thumb|Sovjetisk kavaleriparade i Lwów i 1939. thumb|Demarkasjonslinje for de fremrykkende tyske og sovjetiske styrker i Polen, definert pr. 28. september 1939. Sovjetunionens invasjon av Polen i 1939 var en militær operasjon som begynte uten formell krigserklæring den 17. september 1939 i begynnelsen av andre verdenskrig, seksten dager etter det tyske angrepet på Polen. Den endte med seier for Sovjetunionen, som annekterte omkring km² av den østlige delen av Polen i henhold til en hemmelig tilleggsprotokoll i Molotov-Ribbentrop-pakten. Disse områdene er ikke siden blitt tilbakeført til Polen.
I starten av 1939 forhandlet Sovjetunionen om å danne en allianse mot Nazityskland med Storbritannia, Frankrike, Polen og Romania, men det oppstod vanskeligheter, blant annet ved det sovjetiske krav om at Polen og Romania skulle tillate sovjetiske styrker transittrettigheter gjennom sine land som ledd i en kollektiv sikkerhet.Anna M. Cienciala (2004). The Coming of the War and Eastern Europe in World War II (forelesningsnotater, University of Kansas). Lest 15. mars 2006. Da forhandlingene slo feil, inngikk Sovjetunionen 23. august 1939 Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazityskland. Dermed invaderte tyskerne 1. september Polen fra nord, vest og sørvest, og den 17. september invaderte Den røde armé Polen fra øst.Tyske diplomater hadde inntrengende oppfordret Sovjetunionen til å intervenere østfra siden krigens begynnelse. Roberts, Geoffrey (1992). Den sovjetiske beslutning om å unngå en pakt med Nazityskland. Soviet Studies 44 (1), 57–78; Den tyske utenriksminister til den tyske ambassadør i Sovjetunionen (Schulenburg) @ Avalon Project og noen følgedokumenter. Sovjetunionen drøyde med å gripe inn, ettersom Warszawa ennå ikke var falt. Den sovjetiske beslutning om å invadere de østlige deler av Polen, som tidligere var avtalt som den sovjetiske innflytelsessfære, ble meddelt den tyske ambassadør Friedrich Werner von der Schulenburg den 9. september, men den faktiske invasjon ble forsinket i over en uke. Roberts, Geoffrey (1992). Den sovjetiske beslutning om en pakt med Nazityskland. Soviet Studies 44 (1), 57–78; Den tyske ambassadør i Sovjetunionen (Schulenburg) til det tyske utenriksministerium @ Avalon Project. Den polske etterretningstjeneste ble oppmerksom på de sovjetiske planer omkring 12. september. Den sovjetiske regjering bekjentgjorde at den handlet for å beskytte de ukrainere og hviterussere som bodde i den østlige del av Polen, fordi den polske stat var brutt sammen under det tyske angrep og ikke lenger kunne sikre sine egne borgeres sikkerhet.Telegrammer sendt av Schulenburg, den tyske ambassadør i Sovjetunionen, fra Moskva til det tyske utenriksministerium: No. 317 fra 10. september 1939, No. 371 fra 16. september 1939, No. 372 fra 17. september 1939. The Avalon Project, Yale Law School. Lest 14. november 2006.1939 wrzesień 17, Moskwa Nota rządu sowieckiego nie przyjęta przez ambasadora Wacława Grzybowskiego (Note fra den sovjetiske regjering til den polske regjering den 17. september, avvist av den polske ambassadør Wacław Grzybowski). Lest den 15. november 2006; Degras, pp. 37–45. Udtrag fra Molotovs tale på Wikiquote.
Den Røde Armé nådde sine mål da den var sine nå sterkt svekkede polske motstandere langt overlegne.www.dzp.wojsko.pl. 1/2005. Dom wydawniczy Wojska Polskiego. (Humanist Education in the Army.) 1/2005. Den polske hærs forlag). Lest 28. november 2006. Omkring polske soldater eller flereM.I.Mel'tyuhov. Stalin's lost chance. The Soviet Union and the struggle for Europe 1939–1941, p.132. Мельтюхов М.И. Упущенный шанс Сталина. Советский Союз и борьба за Европу: 1939–1941 (Документы, факты, суждения). — М.: Вече, 2000. ble tatt som krigsfanger.obozy jenieckie żołnierzy polskich (Fangeleirer for polske soldater). Encyklopedia PWN. Lest 28. november 2006. Den sovjetiske regjering annekterte det nyvunne område og i november erklærte det at de 13,5 millioner polske borgere som bodde der, nå var sovjetiske borgere. De sovjetiske myndigheter kvalte motstand ved henrettelser uten foregående rettergang og ved å fengsle tusener.Rummel, p.130; Rieber, p. 30. De sendte flere hundretusener (estimater varierer) til Sibir og andre fjerne deler i Sovjetunionen i fire store bølger av deportasjoner mellom 1939 og 1941.
Angrepskrigen, som det sovjetiske politbyrå kalte «frigjøringsfelttoget», førte til innlemmelse av millioner av polakker, ukrainere og hviterussere i de sovjetiske ukrainske og hviterussiske sovjetrepublikker.Rieber, p 29. Mens Folkerepublikken Polen fortsatt eksisterte var invasjonen et tabu i etterkrigstidens Polen, som ofte ble utelatt av den offisielle historie av de kommunistiske myndigheter for å verne «vennskapsånden» mellom medlemmene av Østblokken.
Forspill Mot slutten av 1930-årene forsøkte Sovjetunionen å danne en antitysk allianse med Storbritannia, Frankrike og Polen. Forhandlingene viste seg imidlertid vanskelige. De sovjetiske forhandlere insisterte på en innflytelsessfære som strakk seg fra Finland til Romania og krevde militær støtte ikke bare mot enhver som angrep dem direkte, men mot enhver som angrep landene i deres foreslåtte sfære.Shaw, p 119; Neilson, p 298. De krevde også rett til å gå inn i Polen, Romania og de baltiske land hvis de følte at deres sikkerhet var truet. Regjeringene i disse land avviste forslaget, for, som den polske utenriksminister Józef Beck poengterte, de fryktet at når først de kom inn på deres territorier ville de kanskje aldri forsvinne igjen. Sovjetunionen stolte ikke på at britere og franskmennene ville oppfylle kollektivsikkerhetens krav, da de hadde unnlatt å hjelpe Spania mot falangen og hadde prisgitt Tsjekkoslovakia til nazistene. De fryktet også at de vestallierte ville foretrekke at Sovjetunionen alene kom i krig mot Tyskland, mens de kunne se på fra sidelinjen.Kenez, pp. 129–31. I betraktning av disse bekymringer oppgav Sovjetunionen forhandlingene og gikk i stedet over til å forhandle med Tyskland.
thumb|Polen i 1937, språkkart
Den 23. august 1939 underskrev Sovjetunionen Molotov-Ribbentrop-pakten med Tyskland, noe som kom overraskende på de vestallierte. De to regjeringer bekjentgjorde at avtalen kun var en ikkeangrepspakt. I en hemmelig protokoll hadde de imidlertid avtalt en deling av Polen og delt Øst-Europa i en sovjetisk og en tysk innflytelsessfære. Molotov-Ribbentrop-pakten, som er blitt beskrevet som en invitasjon til krig, var en nøkkelfaktor i Hitlers beslutning om å invadere Polen.Davies, Europe: A History, p. 997.
miniatyr|left|400px|Planlagt og faktisk deling av Polen, ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten, med senere justeringer
Traktaten gav Sovjetunionen ytterligere rom til forsvar mot vest.Dunnigan, p. 132. Den gav også Sovjetunionen en sjanse til å gjenerhverve områder som var avstått til Polen 20 år tidligere og for å gjenforene de østlige og vestlige ukrainske befolkningsgrupper under sovjetisk styre, for første gang i samme stat.Sanford, pp. 20–25; Snyder, p. 77. Den sovjetiske leder Josef Stalin så fordeler i en krig i Vest-Europa som kunne svekke hans ideologiske fiender og åpne nye områder for kommunismen.Gelven, p.236.
Kort etter at tyskerne invaderte Polen den 1. september, begynte de tyske ledere å oppfordre Sovjetunionen til å spille sin avtalte rolle ved å angripe Polen østfra. Den tyske ambassadør i Moskva Friedrich Werner von der Schulenburg og den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov utvekslet en rekke diplomatiske budskap om saken.
Sovjetunionen forsinket sin intervensjon av flere grunner. De var involvert i avgjørende begivenheter i den sovjetisk-japanske grensekonflikt. De hadde bruk for tid til å mobilisere Den røde armé, og de så en diplomatisk fordel i å vente inntil Polen var brudt sammen innen de grep inn.Zaloga, p 80.Weinberg, p. 55. Den 17. september erklærte så Molotov i radioen at alle traktater mellom Sovjetunionen og Polen nå var ugyldige, fordi den polske regjering hadde sviktet sitt folk og i praksis hadde opphørt å eksistere.Degras, pp. 37–45. Utdrag av Molotovs tale på Wikiquote. Samme dag krysset Den røde armé grensen til Polen.Zaloga, p. 80.
Felttoget thumb|right|Styrkenes plassering etter den sovjetiske invasjon thumb|left|Sovjetiske tropper rykker inn i Polen. Den Røde Armé trengte inn i det østlige Polen med syv arméer på mellom og mann. De ble satt inn på to fronter: Den hviterussiske front under Mikhail Kovaljov, og den ukrainske front under Semjon Timosjenko. På dette tidspunkt hadde det mislyktes polakkene å forsvare sine vestlige grenser og som svar på tyske fremstøt hadde de innledet en stor motoffensiv i slaget ved Bzura.
Den polske hær hadde opprinnelig en velforberedt plan til å motstå trusselen fra Sovjetunionen, men var ikke forberedt på to invasjoner samtidig. Da de sovjetiske tropper angrep, hadde de polske hærsjefer sendt de fleste av sine styrker vestover mot tyskerne, og hadde bare 20 underbemannede bataljoner ved østgrensen. Disse bataljoner bestod av omkring mann fra grenseforsvarskorpset Korpus Ochrony Pogranicza (KOP), under kommando av general Wilhelm Orlik-Rückemann.George Sanford, p. 20–24.
Den polske øverstkommanderende marskalk Edward Rydz-Śmigły var i starten sterkt tilbøyelig til å gi grensestyrkene ordre til å yte motstand, men ble overtalt av statsminister Felicjan Sławoj Składkowski og president Ignacy Mościcki til å la være. Klokken 16 den 17. september gav han ordre til å falle tilbake og kun komme i kamp med sovjetiske styrker i rent selvforsvar.
Kommunikasjonssystemene var blitt alvorlig skadet, så kommandokjeden var brutt.Gross, p. 17. I forvirringen kom det til sammenstøt langs grensen. General Wilhelm Orlik-Rückemann hadde fått kommandoen over grensestyrkene den 30. august, men hadde ikke mottatt direktiver siden da, og han og hans underordnede fortsatte sin væpnede motstand inntil de oppløste sine styrker den 1. oktober.Gross, p.17-18.
Den etnisk ikke-polske del av befolkningen i øst betød en ytterligere komplikasjon. Mange ukrainere, hviterusserePiotrowski, p 199. og jøderGross, pp. 32–33. bød de invaderende styrker velkommen som befriere. Dette er blitt omtalt av Lev Mekhlis, som fortalte Stalin at folk i det vestlige Ukraina hilste de sovjetiske styrker velkommen «som sanne befriere».[Simon Sebag Montefiore. Stalin. The Court of the Red Tsar, p. 312. Vintage Books, New York 2003. Vintage ISBN 1-4000-7678-1] Organisasjonen av ukrainske nasjonalister gikk til opprør mot polakkene, og kommunistiske partisaner organiserte lokale oppstander, som den i Skidel. Den jødiske befolkning hadde lidd under pogromer i det østlige Polen under den tyske invasjon, og mange jøder så på Sovjetunionen som det minste av to onder. Denne reaksjon forsterket den foreliggende polske frykt for Żydokomuna og plaget det polsk-jødiske forhold inn i det 21. århundre.
Det polske militærets opprinnelige retrettplan gikk ut på å trekke seg tilbake og omgruppere ved det rumenske brohode, et område i det sørøstlige Polen nær grensen til Romania. Tanken var å innta defensive stillinger der, og vente på et klart forventet fransk og britisk angrep på Vestfronten. Denne plan antok at Tyskland da måtte redusere sine operasjoner i øst for å kjempe på to fronter. De allierte regnet med at den polske hær kunne holde ut i flere måneder. Men det sovjetiske angrep gjorde denne strategi umulig.
thumb|right|Tyske og sovjetiske tropper hilser på hverandre etter invasjonen
De politiske og militære ledere i Polen visste at de var i ferd med å tape krigen mot Tyskland allerede innen Sovjetunionen avgjorde saken. Til tross for i dette nektet de å overgi seg eller forhandle en fredsavtale med Tyskland. I stedet beordret den polske regjering alle militære enheter til å forlate Polen og til å samles igjen i Frankrike. Regjeringen selv krysset inn i Romania rundt midnatt 17. september.