Steinbrudd og bearbeidingsbedrifter bruker mange faguttrykk om bergartene. Dette er en samling med ord og uttrykk brukt om bergarter.

Generelt Geologi er læren om mineraler, dannelsen av bergartene og bergartenes egenskaper. Forenklet kan en si læren om stein og fjell. Petrologi er læren om bergartene, om deres oppbygning (mineraler) og om prosessene i og på jordoverflaten, som påvirker bergartene. Mineralogi er læren om den kjemiske sammensetning og oppbygning hos mineraler. Og om deres krystallstruktur (krystallografi). Noen mineraler består av ett grunnstoff, som f.eks kobber, kvikksølv, sølv og gull. Men de fleste mineraler er sammensatt av flere ulike grunnstoff. Tektonikk er læren om mekaniske og dynamiske prosesser som påvirker fjellgrunnen i jordoverflaten. Fjellet er massivt, fastsittende og består av bergarter. Bergart er et geologisk begrep som brukes til å klassifisere forskjellige typer stein på samme måte som art brukes i biologien. Læren om bergartene kalles petrologi, som omfatter de bergartdannende prosessene i og på overflaten av jorden, men mest klassifikasjonen av bergartene ut fra strukturen og hvilke mineraler de er bygd opp av. Stein er et løst stykke av en bergart. Storkubben er den første store kubben eller blokken som tas løs fra fjellet. Den bør være tilnærmet kvadratisk. Denne kan være riktig stor, med sider opp mot 20-25 meter Kubbe, er en stor steinblokk. I et steinbrudd tar de ut kubber, som deles til mindre blokker Blokk er en mer eller mindre rettvinklet steinblokk. Størrelsen kan være forskjellig. I et steinbrudd brukes dette om det ferdige produktet, blokken som er klar for salg. En blokk er merket med vekt, produsent, en kode (internt nummer for kvalitet og farge), løpenummer (produksjonsnummer eller blokknummer) og fargeplan (der det er viktig) Labradorisering – er en lysbrytning i overflaten på bergarten. Denne lysbrytningen oppstår i lameller av to typer plagioklas. Disse sammensmeltede lamellene er små og først synlig i elektronmikroskop. Lysbrytningen skaper en turkisblå lys refleks. Fargeplanet merkes av med to parallelle strek i enden (busten) av en blokk, for de bergarter der dette er av betydning, som hos syenitt. Kvartsroser Krystallstrukturen Ute av hold er når en blokk ikke følger fargeplanet. Utvekst er en skjevhet i en blokk, en blokk skal helst være firkantet og rettvinklet. Å sette av, vil si å ta bort noe av en steinblokk. Ofte er det skjevheter i blokken, kalt utvekster. Et steinbrudd etterstrever å produsere blokker som er mest mulig firkantet og rettvinklet.

Verktøy og maskiner Håndverktøy miniatyr|Fjellkiler i bruk på blokk av marmor. Sett, brukes til grovt arbeid. Den er en litt «butt øks». Den settes på utveksten, den delen av steinen som skal tas bort. Med settsleggen slår en på setten, passe hardt og utveksten brytes av. Settslegge er en slegge som brukes til å slå på setten. Se sett. Hammer eller Slager. Steinslegge med penn, til deling av stein. Flatmeisel og Breimeisel, for vanlig huggearbeid. Kantjern. for å sette kanten, råsatt kant, grovt hugget. Pikhammeren brukes til å prikke en overflate. Riffelhammer brukes til i finhugge en overflate. Pallmateren er en ’’mater’’ som trykker på den håndholdte boremaskinen, under boring. Den hjelper også med å løfte opp boren etter endt boring. Håndholdt boremaskin drives av trykkluft. Boret drives sakte rundt samtidig som det bankes ned i hullet. Under boringen, blåses det luft gjennom en innvendig kanal for luft i boret, den ender i noen små hull like ved borekronen. På den måten blåses borestøvet opp og ut av borehullet. Fjellkile blir brukt til å kløyve stein og fjell med. En fjellkile er laget av 1 kile, 2 blekk. Først borrer man hull i steinen, deretter plasseres fjellkilene inn i hullene. Ekspansjonen i fjellkilene kløyver steinen. Selv om stein/granitt er et svært hardt materiale, er ikke strekkfastheten høy. Dette er en svært gammel metode å arbeide med stein på.

Større maskiner og utstyr Borerigg er

Uttak av en steinblokk Liggeboring er Standere og liggere. Klink er en fender eller en pute av mindre steiner og sand som legges opp framfor storkubben før utsprengning fra fjellet. Denne puten skal ta mot kubben slik at den ikke skades dersom den tipper over. Sprengning av en kubbe eller blokk må skje så skånsomt som mulig for at blokken ikke skal få sprengningsskader. Det betyr minimalt med sprengstoff og at alt sprenges samtidig, med detonerende lunte. Momenttenner er Detonerende lunte er er lunte som detonerer (sprenges) istedenfor å brenne. Hastigheten er omtrent 7 kilometer pr. sekund. Brukes når sprengladninger skal «gå av» samtidig. Dette er viktig når en stor blokk skal løsnes fra fjellet. En liten tidsforsinkelse gjør at blokken ikke kommer hel ut, men i biter. G-rør er sprengstoff, pakket som et rør. Passer i et borehull. Finnes i flere farger, som angir sprengningseffekten (styrken).

Oppdeling Kløv er å bryte av eller dele bergarten. Noen bergarter har god kløv, mens andre har en dårlig kløv. Skifer, som er en lagdelt, sedimentær bergarthar en god kløv i lagdelingen, men kan være vanskeligere den andre veien. Noen bergarter har en kløv som går forholdsvis rett samtidig som kløven er god. Dette gjelder for den grå granitten. For syenitt er kløven dårligere og selv for en erfaren steinhugger kan den gå i litt forskjellige retninger. Bust / Bustsiden er normalt kortsiden av en steinblokk, eller den siden av blokken som har den dårligste kløven. Kløvsiden Liggekløvplanet Ståkløvplanet Stekking, er deling av en stor steinblokk, på midten. På toppen bores det hull ned i blokken. Disse må bores på samme linje og ha samme retning inn i blokken og de skal gå 2/3 ned i blokken. Er blokken 3 meter høg, skal hvert hull være 2 meter dypt. Det skal være ett hull for hver meter blokken er lang. Er blokken 6 meter lang, skal det være seks hull. Disse skal bores på midten av blokken innenfor dens 1/3 deler. Disse hullene skal ligge på linjen som halverer blokken (midt på). Hullene fylles med sprengstoff 1/2 opp. Dette gir et område med sprengstoff som ligger som en «plate» midt i blokken, der det er 1/3 med stein ut på hver side. Sprengstoffet er minerkrutt og hullene fylles (tettes) med borestøv på toppen. Det er viktig å ha akkurat nok sprengstoff, slik at blokken deles på midten, uten store skyteskader som stikk og riss inn i blokken. Halveringsprinsippet går ut på å dele en steinblokk på midten. Dette er en god måte å dele på som gir et rett og fint brudd. Remming er det samme som stekking. Kiling brukes for å dele mindre steinblokker. Kilhull bores der en vil dele blokken, dette kalles en kilsøm. En syenitt som har dårlig kløv egenskap må ha mange kilhull, med ca. 10 - 15 cm. mellomrom, disse må også gå nesten gjennom blokken. En granitt trenger langt færre og kortere Hulle (grunnere). Et kilsettet anbringes i hvert hull, dette består av to blekker og en kile. Kilen presser blekkene rett ut til siden når den kiles (bankes) ned i hullet. Det er viktig at alle kilsettene drar (presser) den samme veien. En kan høre på lyden når det nærmer seg da blokken sprekker eller deler seg. Pass på, blokken kan komme i ubalanse og velte over på siden når den går (deler seg). Blokksaging Wiresaging Kantsaging Klipping

Overflater Naturoverflate – Rå naturlig overflate. Dette gir en matt naturlig farge. Brukt utendørs gror den etterhvert til med mose og lav, og får en naturlig patina. Flammet – steinen oppvarmes kraftig med gassbrenner, for så å hurtig avkjøles. Overflaten forvitrer, noe som gir en gir en ru naturlig overflate. Fresing brukes for å justere størrelse eller for å forme steinen. Mattslipt overflate gir en glatt og matt (halvblank) overflate. Polert, er en glatt, glansfull og fargerik overfalte. Nærmest vedlikeholdsfri ettersom den ikke blir så lett tilgrodd med mose eller lav. Finhugget – , fint hugget, er hugging med meisel og hammer på overflaten til den har fått et fint jevn mønster, en svakt ru naturlig overflate. Prikkhamret – er det samme som finhugget. Råhugget / Rått tilsatt / Råsatt / Råkopp – Grovt hugget, naturlig overflate. Sandblåst – Matt og glatt, litt ru, naturlig overflate. Piking – er setting eller hugging av overflaten. Gir en ganske grov og ru overflate.

Skrifthugging Nedsenket skrift eller ornament Innlegg (farge) Bronseskrift Dypblåst Konturblåst

Forvitring eller nedbrytning Bergarter forvitrer ved frostsprengning eller på grunn av kjemiske prosesser. Fjellet er dannet av og inneholder mineraler, og de fleste mineraler forvitrer. Hvor raskt avhenger av det kjemiske miljøet. Nesten all forvitring er avhengig av vann og vandige løsninger. Forvitringen er sterkere til mer karbondioksid og oppløst oksygen vannet inneholder. Det er mye som avgjør eller har sin årsak i kjemisk forvitring i fjellet. Nedbrytningen starter i sprekker og riss og eter seg innover. Fjellet kan bli helt oppsmuldret av forvitring.

Barklaget er den øverste, omdannede, forvitrede delen av fjellet. På samme vis som trær har bark, har også fjellet bark. Forskjellen ligger i at hos trær beskytter barken treet, mens på fjellet har barken oppstått ved forvitring og kjemisk påvirkning. Barken er «skadd» fjell. Tykkelsen avhenger av hvor utsatt fjellet har vært for frostskader. Barken består av sprekker, stikk og mikroriss. Den øverste delen av fjellet kan være svært oppsprukket.

Råtaganger se ’’råta’’.

Råta er sterkt forvitret fjell. som. Det forekommer i beskyttede områder som på lesider eller i små kløfter, der det ikke er fjernet av isen under siste istid. Men er også vanlig ned i fjellet i forbindelse med sprekksoner som er åpne for vannsirkulasjon. Dette kalles råtaganger.

Fargefeil og ganger Blasse er en skjønnhetsfeil og er flekker med sølvfargespill i stein som ellers har et blått fargespill.

Blårand er et blått belte sjeldent mer enn noen få centimenter bredt.

Diabasgang er en jerngang, de kan være fra noen centimeter til flere meter brede. Ofte er de meget sterke og kan gå flere kilometer. Bredden til en slik gang kan varierer fra å være knapt synlig til store soner. Diabasgangen kan innholde pegmatitt. En pegmatittgang er rester fra magmaet som ble igjen etter at bergartsdannelsen var ferdig, de inneholder ofte sjeldne mineraler. Diabasganger er vanlig i larvikittområdet og er årsaken til den store skrotprosenten på hele 90%. Grensene mellom larvikitten og diabasen er skarpe, mens tynne ganger (tråder) er vanskelige å oppdage.

Feltspatrand er lyse gang eller sone i en bergart.

Hvite rand er et fenomen som består av mange parallelle, hvite feltspatrender. Dette er vanlig i mange bergarter. Hos larvikitt er de opptil 20 cm brede og følger ’’kløvretningen’’. Avstanden mellom rendene varierer, og de smitter litt ut til sidene.

Jernganger er soner eller ganger i en bergart, de kalles ’’diabasganger’’.

Kattgang eller ’’sasse’’ er en stor eller grov ’’pegmatittgang’’. Kattganger kan gå i alle retninger i fjellet, men er som regel rettlinjet. Tykkelsen er fra 10 cm til flere meter. De består for det meste av feltspat. Langs en kattgang blir fjellet gråfarget inntil 50 cm. I slike områder er krystallene gjerne mindre og færre.

Render er et felles navn på ’’ganger’’ i en bergart. Render opptrer i mange størrelser og fargevarianter. Lyse ganger og soner er ofte render av feltspat, eller feltspatganger.

Sasse er en stor og bred ’’pegmatittgang’’, kalles også ’’kattgang’’.

Smitting er et resultat av at gass har trengt inn i sprekker og stikk og omvandlet feltspaten i bergarten til en gradvis overgang fra frisk bergart til omvandlet gråhvit feltspat.

Spindelvevsstruktur er et nettverk av tynne tråder i en bergart. Den er gråhvit og forekommer i forbindelse med ’’pegmatittganger’’ og soner med gråhvit feltspat.

Svart belte er en ’’svart rand’’.