thumb|«Her bodde Willi Kolitz» (født 1894), deportert 4. mars 1943, myrdet i Auschwitz. Snublestein i Berlin til minne om en av de over tyskerne som ble drept av regimet. Holocaust i Tyskland var det nazistiske regimets utryddelse av landets jødiske befolkning. Holocaust foregikk over hele det tyskkontrollerte Europa under andre verdenskrig særlig i det okkuperte Polen og de okkuperte delene av Sovjetunionen. Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over av de om lag jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til Theresienstadt og Auschwitz gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.
Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Bakgrunn
Det var nær 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse bodde i Polen og Sovjetunionen knyttet særlig til Det jødiske bosetningsområdet. Jødene utgjorde 1,7 % av innbyggerne i Europa og 2/3 av verdens jøder bodde i Europa. Ungarn og Tyskland hadde begge nær en halv million jødiske borgere hver, i Ungarn utgjorde dette 5 % av befolkningen og i Tyskland 0,7 %.
Folketellingene i Tyskland registrerte i 1925 og 1933 medlemskap i kirkesamfunn eller andre religiøse organisasjoner. Før 1925 omhandlet folketellingene religiøs tro (tysk: Glauben). Folketellingen i 1939 forsøkte å klassifisere jøder som rase i henhold til de antijødiske Nürnberglovene. Det tyske statistikk-kontoret laget i 1940 på grunnlag av dette en rapport om jøder og jøder av blandet opphav (tysk: Mischlinge). Personopplysninger fra folketellingen i 1939 ble trolig brukt som grunnlag for deportasjonene som begynte i 1941. I tillegg påla Gestapo i mai 1941 de jødiske organisasjonene å lage oversikt over den jødiske befolkningen.Seltzer, W. (1998). Population statistics, the Holocaust, and the Nuremberg trials. Population and Development Review, 24(3), 511-552.
Omkring 100 000 jødiske tyskere tjenestegjorde ved fronten under første verdenskrig.
Hitlers antisemittisme I Mein Kampf (1925) skrev Adolf Hitler om sitt hat mot jøder og advarte om at han kom til å drive dem ut av Tysklands politiske, intellektuelle og kulturelle liv. Han skrev ikke at han kom til å utrydde dem, men han skal ha vært mer direkte privat. Så tidlig som 1922 skal han sagt til major Joseph Hell, på den tiden en journalist:
«Når jeg har makten, skal min første og viktigste oppgave være utryddelsen av jødene. Så snart jeg har makten til å gjøre det skal jeg ha galger bygget i rekker på Marienplatz i München, for eksempel så mange som trafikken tillater. Deretter skal jødene bli hengt uten unntak og de skal henge til de stinker, de skal henge der så lenge hygieniske prinsipper tillater det. Så snart de er tatt ned så skal en ny last opp og så om igjen helt til den siste jøden i München er utryddet. Andre byer skal snart følge etter på samme måte inntil hele Tyskland er fullstendig renset for jøder.»Hell, Josef (1922): «Aufzeichnung», ZS 640, p. 5, Institut für Zeitgeschichte, sitert i Fleming, Gerald (1984): Hitler and the Final Solution. Berkeley: University of California Press, s. 17; også sitert i «Joseph Hell on Adolf Hitler» , The Einsatzgruppen.
Etter Hitlers maktovertakelse NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets jøder begynte nesten med en gang. Etter at Hitler kom til makten i januar 1933 ble antijødiske tiltak innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og Nürnberglovene i 1935. En del jøder opplevde Nürnberglovene som en lettelse fordi det da ble avklart hvem som skulle regnes som jøder og jødenes situasjon i Tyskland dermed var fastlagt og stabil. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i konsentrasjonsleirer. Mange jødiske tyskere var plaget av tanken på å emigrere blant annet fordi de følte seg som tyske og anså Tyskland som sitt hjemland, forholdene i Tyskland ble imidlertid vanskeligere og vanskeligere. Familiene ble ofte splittet ved at de yngre utvandret.Rozett & Spector (2013) s. 58-59
Fra mars 1933 ble jøder angrepet på gatene i Tyskland. SA fjernet fysisk jødiske tyskere fra deres offentlige stillinger, for eksempel dommere fra rettssalene og lærere fra skolene. Boikott av butikker drevet av jøder begynte 1. april 1933. En lov innført 7. april 1933 førte til at flere hundre tjenestemenn ble fjerne fra sine stillinger. Antall jødiske studenter ved universitetene ble begrenset til andelen i befolkningen, noe som var langt mindre enn antallet jødiske studenter. Gestapo ble etablert 26. april 1933. Jøder ble i september 1933 ekskludert fra kunstnerforeningen, fra teater, film og aviser.Rozett & Spector (2013) s. 43-46
Lov om tilbakekalling og frakjennelse av tysk statsborgerskap ble håndhevet fra september 1933, men nazistene var av utenrikspolitiske hensyn tilbakeholdne med håndheving før 1937. Senere ble loven brukt for å bli kvitt motstandere av regimet og jøder, og målet var blant annet å gjøre dem rettsløse i utlandet. I september 1933 ble det offentliggjort en liste over person som mistet borgerskapet med blant andre Heinrich Mann, Lion Feuchtwanger, Philipp Scheidemann og Otto Wels. I 1933 ble loven brukt mot 30 personer i 1939 og i 1940 mot nær 10.000 personer.
thumb|Synagogen i Frankfurt am Main i brann under krystallnatten, november 1938. I 1935 befestet nazi-regimet sin stilling og de antijødiske tiltakene ble trappet opp blant annet med Nürnberglovene. Alle i militæret måtte ha «arisk» herkomst. Jødiske tyskere fikk forbud mot ekteskap og seksuelle relasjoner med andre tyskere. Jøder fikk ikke lov til å ansette kvinnelige hushjelper under 45 år og fikk ikke lov til å heise tysk flagg. Skilt med teksten «jøder ikke ønsket» ved innkjøringer til tettbebyggelse, utenfor butikker og kafeer. En forordning av 14. november 1935 fratok jødene stemmerett og muligheten til å ha offentlige verv eller embeter.
I forbindelse med olympiske leker i Berlin i 1936 var det opphold i angrep på jødene og en del antisemittiske skilt ble midlertidig tatt ned, mens i 1938 ble antijødiske tiltak trappet opp. Jødenes formuer ble kartlagt spesielt og politiet begynte registrering av velstående jøder. Myndighetene forsøkt å få forretninger tilhørende jøder overført til andre eiere. I 1938 ble menn pålagt å føye «Israel» til navnet og kvinner «Sara» (dersom de ikke hadde et såkalt jødisk navn fra før), slik at jøder lett kunne identifiseres ved navnet. Synagogen i München ble ødelagt 9. juni 1938. Éviankonferansen om flyktninger fra Tyskland ble avholdt 6. juli 1938. Advokater og leger av jødisk herkomst mistet i 1938 sin rett til å praktisere. I oktober 1938 ble jødenes pass stempler med «J».
Sommeren 1938 ble, etter ordre fra Heydrich, 18.000 jøder uten statsborgerskap deportert fra Tyskland og Østerrike til et ingenmannsland ved grensen til Polen.
Krystallnatten Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Krystallnatten 9-10. november 1938 ble iscenesatt av Hitler og Goebbles som ikke informerte Heydrich. Heydrich instruerte om at ødeleggelse av synagoger og jødiske gravlunder ikke skulle straffeforfølges, mens han lovet å straffeforfølge de verste overgriperne (drap, utpressing og plyndring) særlig slike som ikke hadde såkalt idealistiske motiver. Göring var oppbragt over Krystallnatten fordi ødeleggelsene skadet hans anstrengelse for å gjenreise tysk økonomi.Clark, R. S. (2002). The Interrogation of Karl Hermann Frank & the Kristallnacht Documents. Rutgers Journal of Law & Religion, 4, 90.McKale, D. (1973). A Case of Nazi" Justice": The Punishment of Party Members Involved in the Kristallnacht, 1938. Jewish Social Studies, 35(3/4): 228-238. Samtidig beordret Heydrich internering av tusenvis av jøder.
Ulike grener av naziregimet, særlig Gestapo og Sicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute. Jødiske barn ble i november nektet å gå på vanlige skoler og jøder ble fratatt førerkort. Omkring 26.000 tyske jøder ble internert. I 1939 ble jøder fratatt radioapparater.Knutsen, Anund Haenlein (1997): Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap. I september 1941 påla tyske myndigheter jøder i landet å bære en gul stjerne synlig på yttertøyet og jøder fikk ikke bruke offentlig transport.
Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende Heinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.Hetland (2012) s. 8-9, 11.
Utvandring Utvandringskontoret i Wien var i nazistenes øyne så vellykket at det ble brukt som modell. Etter Adolf Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, foreslo Reinhard Heydrich, sjef for RSHA, å opprette en tilsvarende ordning i selve Tyskland. Eichmann deltok 12. november 1938, kort etter krystallnatten, i et møte med Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann, Wilhelm Stuckart og møteleder Göring. Eichmann var innkalt for å gjøre rede for sine kreative og uoffisielle måter å løse problemer for å få fart på fordrivelsen av jødene. Heydrich foreslo i møtet å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder, og SS som utfører, etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house. Eichmann overtok ledelsen av kontoret i Berlin i oktober 1939 med mindre resultat enn i Wien.
Etter Eviankonferansen ble Intergovernmental Committee for Refugees etablert. Leder for komiteen, den amerikanske advokaten George Rublee, forsøkte å overbevise nazistene om å la jødene utvandre med en del penger slik at ble mer attraktivt for mottakslandene. Ribbentropp ville avvise Rublees forslag uten videre. Hjalmar Schacht trodde at tvungen utvandring av pengeløse jøder hadde noe for seg og ville i stedet utnytte utvandringen til Tysklands fordel. Schacht skisserte plan som innebar at 150.000 unge tyske og østerrikske jøder fikk utvandre med en del penger, og dersom dette gikk bra ville 250.000 barn og middelaldrende få utvandre. De gjenværende 200.000 eldre ville ikke få utvandre og staten ville konfiskere mesteparten av jødenes eiendeler og penger. Hitler støttet Schachts plan; da Schacht gikk av i januar 1939 videreførte Göring ideen. Planen ble ifølge Yehuda Bauer avblåst fordi de vestlige landene ikke var interessert.