thumb|Festningen Dunnottar i Mearns i Skottland er ett av de beste befestningsverker i Storbritannia. Stedet var i bruk gjennom hele høymiddelalderen, og festningen selv dateres tilbake til 1200-tallet.

Skottland i høymiddelalderen omhandler Skottlands historie fra kong Domnall IIs død i år 900 til kong Alexander IIIs død i 1286, hvor sistnevnte indirekte førte til den skotske uavhengighetskrigen.

På slutten av 800-tallet besto området som i dag dekkes av det moderne Skottland, av stridende kongedømmer, med dominerende skandinavisk innflytelse på øygruppene nord og vest i området, britonisk kultur i sørvest, det anglosaksiske Northumbria i sørøst, og det piktiske og gæliske Kongedømmet Alba i øst, nord for elven Forth.

På 900-tallet og 1000-tallet var den nordlige halvdelen av Storbritannia dominert av gælisk kultur, og det gæliske herredømmet Alba, kjent på latin som Albania eller Scotia, og på engelsk som Scotland. Med base øst i Skottland, nord for elven Forth, tok kongedømmet Alba kontroll over landområdene sørover. Kongedømmet hadde en blomstrende kultur som omsluttet store deler av den gælisktalende verden, samt en økonomi basert på jordbruk og på lokal handel.

I tiden etter regimet under kong David I på 1100-tallet kan de skotske monarkene bedre beskrives som skotsk-normanniske enn som gæliske, ved det at de selv foretrakk fransk kultur framfor den innlandske skotske kulturen. Disse sluttet seg til en form for skotsk «normannisk erobring». Konsekvensene var spredningen av franske institusjoner og franske sosiale verdier. De første byene, kalt burgher, ble dannet i samme tidsepoke. Etter hvert som burghene ble flere ble også mellomengelsk språk spredt. Til en viss grad fikk denne utviklingen en motvekt i den felles norrøn-gæliske kulturen i nordvest, og gæliseringen av de mange store adelsfamiliene av fransk og anglo-fransk opprinnelse. Perioden ender med det som har blitt kalt «en gælisk fornyelse» i en integrert skotsk nasjonal identitet. Selv om den forble en fortsettelse fra tidligere tider, hadde den økonomiske, institusjonelle, kulturelle, religiøse og lovmessige utviklingen ved 1286 brakt Skottland nærmere dets naboer i England og på kontinentet. Innen 1286 tilsvarte grensene til kongedømmet Skottland omtrent dagens moderne.

Skotsk historieforskning Skottlands historie fra denne perioden er et omfattende forskningsområde. Ny forskning blir utgitt hvert eneste år, og det historiske feltet skotsk middelalder er vitalt og i stadig endring. Forskerne kan deles i to hovedgrupper: «kelterne» og «normannerne». Den første gruppen, representert ved historikerne Thomas Owen Clancy og Dauvit Broun, er interessert i landets opprinnelige kultur og har ofte filologisk skolering i keltiske språk. Den andre gruppen er opptatt av den fransk og anglo-franske kulturen som ble introdusert i Skottland etter 1000-tallet. Den mest framtredende historikeren med dette interessefeltet er G.W.S. Barrow, som har viet sitt liv til å studere føydalismen i England og Skottland i høymiddelalderen.

De to gruppenes skillelinje går mellom historisk endring og historisk fortsettelse. Mange av forskerne på 1900-tallet og i dag har vært opptatt av de kulturelle endringene som skjedde i Skottland i den normanniske epoken. Andre forskere, som Cynthia Neville og Richard Oram, miskjenner ikke de kulturelle endringene, men har argumentert for at fortsettelsen av den gæliske fortiden var like viktig.

Opprinnelsen til kongedømmet Alba

thumb|Suenos stein ligger ved Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt.I løpet av epoken under det romerske rikets okkupasjon av De britiske øyer endte provinsen Britannia formelt ved Hadrians mur. I området mellom denne muren og den antoninske mur oppmuntret romerne en rekke høvdingdømmer til å fungere som en buffersone mellom de romerske territoriene og de nordlige områdene til pikterfolket. Utviklingen av Piktland i seg selv var i henhold til den historiske modellen som ble utviklet av Peter Heather, en naturlig reaksjon på den romerske imperialismen. Innen år 900 hadde pikternes samfunnslag utviklet seg til det gæliske kongedømmet Alba.

På 900-tallet hadde den skotske eliten begynt å utvikle en erobringsmyte for å forklare sin gælifisering, en myte som ofte kalles for MacAlpins forræderi. Med dette menes at Skottlands tradisjonelle første konge, Cináed mac Ailpín, (Kenneth I av Skottland), formodentlig skal ha tilintetgjort pikterne i én eneste erobring. Til de tidligste versjonene av denne myten hører «Den hellige Cathróe av Metz’ liv» og den kongelige slektshistorien, som sporer sin opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc (Fergus I av Dalriada). Under Máel Coluim IIIs (Malcolm III av Skottlands) regime nedfelte diktet «Duan Albanach» myten i den gæliske diktertradisjonen. På 12- og 1300-tallet ble disse mytologiske tradisjonene innlemmet i de dokumenter som nå kjennes som Poppelton-manuskriptene, og i Arbroath-deklarasjonen av 1320. Dette ble trodd i den tidlige moderne perioden og senere; selv Jakob VI av Skottland (som samtidig var Jakob I av England og Irland) regnet sin opprinnelse tilbake til Fergus, og sa selv at han var en «monark som sprang ut fra Fergus’ rase».

Moderne historikere har derimot begynt å avvise denne forestillingen om Skottlands opprinnelse. Ingen samtidige kilder nevner denne erobringen. Gælifiseringen av Piktland var en lang prosess som gikk forut Cináed, og det var beviselig gælisktalende piktiske herskere, kongelig piktisk beskyttelse og støtte til gæliske poeter, gæliske inskripsjoner, og gæliske stedsnavn. Begrepet «konge av Alba», kun registrert på begynnelsen av 900-tallet, er muligens en gælisk oversettelse av Piktland. Endringene i identitet kan muligens forklares ved at det piktiske språket døde ut til fordel for gælisk språk, men like viktig er at Causantín mac Áeda (Constantine II av Skottland) tillot skottifiseringen av den piktiske kirke, og det psykologiske presset fra nordmennenes invasjonsbølger, mest følt i det piktiske hovedområdet i Fortriu, det vil si de nordlige områdene rundt Moray og Easter Ross i dagens Skottland.

Utenfor Alba forble kongedømmet Strathclyde i dalen til elven Clyde delvis uavhengig, tilsvarende med gælerne (betegnelse for de som snakket et gælisk språk) i det vestlige området Argyll («Gælernes kystland») og de nordvestlige øyene (nordlige Irland og deler av områdene Argyll, Bute og Antrim (tidligere Dál Riata)), men ikke Hebridene. De sørøstlige områdene var blitt oppslukt av det engelske kongedømmet Bernicia/Northumbria på 600-tallet, og nye invasjoner med nordmenn begynte å dominere mesteparten av de vestlige og nordlige øyene, Hebridene og Shetland, foruten nordspissen av Skottland (Caithness). Også i området rett nord i Irskesjøen på øya Man, og dessuten Galloway som var under sterk norrøn og gælisk innflytelse, men uten at et kongedømme reiste seg i sistnevnte område.

Kongedømmet Alba eller Scotia

Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I thumb|Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.Kong Domnall II var den første høvding som ble kalt for rí Alban, det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen Dunnottar i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt paradigmeskifte. Domnall hadde kallenavnet dásachtach som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll over sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet (900–942/943) under hans etterfølger, Causantín (Constantine II av Skottland), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå imot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord over de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Perioden mellom Máel Coluim Is (Malcolm I av Skottlands) og Máel Coluim IIs (Malcolm II av Skottlands) tiltredelse var preget av gode forbindelser med Wessex-herskerne i England, og til tross for opprivende interne dynastiske stridigheter også en viss framgangsrik utvidelse av kongedømmets områder. I 945 overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong Edmund I av England, en hendelse som delvis ble avledet ved Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang under kong Idulbs (Indulf av Skottlands regjeringstid 954–962) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere Edinburgh. Skotsk kontroll over området Lothian ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne i slaget ved Carham i 1018. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge igjennom total myndighet.

Regimet under kong Donnchad I (Duncan I av Skottland) fra 1034 ble fulgt av mislykkede militære eventyr, og han ble beseiret og drept av mormaer av Moray, det vil si kongedømmet av Moray, ved Mac Bethad mac Findláich (Macbeth av Skottland) i 1040. Mac Bethad regjerte i sytten år og var så fredsommelig at han var i stand til å foreta en pilegrimsreise til Roma. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim (Malcolm III av Skottland), en slektning av Donnchad som atten måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske propagandaen ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger, mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. William Shakespeare fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke Macbeth.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mest for å danne det suksessrike dynastiet som regjerte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen Ingebjørg Finnsdatter, og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som den hellige Margaret av Skottland. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksisk kone, benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnytte de tunge tidene for folk flest i kjølvannet av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene vinteren 1069–1070. Kronikøren Máel Brigte (Marianus Scotus) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult, og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

Se egen artikkel, Massakrene i Nord-England.

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav til sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskerne i England overfor det skotske kongedømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søster til den angelsaksiske pretendenten til den engelske tronen, Edgar Ætheling, og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I 1080 sendte kong Vilhelm Erobreren sin sønn ut med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i 1093.