Eurovision Song Contest 2003 var den 48. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 24. mai 2003 i Skonto-hallen i Latvias hovedstad Riga. Arrangør var Latvijas Televīzija, og dette var andre året på rad at konkurransen ble arrangert i Baltikum, etter at Estland hadde arrangert finalen i 2002. Programledere var fjorårsvinner Marie N og Renārs Kaupers fra bandet Brainstorm, som deltok for Latvia i 2000. EBU hadde dette året satt deltakerantallet til 26 land, noe som var ny rekord. Nå måtte også alle land bruke telefonavstemning, dette for å unngå at land kunne bytte jurypoeng.
Etter en svært jevn avstemning vant Tyrkia og Sertab Erener en knapp seier med «Everyway That I Can». Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. Like bak fulgte Belgia og russiske t.A.T.u. Norge var tilbake etter fraværet i 2002 og endte på fjerdeplass med Jostein Hasselgård og balladen «I'm Not Afraid to Move On», mens Sverige ble nummer fem. Det norsk-svenske forholdet ble etter finalen gjenstand for stor pressedebatt da Norges kommentator, Jostein Pedersen, kommenterte at den svenske duoen Fame hadde like stor utstråling «som bokhyllen Ivar fra IKEA».
Storbritannia endte for første gang helt på bunn uten poeng, mens vertslandet Latvia endte tredje sist. Dette var første gang siden 1995 at vertsnasjonen ikke endte i topp 10, og det var det verste resultatet til en vertsnasjon siden 1992.
Dette var siste året konkurransen ble avholdt på tradisjonelt vis, med kun én finalesending. Året etter innførte EBU semifinale i forkant av finalen, noe som gjorde at alle land som ønsket det, fikk delta hvert år. Kvalifiseringsordningen som hadde vært i bruk siden 1994, ble også også avviklet etter 2003.
Bakgrunn venstre|miniatyr|Skonto-hallen i Riga. Etter å ha vunnet med låten «I Wanna» i Tallinn året før, var Latvia for vertskap for første gang. Latvia debuterte så sent som i 2000, og landets seier kom allerede på tredje forsøk. For den latviske allmennkringkasteren LTV innebar arrangementet derfor et stor økonomisk løft, både budsjett- og investeringsmessig. Lenge så det ut til at kringkasteren ikke ville ha råd til å holde finalen, og så sent som mars 2003 truet EBU med å flytte showet til Sverige. Til slutt gikk den latviske regjeringen og byrådet i Riga inn med nok midler til at LTV kunne klare å arrangere finalen.
Flere byer ble vurdert som arrangørbyer, men i august 2002 offentliggjorde LTV at finalen skulle holdes i Skonto-hallen i Riga med plass til rundt 6500 publikummere. Datoen ble satt til lørdag 24. mai. Også dette året hadde arrangørene laget et eget slagord for konkurransen: «Magical Rendez-vous» (norsk: magisk møte).
Nye regler EBU innførte dette året flere nye regler. For det første ble deltakerantallet satt til rekordhøye 26 land. I tillegg vedtok unionen nye prinsipper for å kåre én vinner dersom flere land skulle dele førsteplassen. Nå var vinneren det landet som hadde fått poeng fra flest land. Tidligere hadde EBU telt antall toppoeng: Det landet som hadde flest tolvere, ble utropt til vinner. Var det likt på tolverne, talte man deretter antall 10-poengene og så videre nedover. Den regelen ble brukt én gang, i 1991 vant svenske Carola hårfint foran Frankrike. Sverige vant fordi de hadde fått flere 10-poengere enn Frankrike. Regelen førte også til at Latvia kvalifiserte seg til finalen i 2002, mens Nederland, som fikk like mange poeng i 2001, ikke kvalifiserte seg. Latvia vant den finalen.
En tredje regelendring var kravet om at alle land heretter måtte bruke 100 prosent telefonavstemning. Årene i forveien hadde EBU åpnet for å bruke en 50/50-kombinasjon mellom telefonstemmer og jurystemmer, noe som hadde ført til anklager om at enkelte land byttet jurystemmer. Anklagene toppet seg etter 2002, og det var bakgrunnen for at EBU heretter satte krav om 100 prosent telefonstemmer. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk imidlertid bruke jury, siden telenettet i disse landene nådde under 80 prosent av landets befolkning.
Siste året med én sending Den største regelendringen var imidlertid innføringen av en semifinale fra og med 2004. Etter 1993 hadde antall deltakerland økt så kraftig at EBU måtte innføre ulike kvalifiseringsordinger for å holde deltakerantallet nede på 23–25. I 1994 og 1995 brukte en utslagsmetoden, der ble de dårligst plasserte landene ble ekskludert fra finalen året etter. I 1996 holdt EBU en hemmelig kvalifiseringrunde, og i perioden 1997–2001 ble landene vurdert ut fra hvordan de hadde gjort det i den forutgående femårsperioden: Landene som hadde lavest gjennomsnittlig poengsum, måtte stå over konkurransen ett år. Fra 2002 vendte EBU tilbake til utslagsmetoden, noe som innebar at de dårligst plasserte landene i 2001 ikke fikk delta i 2002. Det gjorde at Norge måtte stå over etter å ha kommet på sisteplass i 2001.
Utslagsmetoden gjaldt også for 2003, og de fem dårligst plasserte landene i 2002 var dermed ikke kvalifisert: Danmark, Finland, Litauen, Nord-Makedonia og Sveits. Til gjengjeld var Irland, Island, Nederland, Norge, Polen og Portugal tilbake etter fraværet i 2002. I tillegg debuterte Ukraina i konkurransen.
EBU innså at ingen av kvalifiseringsmetodene var bærekraftige og vedtok derfor å innføre en semifinale fra og med 2004. Det innebar at de ti beste landene i 2003 samt de fire store landene (Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland) var direktekvalifiserte til finalen i 2004. De tolv dårligste landene i 2003, samt landene som måtte stå over i 2003 og eventuelle nykommere, måtte gjennom en semifinale tre dager før finalen. De ti beste i semifinalen kvalifiserte seg til finalen, slik at til sammen 24 land deltok i finalen. I 2008 ble systemet endret til to semifinaler, og kun vinneren og de fem store landene er direktekvalifiserte til finalen det påfølgende året. Dette systemet er fortsatt i bruk.
Sendingen Programmet startet med at programlederne Marie N og Renārs Kaupers kom på scenen og ønsket velkommen. Deretter hilste de på ulike personligheter via satellitt: Lys Assia, konkurransens første vinner i 1956 var med fra Nikosia i Kypros, mens Elton John var med direkte fra arrangementet Life Ball i Wien. I tillegg fikk seerne hilse på den amerikanske astronauten Ed Lu og den russiske kosmonauten Jurij Malentsjenko direkte fra Den internasjonale romstasjonen.
Deretter startet konkurransen. Etter en loddtrekning holdt i Riga 29. november 2002, fikk Island åpne, mens Slovenia avsluttet. Norge fikk startnummer 18. Alle 26 finalelåter ble utgitt på et eget samlealbum. For første gang var det plateselskapet EMI/CMC som ga ut albumet. miniatyr|Russiske t.A.T.u. truet med å kle seg nakne på scenen. Blant favorittene var den russiske superduoen t.A.T.u. som hadde hatt stor suksess med blant annet «All the Things She Said» og «Not Gonna Get Us». Dette året deltok de for Russland med den russiskspråklige «Ne ver, ne bojsja» (ikke tro, ikke frykt). Duoen hadde tidligere spilt på et lesbisk uttrykk og truet på forhånd med å kle seg nakne på scenen under Eurovision Song Contest. I tillegg hadde duoen langet ut mot konkurrentene sine under flere pressekonferanser, blant annet mot den tyske artisten Lou. De klaget også på produksjonen og lyssettingen og ble etter hvert svært upopulære blant presse og fans. Under finalen ble duoen møtt av voldsom buing fra publikum, det samme gjentok seg hver gang Russland fikk 12 poeng under avstemningen. Produsentene av showet var også parate til å bruke opptaket fra Russlands generalprøve om t.A.T.u. skulle finne på å kle seg nakne under direktesendingen. Duoen beholdt imidlertid klærne på under opptredenen sin.
Pausenummeret var en kortfilm som inneholdt en sekvens med ulike opptredener av den latviske folkloregruppen Iļģi, Renārs Kaupers' band Brainstorm, Marie N og pianisten Raimonds Pauls. Filmen var regissert av Anna Viduleja.
På forhånd hadde spillselskapet William Hill satt Russland og Spania som favoritter til å vinne. Irland, Slovenia, Estland, Norge og Island lå like bak. Vinnerkampen skulle imidlertid stå mellom to andre land: Belgia og Tyrkia. Og Østerrike som var tippet å komme sist, endte på en sjetteplass – landets beste plassering på 14 år.
Tyrkia, representert av superstjernen Sertab Erener, vant konkurransen bare to poeng foran Belgia og tre poeng foran Russland. Dette var første gang Tyrkia fremførte bidraget sitt fullt ut på engelsk. I ettertid reagerte Russland sterkt på at flere land der t.A.T.u. hadde hatt kommersiell suksess, ga få eller ingen poeng til Russland. Hverken Irland eller Storbritannia ga t.A.T.u. poeng, mens Sverige og Norge ga 2 poeng hver. Da det senere viste seg at Irland hadde måttet bruke reservejuryen sin på grunn av teknisk feil med landets telefonavstemning, mente Russland at dette hadde kostet dem seieren. Protestene fra Russland fikk EBU til å se nærmere på de irske poengene, men unionen fant ingen feil. Den irske kringkasteren RTÉ publiserte til slutt de forkastede irske telefonstemmene. De viste at Tyrkia fremdeles ville ha vunnet, men at Russland ville ha kommet på andreplass foran Belgia. De russiske protestene ble derfor ikke tatt til følge.
Norges bidrag miniatyr|Kommentator Jostein Pedersen fikk mye oppmerksomhet etter finalen. Norge var tilbake etter å ha måttet stå over i 2002. Norges representant var Jostein Hasselgård og låten «I'm Not Afraid to Move On», skrevet av Arve Furset. Hasselgård vant den norske finalen som ble holdt 1. mars i Oslo Spektrum.
Etter finalen var det imidlertid pausenummeret som skapte mest oppmerksomhet. A cappella-gruppen Cheezy Keys skulle lage et nummer som skulle portrettere vertslandet Latvias kultur og musikk. I stedet dukket de opp på scenen med russiske kulturelementer som balalaikaer, kosakkuniformer og matrjosjkadukker. Blemmen vekket et voldsomt raseri og sinne i Latvia og skapte nærmest diplomatiske forviklinger mellom Norge og Latvia. Rasende latviere truet med å boikotte norske varer, og den latviske ambassaden sendte umiddelbart et protestbrev til NRK. NRK la seg flate og beklaget pauseinnslaget, og Norges ambassadør til Latvia beklaget personlig overfor Latvias president, Vaira Vīķe-Freiberga. Det latviske sinnet ga seg imidlertid raskt, og Norge fikk 7 poeng av latviske tv-seere under Eurovision-finalen i mai. På scenen i Riga var Norge det 18. bidraget ut på scenen, med Jostein Hasselgård sittende ved et svart flygel. Med på scenen var koristene Håvard Gryting, Åshild Stensrud, Lars Aass og Karin Kvalvaag. Jostein Pedersen kommenterte sendingen for både NRK1 og P1, mens Roald Øyen leste de norske stemmene via satellitt fra Oslo. fulgte finalen på NRK1, en kraftig økning fra året før, da Norge ikke deltok.
Kommentator-bråk Etter Eurovision Song Contest fikk Norges kommentator Jostein Pedersen mye oppmerksomhet. Under direktesendingen langet han ut mot svenskenes bidrag, «Give Me Your Love», fremført av duoen Fame. Pedersen kalte sangen for en «melkeblek ABBA-kopi» og kommenterte videre at Fame hadde «like mye utstråling som bokhyllen Ivar fra IKEA». Kommentarene skapte sinne i Sverige og førstesideoppslag i Norge. De svenske protestene førte til at EBU foretok en granskning av Pedersens kommentarer, uten at det ble noen konsekvenser i ettertid. Les mer: Eurovision-båndene mellom Norge og Sverige.
Avstemningen