miniatyr|Fra Frognerveien.
Murbyen i Oslo er den bebyggelsen i dagens indre by som omfatter leiegårder, fabrikker, forretningsgårder og offentlige bygninger, bygget i murverk med tre til fem etasjer i lukkede, rette kvartaler. Denne bebyggelsesformen dominerte den raske byveksten som i perioden fra 1840 til 1910 skapte storbyen Kristiania, med en europeisk arkitektur som var et skarpt brudd med trehusene. Forbildet var tysk Berlinerarkitektur.
miniatyr|Leiegård, Gyldenløves gate 4, Frogner, arkitekt Carl Aaman, 1896. miniatyr|Murbyens horisontale preg. Torggata 23, bygget 1884, nærmest, til nr. 17. miniatyr|Murbyen Kristiania, bebyggelse før 1915.
Rammene for murbyen ble gitt i de fire bygningslovene for Kristiania, vedtatt i 1827, 1842, 1875 og 1899. Lovene ga regler om ildsteder, konstruksjon, tak, gatebredde, rette kvartaler, byggehøyde og avstand mellom bygningene, brutte hjørner, karnapper med mer. Dette ble murbyens byggeskikk – den fikk et enhetlig preg, men oppdeling i selvstendige leiegårder og vekten på fasadeuttrykket ga likevel variasjon og opplevelsesrikdom. Fasadearkitekturen var historisme, med elementer fra tidligere stilperioder.
Det lukkede kvartalet er en grunnenhet i murbyen, med forgårder mot gaten og kjøreport til gårdsrommet (det indre kvartalet) med bakgårder, staller, verksteder og andre næringsbygg – og funksjoner som ikke skulle synes: utedoer, søppel, tøytørk. Kvartalet skaper et tydelig skille mellom på den ene side det som bare angår beboerne og de næringsdrivende i gårdsrommet og på den annen side den tette byens fellesrom: gater, plasser, parker, kafeer, lokaler for politikk og kulturliv.
Den voldsomt hurtige byveksten, særlig i høykonjunkturene midt i 1870-årene og 1895–1899, var mulig ved en rollefordeling der staten ga detaljert lovgivning, kommunen sto for gateregulering, bygningskontroll, offentlige tjenester og infrastruktur, mens private grunneiere utparsellerte tomter og solgte til murmestere og andre private utbyggere som bygget, styrt av etterspørsel. Det kom få store plasser eller brede hovedgater, byen ble ingen storslått hovedstad, tvert imot ble den tett og fotgjengervennlig.
Leiegården ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet, med tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet: tørre boliger med innlagt vann og avløp fra rundt 1860, organisert renovasjon og toaletter, gass og elektrisitet, brolagte gater og sporvei, godt brannvesen og politioppsyn. Men for barnerike arbeiderfamilier i ettromsleiligheter på den nye østkanten var trangboddheten helseskadelig.
De moderne fabrikkene basert på vannkraft kom langs elvene i 1840-årene, mens mindre fabrikker basert på damp, fra 1890-årene elektrisitet, etablerte seg i kvartalene på hele østkanten. Fra rundt 1860 til 1900 ble 1600-tallsbyen tømt for boliger og preget av nye forretningsgårder, kontorer, lagre og fabrikker, kalt City.
Murgårdene ble bygget med tegl (murstein av brent leire) i yttervegger, rundt trapperom og andre bærevegger. Kjellermurer og fundamenter var i stein, mens tre ble brukt i takkonstruksjonen, etasjeskiller og de fleste innervegger. Lokale teglverk, steinbrudd og bedrifter for byggevarer i glass, tre og jern leverte en stor del av murgårdene.
Tidlig på 1900-tallet fikk murbyen mye kritikk for trangboddhet, mangel på lys, luft og grønt, smakløse fasader og kvartaler i kjedelig sjakkbrett. Frem til 1940 ble ledige tomter bebygget med bygårder i murbyens skala. Bare tre hele murgårdsstrøk, Pipervika, Vaterland og Vestre Vika, har blitt revet. Kommunens byfornyelse fra 1978 var et krafttak som ga blant annet wc, sammenslåing av leiligheter, riving av bakgårdsbebyggelse og overgang til borettslag. Fra 1960- og 1970-årene ble murgårdene igjen vurdert som attraktive å bo i. I 1992 ble murbyen erklært som bevaringsverdig av staten. Med kommuneplanen fra 2015 er riving og fortetting igjen blitt mer aktuelt i større deler av murbyen.
Minst to tredeler av befolkningen i Kristiania bodde i leiegård i 1910, og murbyen omfattet da over leiligheter. I 2020-årene omfatter murbyen mellom og leiligheter, som utgjør knapt 20 prosent av alle boligene i indre by. Murbyen er helt dominerende på Grünerløkka og Sofienberg og utgjør en stor del av bebyggelsen i Gamlebyen, på Grønland og Tøyen, i Hausmannskvartalene, på Fredensborg, Meyerløkka, St. Hanshaugen, Bolteløkka, Adamstuen, Hegdehaugen, Majorstuen, i Homansbyen og Bak Slottet, og på Uranienborg, Frogner, Ruseløkka og Skillebekk. Forretningsgårdene i mur er fortsatt et betydelig innslag i Kvadraturen og de nærmeste områdene nord for denne.
Murbyens form
Ved år 1900 var Kristiania en europeisk storby med regulert gatenett, kommunikasjonsmidler for rask transport, og plasser, parker og offentlige bygninger som mønsterskapende elementer. Byen var det året blant de femti største byene i Europa, etter å ha vært Europas raskest voksende by i sin størrelsesklasse i perioden 1855–1900. Den ble omtalt som «europeisk» by av forfattere som med det mente både folketall, bebyggelse, økonomi og kultur. Byen besto imidlertid av innflyttere fra mindre byer og bygdene: i 1875 var 75 prosent av alle over 15 år født utenfor byen, i 1898 var tallet 76.Myhre 1990, side 384, 385, 387 og 394.
På 1800-tallet var murbyen et dramatisk brudd med trehusene, i skala, materialbruk og typologi.Siri Hoem: «Bystrategi som splitter.» I: Fremtid for fortiden. 2/2017, side 3. Samspillet mellom murbyen og landskapet, der murbyens målestokk gjør det mulig å oppleve landskapet fra mange punkter, gir, sammen med svært variert bebyggelse fra forskjellige tider og kort gangavstand mellom de ulike tiders avtrykk, byens særpreg.Delutredning III, side 13 og Oslo. Kulturmiljøet i byutviklingen. Byantikvaren i Oslo, 2002, side 18. Bebyggelsen i for det meste fire etasjer kler dette terrenget og kalles teppebyen. Landskapet er et amfi og i indre by gir Akerselva og høydedragene Akerryggen, Kampen til Ola Narr og Uranienborghøyden byen struktur, som sammen med bratt terreng er med på å skape spenning i forhold til bebyggelsen, som ellers kunne bli ensformig med rette kvartaler.
Lik etasjehøyde og takvinkel var med å skape enhetlig preg til tross for den enkelte gårds særpreg, på den måten oppsto gateløp med sterk horisontal betoning.Geir Thomas Risåsen: «Tårn på gesimsen» I: Fremtid for fortiden, 4/1988, side 6–8.
Forbilder
Både den moderne fabrikken, leiegården og forretningspalasset var nye bygningstyper på 1800-tallet, der bebyggelsen i Kristiania ble utformet med forbilder hentet særlig fra Tyskland, svenske byer og København. Berlin var som Kristiania en relativt liten by på begynnelsen av 1800-tallet, med en voldsom vekst i hele århundret. Både leiegårdsplanene og fasadene hadde klare forbilder i Berlin, fra 1880-årene for fasadenes del også Hamburg. I Berlin ble det bygget leiegårder både for arbeiderklassen og middelklassen fra 1820-årene, i Hamburg kom leiegården lovregulert, slik vi kjenner den i Kristiania, etter bybrannen i 1842.Aslaksby 1998, side 25 og 433. Kristiania ble i annen halvdel av 1800-tallet landets eneste murby der det store flertall av befolkningen bodde i murgårder. Byen hadde Berlinerarkitektur, men at byen ble kalt Lille Berlin er det ikke belegg for i samtidige kilder.I Myhre 1990, side 361 oppgis at byen ble kalt Lille Berlin. Betegnelsen finnes per november 2024 ikke brukt i kilder på nb.no før 1980-årene og kan ikke ha vært i bruk i samtiden annet enn unntaksvis.
Truls Aslaksby peker på den bybyggingsdoktrinen som rådet i leiegårdens tidsrom 1875 til 1905, først og fremst skapt av Haussmanns Paris. Denne var et svar på storbyenes krisepregede situasjon med overbefolkning, epidemier, trengsel og sosial uro. Løsningen ble gateregulering som skapte lys, luft og rom for hurtig trafikk, og juridiske rammer (bygningslover, kreditt, aksjeselskaper m.m.) for privat bygging av leiegårder med større høyder og tetthet enn tidligere. Denne bebyggelsesformen ble beundret og kopiert i Europa.Aslaksby 1998, side 65.
Veien fra de utenlandske forbildene til bygningene i Kristiania er ikke lett å følge. For leiegårdene ble de generelle mønstrene overført gjennom praksis. Villaforsteder hentet inspirasjon fra London, mens forretningspalassene rundt århundreskiftet kan ha hatt forbilder både i England og USA.Aslaksby 2000, side 68–69. Både journalister og arkitekter skrev i allmenne tidsskrifter som Illustreret Nyhedsblad (1851–1866). Fra midten av 1800-tallet ble det utgitt en omfattende litteratur om bygningslære og arkitektur, først og fremst i en polyteknisk tradisjon med materialer, konstruksjon, presentasjon av nye bygg og anlegg som tema, men også noe om de teoretiske, estetiske og filosofiske sider ved arkitektur. Men mangelen på innbyrdes referanser er slående, den enkelte tekst satte i svært liten utstrekning spor i senere tekster og henviste sjelden til utenlandske skrifter. Det manglet en faglig offentlighet, og Norge manglet også et akademi eller polyteknisk skole tilsvarende de som fantes i Sverige, Danmark og mange europeiske land.Mari Lending: Omkring 1900. Kontinuiteter i norsk arkitekturtenkning. Oslo, Pax, 2007, side 67–68, 70, 75, 77, 79–80. ISBN 978-82-530-3079-1.
Fra 1880 sendte kommunen ut mange tjenestemenn og delegasjoner på studietur. De fleste handlet om kommunalteknikk (vann, kloakk, brolegging), brannvesen og kommunal styring, og de fleste gikk til Tyskland, men også Sveits, Nederland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, København, Stockholm og til Finland (snørydding).
Tre parter – hurtig bybygging
Det tyske systemet for byplan som ble hentet til Kristiania var laget for svært hurtig byvekst.
Staten sto for en ganske detaljert lovgivning som ble lite forandret, noe som ga like markedsvilkår for de mange private som investerte eller hadde sin næring i byggingen av murgårder. I tillegg sto staten for bygging av monumentalbygninger som trakk utenlandske bygningskyndige til byen. Kommunens virkemidler for å legge til rette for rask bybygging var byutvidelse og gateregulering og -opparbeidelse.Aslaksby 1998, side 155. Bygningskontroll var viktig for å sikre at lovgivningen ble etterlevet. Kommunen sto også for sosial og teknisk infrastruktur til den moderne byen: kirker, skoler, brann- og politistasjoner, vannverk, kloakk, renovasjon, gass og elektrisitet, sporvei – noe i egen regi, ofte ved å tilrettelegge for private. Hver murgård ble bygget for seg, ofte av en entreprenør som både eide tomten og bygget. Private utbyggere kjøpte forholdsvis små tomter og bygget én og én leiegård for å drive selv eller selge til en fremtidig gårdeier. Produksjonen av leiegårder var for det meste lånefinansiert i alle ledd, fra kjøp av tomt og frem til utleie. At hvert enkelt byggeprosjekt var lite, ga rom for at mange kunne gå inn i byggevirksomheten når etterspørselen var stor, og at bybyggingen dermed kunne følge befolkningsøkning og etterspørsel. Karakteren av bebyggelsen var dels bestemt av bygningslovene og dels av etterspørselen, med tidens forventninger til leilighetene, fasader og strøkskarakter for de ulike samfunnsklassene.Aslaksby 1998, side 412.
Gatebredde og høyde på bygninger
Lovgivningen regulerte minste gatebredde og bygningers største høyde, og fra 1859 ble de to direkte koplet i lovbestemmelsene, først og fremst for å unngå at byen med fire og fem etasjers murgårder ble for trang og usunn. Antall etasjer var ikke lovregulert. At lovens krav til gatebredde ble øket, førte i liten utstrekning til at eksisterende gater ble øket, og det finnes fortsatt en del 12 meter brede gater i murbyen. De fleste som bygget hadde interesse av å gjøre gatene så smale og bygningene så høye som det var tillatt, og lovbestemmelsene satte derfor en faktisk standard. Unntaket var bestemmelser om brannsikre trapperom i fire og fem etasjes leiegårder i 1875-loven, som gjorde det lønnsomt å bygge treetasjes leiegårder i mange år deretter.