Carl von Garaguly (1900–1984), kjent som Carl Garaguly, var en ungarsk-svensk fiolinist og dirigent som tilbrakte store deler av sin karriere i Skandinavia. I Norge er han spesielt kjent for sin periode som sjefdirigent for Musikselskabet «Harmonien» fra 1952 til 1958.

Liv og karriere

Barndom og studier Garaguly fikk sin første fiolinundervisning av sin far, som også var fiolinist, og viste tidlig stor interesse for musikk. Som fireåring brukte han å vekke sine foreldre om morgenen med fiolinspill, ofte sov han med fiolinen i sengen, og allerede som femåring ble han tatt inn på Det kongelige ungarske musikkakademi i Budapest. Garaguly ble betegnet som et vidunderbarn og han opptrådte offentlig første gang som syvåring og gjorde sin første av mange konsertturnéer som tiåring.

Fra 1907 til 1909 studerte Garaguly fiolin med Jenő Hubay ved musikkakademiet i Budapest. I 1910 flyttet familien til Berlin hvor han i 1911 ble tatt inn i fiolinklassen til Henri Marteau ved Berliner Hochschule für Musik. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Marteau, som var fransk statsborger og tidligere fransk offiser, kastet ut av konservatoriet. Men Garaguly fortsatte å studere hos Marteau privat fram til Marteau ble fengslet i 1915 anklaget for å være spion. I de følgene årene studerte Garaguly fiolin med Géza de Kresz ved Stern'sches Konservatorium i Berlin for deretter å fortsette med timer hos Marteau fra 1920 til 1923. Marteau hadde etter hvert fått svensk statsborgerskap og knyttet nære bånd til Sverige. Han slo seg ned i Oberfranken i Bayern og underviste ved Deutsche Akademie für Musik und darstellende Kunst i Praha hvor han hadde en rekke svenske elever, blant andre Sten Broman. Her avla Garaguly diplomeksamen i 1923.

Tidlig karriere Da Garaguly var 17 år ble han ansatt som 3. konsertmester i Berliner Philharmoniker som på denne tiden var ledet av ungarskfødte Arthur Nikisch. Nikisch skal ha vært en gambler av natur, han brukte gjerne nettene til kortspill og behøvde sjelden lang prøvetid i forkant av sine konserter. Som regel rakk det med å spille igjennom noen utvalgte avsnitt av verkene og overlate resten til selve konserten. Men i Berlin-filharmonien fikk Garaguly også anledning til spille med mange av datidens største solister som Backhaus, Busoni, Adolf Busch og d’Albert. I 1918, 18 år gammel, ble Garaguly selv tatt ut i krigstjeneste og gjorde konsertreiser i regi av Røde Kors og underviste ved konservatoriet i Arad i Transylvannia.

Fra krigens slutt og fram til 1923 virket Garaguly hovedsakelig som turnerende solist og besøkte byer som Berlin, München, Praha, Oslo og Helsingfors. I 1923 ble han, godt hjulpet av Marteaus nettverk i Sverige, tilbudt stillingen som konsertmester i Göteborgs Symfoniker, en stilling han hadde fram til 1930. Samtidig var han aktiv som primarius i Göteborg-kvartetten. Konsertföreningens orkester 1930-1952 I 1930 ble Garaguly ansatt som 2. konsertmester i Konsertföreningens orkester i Stockholm (i dag Kungliga Filharmoniska Orkestern), samme år som han fikk svensk statsborgerskap. I Konsertföreningen tok han gjerne på seg solistoppdrag og framførte fiolinkonserter av Mozart, Wieniawski, Pergament, Berwald, Mendelssohn og Hubay sammen med orkesteret. Garaguly fortsatte i stillingen som 2. konsertmester fram til 1942 da han ble utnevnt til orkesterets sjefdirigent.

Garaguly hadde studert dirigering med Clemens Krauss i Berlin men hadde fram til 1940 kun hatt sporadiske opptredener som dirigent. I 1936 og 1937 dirigerte han to skolekonsert med stort hell, og da Erich Kleiber på grunn av krigssituasjonen var forhindret fra å komme til orkesterprøvene i mars 1940 overtok Garaguly taktstokken selv. Og da heller ikke orkesterets sjefdirigent Fritz Busch innfant seg valgte man Garaguly til ny sjefdirigent i 1942, etter at han først hadde vikariert i stillingen i et år. Garaguly ble værende som dirigent i Orkesterföreningen til 1953, og i løpet av sine 12 sesonger dirigerte Garaguly 284 kveldskonserter, 12 ungdomskonserter og 91 skolekonserter. Tid til eksterne dirigentoppdrag hadde han også, blant annet dirigerte han to konserter i Narvik med Narvik orkesterforening i april og oktober 1951. s. 20

Utnevnelsen av Garaguly i 1942 var kontroversiell. Noen kritiserte orkesterets styre for ikke å gi stillingen til Tor Mann. Kurt Atterberg var kritisk til utnevnelsen av Garaguly fordi han ikke var født i Sverige (til tross for at han var svensk statsborger, hadde bodd i Sverige halvparten av sitt liv og var gift med en svensk kvinne). Det tok imidlertid ikke lang tid før kritikken var snudd til beundring. Garagulys grundige og godt forberedte orkesterprøver gjorde ham snart høyt respektert.

Parallelt med karrieren som dirigent var Garaguly aktiv som fiolinist, og i 1940 grunnla han Garagulykvartetten sammen med Lince Berglund (fiolin), Tage Broström (bratsj) og Gunnar Norrby (cello).

Musikselskabet «Harmonien» 1952-1958 Garaguly ble utnevnt til sjefdirigent for Musikselskabet «Harmonien» (Bergen Filharmoniske Orkester) i 1952 og ble værende i denne stillingen fram til 1958. Dette var en viktig periode for Harmonien, ikke minst på grunn av åpningen av de første Festspillene i Bergen i 1953 som banet veien for orkesteret for et internasjonalt publikum. Som med Konsertföreningens orkester i Stockholm fikk Garaguly her vist sine evner som orkesterbygger. Da Oslo-kritikere og utenlandske utsendinger hørte Harmonien under festspillene i 1953 skal alle ha vært overrasket over nivået til det tidligere så anonyme «provinsorkesteret».

Garaguly introduserte mange nye verker for bergenserne, blant annet Orffs Carmina Burana, Sjostakovitsj’ 10. symfoni (kun ett år etter uroppførelsen), Alban Bergs fiolinkonsert og Hindemiths Mathis der Maler. Hans interesse for nyere norsk og skandinavisk musikk resulterte i en rekke urframførelser: Per Hjort Albertsen: Villemann og Magnill, op. 8 Grieg arr. Sommerfeldt: Orkestersuite nr. 1 fra Slåtter op. 72 Egil Hovland: Symfoni nr. 2 Maurice Karkoff: Symfoni nr. 1 Harald Sæverud: «Vade mors» («Vik fra meg død!»), op. 38 (urframført i Oslo. Verket var tilegnet Garaguly) s. 389 Geirr Tveitt: Konsert for hardingfele og orkester, op. 163 Geirr Tveitt: Suite nr. 2 «Fjellstev» fra Hundrad folketonar frao Hardanger, op. 151 Geirr Tveitt: Symfoni nr. 1, op. 183, «Julekvelden» Fartein Valen: Symfoni nr. 1, op. 30 Fartein Valen: «Ode til ensomheten», op. 35 (urframført i Oslo) s. XXV Anne-Marie Ørbeck: SymfoniNorsk MIC, besøkt 2. februar 2013 Utover 1950-tallet ble Garaguly stadig mer populær som gjestedirigent utenfor Skandinavia, og hans mange utenlandske oppdrag gjorde det etter hvert vanskelig å kombinere med sjefdirigentstillingen i Harmonien.

Senere karriere I 1959 overtok Garaguly rollen som sjefdirigent for Het Gelders Orkest (HGO) i Arnhem i Nederland hvor han ble til 1972. Og fra 1965 til 1979 var han også sjefdirigent for Sønderjyllands Symfoniorkester i Danmark med tilholdssted i Sønderborg.

Garaguly var gift med Birgitta Matilda Rosell (1925-1934), Gundel Maria Hultgren (1934-1937) og Brita Dagmar Bjerström (fra 1940), og han hadde fire barn. Musikeren Garaguly var aktiv som fiolinist gjennom hele sin karriere. Så sent som i 1980, 80 år gammel, gjorde han et musikkopptak av en fiolinsonate av Max Reger. Solorepertoaret var stort og mangfoldig, og strekte seg fra de store fiolinkonsertene til ville czardas og smektende kantilener. Han gikk ikke av veien for også å ta solistrollen på sine konserter, og på Harmoniens konsertturné til Rogaland og Sunnhordaland i april 1954 var han selv solist i Tsjajkovskijs fiolinkonsert. s. 44-45 Også som dirigent visste han å utnytte sine fiolinferdigheter, og kunne gjerne rive til seg konsertmesterens fiolin og demonstrere «så här ska’ det spelas!».

Som orkesterleder var Garaguly høyt respektert for sitt gode øre, sin kompetanse og musikkfaglige sakkyndighet. Han ble etter hvert kjent som en fremragende orkesterbygger etter å ha drillet flere «provinsorkestre» til nye høyder. Både som dirigent og fiolinist hadde han et «ungarsk spillemannsgemytt». Hans dirigentstil var levende og visuell. Ukebladet Aktuells reporter Jostein Nyhamar ga følgende beskrivelse av Garaguly etter en konsert under festspillene i Bergen i 1956:

«Han er en fargerik fyr og trolig Nord-Europas mest plastiske dirigent. Liten og rund, med et ansikt som revnet i et smittende smil hver gang han bukkende kvitterte for tilhørernes applaus, utførte han en dirigentprestasjon som simpelthen også hadde sin akrobatiske egenverdi. Han ledet orkesteret med hele kroppen, han dirigerte så frakkeskjøtene pisket luften som flypropeller.»

Garagulys effektive og kompromissløse arbeidsform var imidlertid ikke likt av alle. Da Jussi Björling skulle opptre med «Harmonien» under festspillene i Bergen 1954 røk han og Garaguly uklar om tempovalg og stil. Det endte med at Garaguly forlot prøven i raseri foran et lamslått orkester. Jussi Björling var selv nødt til å overta orkesterprøven, men på selve konserten dukket Garaguly opp igjen og bidro til en minneverdig konsert. Et opptak av denne konserten har senere blitt utgitt på plate (se Innspillinger).

Repertoarmessig var ikke barokkmusikken eller wienerklassikerne Garagulys domene. Garagulys interesse lå først og fremst hos senromantikerne og musikk fra 1900-tallet med unntak av de mest «progressive» samtidskomponistene. Garaguly var regnet som en stor tolker av både Brahms og Sibelius. Garaguly kjente Sibelius personlig, og Sibelius tok alltid kontakt med Garaguly når denne gjorde gjesteopptredener i Finland. Når Garaguly oppførte musikk av Sibelius i Helsingfors eller Stockholm satt Sibelius som regel ved radioapparatet i Ainola for deretter å ringe Garaguly og takke så ydmykt for at han hadde gjort ham den glede å spille hans symfonier. I sin samtid var Garaguly en ettertraktet Sibelius-tolker, spesielt i Tyskland, og han gjorde plateinnspillinger av flere Sibelius-verker med ledende tyske orkestre.

Utmerkelser Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien (1952) Medaljen för tonkonstens främjande (1981) Ridder av Dannebrogordenen Offiser i Oranje-Nassau-ordenen Innspillinger Innspillinger som dirigent 1946: Tsjajkovskij: Pianokonsert nr. 1 med Statsradiofoniens Symfoniorkester og Victor Schiøler (piano) (Sonora Exclusive ‎– K 9515) (innspilt i København 18.12.1945) 1947: Beethoven: Pianokonsert nr. 5 med Statsradiofoniens Symfoniorkester og Victor Schiøler (piano) (Tono ‎– X25098) (innspilt 29. juli – 2. august 1947) 1947: Hilding Rosenberg: Conecrto per orchestra d'Archi med Stockholm Concert Association Orchestra (His master's voice – DBS 11057, DBS 11058, DBS 11059 (Red)) 1950: Lars-Erik Larsson: Musik för orkester, opus 40 med Swedish Radio Orchestra (His master's voice – DB 11036, DB 11037, DB 11038 (Red)) 1959: Brahms Symfoni nr. 1 med Rundfunk-Sinfonie-Orchester Berlin (ETERNA – 8 20 071) (Innspilt 1.12.1957) 1964: Zoltán Kodály: Háry János-Suite, Sjostakovitsj: Suite fra operaen Lady Macbeth fra Mtsensk med Dresdener Philharmonie (ETERNA ‎– 8 20 476) (innspilt 23. – 26. juni 1964) 1964: Sibelius: Symfoni nr. 2 med Gewandhausorchester Leipzig (ETERNA ‎– 8 25 515) 1965: Carl Nielsen: Serenata in vano; Lille suite for strygere, a-moll, opus 1 med Sjællands symfoniorkester (Fona – PW 104) 1968: Carl Nielsen: Symfoni nr. 2 «De fire temperamenter» med Sjællands symfoniorkester (Fona – PW 110) 1967: Sibelius: Symfoni nr. 1 med Dresdener Philharmonie (ETERNA 8 25 860) (innspilt 29. mai – 1. juni 1967) 1970: Sibelius: Symfoni nr. 7 og Tapiola, op. 112 med Dresdener Philharmonie (ETERNA ‎– 8 25 924) 1972: Rosen aus den Süden [stykker av Johann Strauss] med Staatskapelle Dresden (AMIGA ‎8 45 099) 1983: Niels W. Gade: Fiolinkonsert i d-moll, op. 56 med Tivolis Symfoniorkester, Anton Kontra (fiolin) (His Master's Voice ‎– 139 4931)