodin, og var utført i en stil som kalles poetisk eller romantisk realisme. Senere beveget hun seg over mot modernismen, med forenklede, glattere former. En kunsthistoriker, David M. Lubin, omtaler skulpturene hennes som nyklassisistiske, etterhvert med klare trekk av art deco.Lubin (2008), s. 5 I en omtale av den bysten hun laget av Maria de Acosta Sargent i 1915, skriver forfatterne S. Romm og J. Zacher at den har: «fint detaljerte trekk med lang hals og overdrevent lange og slanke fingre, karakteristisk for Ladds elegante, om enn noe manierte stil».Sitert i Romm & Zacher (1982), s. 105: «finely detailed features [with] long neck and exaggerated length and slimness of the fingers as characteristic of Ladd's elegant, if slightly mannered style»
Hun hadde et sterkt ønske om å skape skulpturer som kunne sees av mange, i det offentlige rom, gjerne utendørs,Sitat, gjengitt i Seaton-Schmidt (1911), s. 251: «My dream is to work for all outdoors, to produce sculpture to be placed on street corners, on walls, on the open roads» og hun stilte ut arbeider i parken Boston Public Garden, organiserte den første utendørs skulpturutstillingen i Philadelphia og ble invitert til å vise fem fontener på Verdensutstillingen i San Francisco i 1915. Flere av hennes bronseskulpturer ble vist på denne verdensutstillingen. Portrettbysten av Eleanora Duse var, ifølge utstillingskatalogen, én av dem.
Anna C. Ladd var en svært produktiv kunstner, hun var aktiv i samfunnslivet og hun grunnla the Guild of Boston Artists (norsk: Boston kunstnerforening).
Hun stilte ut sine verk på fellesutstillinger og hadde soloutstillinger, både i New York og Washington, i tillegg til i Boston. miniatyr|A.C. Ladds maske for en fransk soldat som hadde fått skutt bort deler av underansiktet Etter et år i Paris under første verdenskrig, reiste hun tilbake til Boston og fortsatte sitt arbeid som billedhugger. Hun fikk blant annet i oppdrag å utforme et krigsminne, Manchester War Memorial, i 1924. Møtet med de ansiktsløse soldatene og deres lidelser påvirket i liten grad kunsten hun senere skapte. En kunstkritiker karakteriserte noe av verket hennes som «lystige nisser og alver som skaper glade fontener i hyggelige hager».«… sprightly Pucks and fairies to make glad the fountains of pleasant gardens». Sitert i Lubin (2008), s. 12
Portrettmasker for krigsskadede soldater I 1917 reiste Anna C. Ladds mann til Europa for å tjenestegjøre i Frankrike for amerikanske Røde Kors. Han etablerte flere sykehus og velferdsstasjoner for kvinner og barn i Toul øst for Paris. Etter hvert reiste hun etter, for å lage ansiktsproteser for vansirede soldater som hadde fått ødelagt hele eller deler av ansiktet.
Francis Derwent Woods avdeling i London Den britiske billedhuggeren Francis Derwent Wood (1871–1926) skrev i 1917 en artikkel i tidsskriftet The Lancet.Wood (1917) Her beskrev han detaljert sitt arbeid med å utvikle og utforme portrettmasker for soldater som hadde fått ansiktet ødelagt i krigen, og ikke kunne hjelpes tilfredsstillende med datidens plastikkirurgi.Wood (1917). Sitat: «My work begins where the work of the surgeon is completed. When the surgeon has done all he can to restore functions, to heal wounds, to support fleshy tissues by bonegrafting, to cover areas by skin-grafting, I endeavour by means of the skill I happen to possess as a sculptor to make a man’s face as near as possible to what it looked like before he was wounded. My cases are generally extreme cases that plastic surgery has, perforce, had to abandon ; but, as in plastic surgery, the psychological effect is the same. The patient acquires his old self-respect, self-assurance, selfreliance, and, discarding his induced despondency, takes once more to a pride in his personal appearance. His presence is no longer a source of melancholy to himself nor of sadness to his relatives and friends. …» En av pionerene innen denne grenen av kirurgien, Harold Delf Gillies (1882–1960), uttalte at plastikkirurgi noen ganger bare maktet å forandre et horribelt ansikt til et latterlig.Lubin (2008), s. 9: «Sometimes, as Gillies notes elsewhere, plastic surgery simply managed to make a horrible face ridiculous.» Derwent Wood var 45 år da krigen startet. Han var dermed for gammel til å delta som soldat, så han tjenestegjorde i stedet ved Third London General Hospital i Wandsworth i England, og brukte sin billedhuggerkompetanse ved sykehusets «Masks for Facial Disfigurements Department» (norsk: Avdeling for masker for ansiktsdeformasjon).
I artikkelen i The Lancet skrev Derwent Wood at hans arbeid begynte der kirurgens arbeid sluttet. Kirurgen gjorde det som var mulig for å gjenopprette funksjon og lege sår. Billedhuggeren brukte deretter sin kompetanse til å fremstille masker som dekket den vansirede delen av ansiktet. Maskene var avtagbare, utført i tynne plater av forsølvet og malt kobber. De var individuelt tilpasset den enkelte soldat, og var basert på bilder og beskrivelser av soldaten slik han så ut før krigen. Masken ble malt i soldatens ansiktsfarge og festet med et par briller eller et bånd rundt hodet.
Anna C. Ladds klinikk i Paris I løpet av første verdenskrig fikk flere enn 600 000 franske soldater skader som gjorde dem uføre eller vansiret for livet.Romm & Zacher (1982), s. 104 I de skyttergravene som ikke hadde periskoper tilgjengelig, var soldatenes hoder og ansikter spesielt utsatt. av de franske soldatene fikk skutt i stykker hele eller deler av ansiktet. Frankrike hadde ingen klinikk der disse soldatene kunne få hjelp, utover det rent medisinske, men de franske myndighetene ønsket å gjøre noe mer for å hjelpe, både medisinsk og med omskolering. I juli 1917, ble «The Bureau for the Reeducation of the Mutilated in France» (norsk: Kontoret for omskolering av de vansirede i Frankrike) opprettet i samarbeid med amerikanske Røde Kors. miniatyr|A.C. Ladds avstøpninger av soldaters ansikter (øverst) og modeller klare for masker (nederst). På bordet: ferdige masker Anna C. Ladd leste Derwent Woods artikkel i The Lancet, og overbeviste amerikanske Røde Kors om å opprette en avdeling ved omskoleringsbyrået, der det kunne produseres ansiktsproteser for de vansirede franske soldatene. I løpet av den tiden det tok å organisere proteseklinikken, korresponderte hun med Derwent Wood, som sendte henne detaljerte beskrivelser av teknikkene hans avdeling brukte.Lubin (2008), s. 10
I desember 1917 ankom Anna C. Ladd Frankrike, og våren etter åpnet hun, i samarbeid med den kirurgiske avdelingen ved Harvard Medical School, et verksted for ansiktsproteser i latinerkvarteret i Paris.De skriftlige kildene har ulike tidspunkt for Ladds ankomst til Frankrike og for åpningen av klinikken. Noen skriver at klinikken åpnet i november 1917 (Romm & Zacher, 1982, s. 107; kildebelagt) Hun hadde fire assistenter: Diana Blair fra Harvard Medical School og de engelske billedhuggerne Robert Vlerick, Jane Poupelet og Louise Brent.
Etter krigens slutt vendte hun tilbake til USA, tidlig i 1919. Klinikken fortsatte i et års tid under en annen leder før den stengte.Lubin (2008), s. 12
Arbeidet hun utførte i Frankrike ble positivt omtalt både i medisinske tidsskrifter, i aviser og ukeblader. Hun ble tildelt en ærespris ved Tufts University i 1923 og utnevnt til ridder av Æreslegionen i 1931.
Ansiktsprotesene Ladd fulgte Derwent Woods måte å skape masker. Prosessen begynte med at det ble tatt en gipsavstøpning av soldatens ansikt. Deretter ble det fremstilt en leiremodell av ansiktet, der de manglende delene var modellert så de passet med den eksisterende delen av ansiktet, og lignet bilder av soldaten fra før krigen. Den endelige masken ble produsert ved å dekke den aktuelle delen av leiremodellen med galvanisert kobber, cirka 0,08 cm tykk. Masken veide mellom 113 og 255 gram, avhengig av hvor stor del av ansiktet som skulle dekkes. Etter at masken var tilpasset, ble den malt med matt, vaskbar emaljemaling, som lignet mest mulig på soldatens naturlige hudfarge. Detaljer som øyenbryn og mustasjer ble fremstilt i tynn, strimlet metallfolie, som også ble malt for å se mest mulig naturtro ut.
Klinikken produserte 97 masker under Ladds ledelse. Hver av dem tok rundt én måned å lage. Masken ble ansett som vellykket hvis pasienten kunne spasere på en av boulevardene i Paris uten å bli lagt merke til. Mange av maskene var utformet med delvis åpen munn, så soldaten kunne røyke med den på.Romm & Zacher (1982), s. 110 De fleste maskene var for franske soldater, men noen få ble laget for amerikanere, arabiske soldater og franske kvinner med brannskader.Romm & Zacher (1982), s. 108
Ettersom materialet i maskene var svært tynt, gikk det bare få år før de begynte å forfalle, men soldatene fortsatte å bruke dem også etter at de var blitt bulket og skadet. Det finnes ikke noe register over soldatene som fikk masker, eller informasjon om hva som skjedde når maskene ble ødelagt. Få, om noen, av maskene eksisterer. Ladds biograf, Sarah Crellin, antok de ble begravet med eierne.
Forfatterskap