thumb|200px|Totrådet spælsaugarn farget med planter. Plantefarger er farger utvunnet av planter.
Historie Vi har skriftlige overleveringer fra oldtidens leger Dioskorides, Galen med flere. Karl den store fikk utarbeidet et reglement for hagebruk som inneholdt lister over de urter og trær som skulle dyrkes i de keiserlige hager. Dette reglement fikk stor betydning for store deler av Nord-Europa. Blant de planter som nevnes var vaid (Isatis tinctoria ), som allerede på 800-tallet ble brukt til å farge garn. Det kan ha vært irene som lærte nordmennene å farge garn med lavarter. ”Korkemose” eller ”Kvitkork” kan føres tilbake til det irske ordet «corcur» som igjen skriver seg fra det latinske ordet ”purpur”. Denne lavarten var i middelalderen en egen eksportartikkel. Det er lavsyrene som finnes i de fleste lavarter som danner fargestoffer. De fleste av dem er brune. Opplysningstidens forfattere samlet botanisk viten som ledd i en topografisk beskrivelse av hver sin landsdel. Samtidig begynner håndverksmessig utdannete «bondefargere» å ta i mot arbeid fra landet, men har sine verksteder i byene. På denne tiden kom også de nye beisemidlene alun (kaliumaluminiumsulfat), koppervitriol og jernvitriol i bruk og ga muligheter for nye fargenyanser. Garn til finere arbeider kan meget godt ha blitt sendt til Flandern eller Nord-Tyskland hvor ullfargeindustrien var kommet svært langt. Fra 1800 ble det mulig å kjøpe importerte fargestoffer som de nye anilinfarger. Farging med planter var likevel fremdeles stort sett enerådende.
Teknikk Fargemetodene som har vært benyttet fra svært gammel tid og har antagelig vært nokså like over hele Skandinavia, østersjølandene og Nord-Russland. Før innfarging må ullen tilføres bindemiddel, beising, eller la planten gjennomgå en gjæringsprosess. Til beising kunne man bruke andre plantearter som jamne (Lycopodium complanatum) eller bark av gråor (Alnus incano). Man holdt seg helst til planter som med en gang ga den ønskede farge. Men med bindemidler og etterfarging av blått på gult eller rødt på blått, kunne man komme frem til nye toner av grønt og fiolett. Garnet kan beises på forhånd eller samtidig med selve innfargingen som skjer ved at garnet legges sammen med plantene i varmt vann, 60 – 90 grader, alt etter hvilke planter som benyttes,
For å få lik farge på garnet måtte alt farges i samme omgang. For å få klare og rene toner, måtte man være omhyggelig med vask av garnet før fargingen og skylling med lut og andre sterke løsninger etterpå.
Farger GrønneBjørkeløv – Betula verrucosa – oljegrønn Reinfann – Tanacetu vulgare – varm gressgrønn Trollheggbark – Frangula alnus – grønn Bregner – div. arter – blekgrønnBlågrønneBjørkeløv – Betula verrucosa – blågrønn Blåbær – Vaccínum myrtillus – mellomblå Vassarv – Stellaria media - blekblå Skogjamne – Lycopodium (Diphasium) complanatum – mørkeblåGuleBjørkeløv – Betula verrucosa – gulbrun Engsoleie – Ranunculus acris – gulgrå Grønnvier – Salix phylicifolia x Salix glauca – frisk gul Krushøymol – Rumex crispus – sterk gul Ryllik – Achillea millefolium – gul Oreløv – Alnus – blekgul Tiriltunge – Lotus corniculatus – gulSvarteOrebark - Alnus – svart Heggbark – Prunus padus – svart Engsyre – Rumex acetosa - svart Krekling – Empetrum nigrum – svart Brissel – - svartGråEngkall – Rhinantus serotinus – grå Pors – Myrica gale – grå Skogstorkenebb – Geranium silvaticum – gråbrunBrune Skogstorkenebb – Geranium silvaticum – gråbrun Prikkperikum – Hypericum perforatum – kastanjebrun Trollheggbark – Frangula alnus – brun Steinlav – - brunRøde'Røsslyng – Calluna vulgaris – mellomrød Kvitmaure – Galium boreale – rød Bergmynte – Origanum vulgare'' – rød
Se også Liste over håndverksfag og håndverksteknikker
Kilder Thor B. Kielland: "Norsk Billedvev", Fortids kunst i norske bygder. Botanisk og plantefysiologisk leksikon
Kategori:Kunstteknikker