Nikolaj Ivanovitsj Vavilov (russisk: Николай Иванович Вавилов, født 25. november 1887 i Moskva, død 26. januar 1943 i fengsel i Saratov) var en fremstående russisk og sovjetisk botaniker og genetiker. Vavilov ledet et institutt som samlet plantefrø i St. Petersburg.

Liv og virke Bakgrunn Vavilov kom til verden i en kjøpmannsfamilie i Moskva, faren var en ledende ansatt ved en tekstilfabrikk. Hans storebror Sergej, var fysiker og president for vitenskapsakademiet i Sovjetunionen fra juli 1945 til sin død.

Faren hadde vokst opp i en fattig landsby ofte hjemsøkt av uår og matrasjonering, og Vavilov var fra ung alder sterkt opptatt av å kunne få slutt på hungersnød som stadig herjet i hjemlandet og verden rundt.

Karriere Etter sin avgangseksamen fra Moskvas jordbruksinstitutt arbeidet han på Kontoret for anvendt botanikk og på Kontoret for mykologi og plantesykdomslære i årene 1911–1912. I 1913 og 1914 reiste han i Europa, der han studerte planters immunitet, i samarbeide med den britiske biolog William Bateson som senere grunnla den vitenskapelige genetikk.

Under arbeidet med sin teori om sentre for dyrkede planters opprinnelse ledet Vavilov en rekke botanisk-jordbruksmessige ekspedisjoner og samlet inn frø fra ulike deler av verden.Betydningen av Vavilovs vitenskapelige ekspeditioner. PGR Newsletter 124. Bioversity International. Denne frøbanken ble omhyggelig vedlikeholdt selv under den 28 måneder lange beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig. De sovjetiske myndigheter hadde beordret evakueringen av kunsten fra Eremitasjen, men man hadde ikke evakuert de 250.000 frø, røtter og frukter som var lagret i det som da var verdens største frøbank. En gruppe vitenskapsfolk ved Vavilov-instituttet pakket et tverrsnitt av alle frøene, flyttet dem til kjelleren og gikk på skift for å beskytte dem. De som voktet frøbanken nektet å spise innholdet, selv om ni av dem hadde dødd av sult ved slutten av beleiringen våren 1944.

Dessuten formulerte Vavilov «loven om de homologe serier i variasjonen».Popov I. Yu: Periodical systems in biology, 2002 . Han ble medlem av Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti og president for unionens geografiske selskap. Han ble tildelt Leninprisen.

Fengsling og død I 1940 ble Vavilov arrestert på falske anklager og dømt til døden, men omgjort til tyve års fengsel i Gulag-systemet. Arbeidet hans ble diskreditert, kolleger tok avstand fra ham, og han døde i fangenskapet.[https://medium.com/@toddwellnitz/the-most-dangerous-scientist-youve-never-heard-of-and-why-he-still-matters-0d70dae90bf4 Todd Wellnitz: Lysenko: The most dangerous scientist you've never heard of, 7. juli 2025, medium.com]</ref> Vavilov ble straffet for sin motstand mot Trofim Lysenko, som han i starten hadde støttet og hjulpet. Lysenko hadde bondebakgrunn, og fikk oppmerksomhet for sin plantefysiologiske pseudo-forskning.Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005.

Vavilov døde av lammelser, fremkalt av underernæring, i fengsel i 1943. Hovedparten av hans genetiske samling var overtatt av en nazistisk innsamlingskommando opprettet i 1943, og materialet ble overført til Instituttet for Plantegenetikk, som SS hadde opprettet på Lannach-slottet<ref>Konsentrasjonsleiren i Lannach i Steiermark, memorial-ebensee.at, hentet fra Wayback Machine. nær Graz i Østerrike.Heinz Brücher og den SS-ledede, botaniske indsamling i Rusland 1943 . PGR Newsletter 129. Bioversity International Kommandoen fikk bare tak i det materialet som ble oppbevart på områder okkupert av den tyske hær; for det meste Ukraina og Krimhalvøya. Den sentrale genbanken i Leningrad (St. Petersburg) ble derfor ikke berørt.

Ettermæle I dag husker de fleste russere Vavilov som en helt. Under navnet «N.I. Vavilov all-russiske forskningsinstitutt av plantegenetiske ressurser» (VIR) er Vavilovs arbeid tilgjengelig for forskere fra hele verden.

Instituttet oppstod som Kontoret for anvendt Botanikk i 1894, men ble omorganisert i 1924 som Sovjetunionens Forskningsinstitutt for Anvendt Botanikk og Nye Avgrøder. I 1930 endret man navnet til Forskningsinstituttet for Planteindustri. Nikolaj I. Vavilov var sjef for instituttet fra 1921 til 1940. I 1968 blev det atter omdøpt på 75-årsdagen for dets grunnleggelse.

Gjennom det meste av sin karriere ble Vavilov assistert av sin visesjef, Georgij Balabajev.

Det sovjetiske vitenskapsakademi opprettet Vavilovprisen i 1965 og Vavilovmedaljen i 1968.

Vavilov beskrev den variant av mimikry som nå bærer hans navn, Vavilovs mimikry.

Bibliografi Земледельческий Афганистан. (1929) (Agricultural Afghanistan) Селекция как наука. (1934) (Selection as science) Закон гомологических рядов в наследственной изменчивости. (1935) (The law of homology series in genetical mutability) Учение о происхождении культурных растений после Дарвина. (1940) (The theory of origins of cultivated plants after Darwin) I engelsk oversettelse The Origin, Variation, Immunity and Breeding of Cultivated Plants (översatt av K. Starr Chester). 1951. Chronica Botanica 13:1–366 Origin and Geography of Cultivated Plants (oversatt av Doris Love). 1992. Cambridge University Press, Cambridge. Five Continents (oversatt av Doris Love). 1997. IPGRI, Rome; VIR, St. Petersburg

Referanser

Litteratur Die Schatzhüter. In: Greenpeace Magazin / Nachrichten Nr. 5, Hamburg 1999. Christian Lehmann, Dieter Mettin, Joachim Dehne: Nikolai Iwanowitsch Wawilow (1887-1943). In: Archiv für Züchtungsforschung, Bd. 17, 1987, S. 331–336. E. S. Levina: Vavilov, Lysenko, Nikolai Wladimirowitsch Timofejew-Ressowski... Biologija v SSSR: Istorija i istoriografija. Airo-XX, Moskau 1995, ISBN 5-88735-005-9. Igor G. Loskutov: Vavilov and his Institute. IPGR – earthprint.com, Rom 1999, ISBN 978-92-9043-412-2. Shores A. Medwedjew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Peter A. Weidner (Übers. aus dem Amerikan.). Hoffmann und Campe, Hamburg 1971 ISBN 3-455-05090-5; wieder Deutscher Taschenbuchverlag, dtv, ISBN 3-423-00972-1. Robin Pistorius: Scientists, plants and policits. A history of the plant genetic resources movement. International Plant Genetic Resources Institute, Rom 1997, ISBN 92-9043-308-6. Mark Popovskij: N. I. Vavilov und die biologische Diskussion in der UdSSR. Osteuropa-Institut, Berlin 1977, ISBN 3-921374-11-1 (= Berichte des Osteuropa-Instituts an der Freien Universität Berlin, Medizinische Folge, Heft 116). S. Reznik, Y. Vavilov: The Russian Scientist Nicolay Vavilov. In: N. I. Vavilov: Five Continents. International Plant Genetics Institute, Rom 1997. Ja. G. Rokitjanskij, Juri N. Vavilov, V. A. Gončarov (Hrsg.): Sud palača. Nikolaj Vavilov v zastenkach NKVD. Biografičeskj očerk. Dokumenty. Acadmeia, Moskau 1999, ISBN 5-87444-069-0. Symposium zum 100. Geburtstag von N. I. Vavilov in Gatersleben, 8. bis 10. Dezember 1987. In: Die Kulturpflanze. Mitteilungen aus dem Zentralinstitut für Genetik und Kulturpflanzenforschung Gatersleben der Akademie der Wissenschaften der DDR, Band 36. Akademie-Verlag, Berlin 1988. T. Dobzhansky: N. I. Vavilov, a martyr of genetics 1887–1942. In: Journal of Heredity, 38, 1947, S. 226–232, lysvav.narod.ru (PDF; 994 kB).

Eksterne lenker

Vavilov, Centers of Origin, Spread of Crops Vavilov Centre for Plant Industry

Kategori:Personer fra Moskva Kategori:Botanikere Kategori:Genetikere Kategori:Russere Kategori:Dødsfall under fengselsopphold