Benjamin Berell Ferencz (1920–2023) var en amerikansk jurist. Han førte påtalemaktens sak i Einsatzgruppenprosessen fra 1947. Han var da 27 år, hadde aldri ført en sak for retten, og knapt vært i en rettssal. Han var den yngste og minst erfarne av allierte jurister under Nürnbergprosessene. Uten Ferencz hadde det trolig ikke blitt noen samlet sak mot lederne for Einsatzgruppen. Ferencz var selv av jødisk opphav. Han ble født i Transilvania og kom til USA som lite barn.
Ferencz arbeidet inntil midten av 1950-årene som jurist i Tyskland, med erstatningssaker for ofre for Holocaust. Senere arbeidet han som advokat i New York. Han var fredsaktivist og arbeidet for opprettelsen av en internasjonal straffedomstol.
Han mente at dødsstraff var helt riktig for personer som Otto Ohlendorf og Adolf Eichmann. Ferencz var ikke generell motstander av dødsstraff for andre typer forbrytere.
Bakgrunn Liv og familie Benjmain Berell Ferencz ble født inn i en fattig jødisk familie 13. mars 1920 i landsbyen Ciolt utenfor Șomcuta Mare, Maramureș (fylke) i Romania. Eksakt fødselsdato er usikker fordi fødselen ikke ble registrert skriftlig.
Hans fødested, landsbyen Ciolt (ungarsk: Csolt) nær Șomcuta Mare (ungarsk: Nagysomkút), ble overført fra Ungarn til Romania etter første verdenskrig. Ferencz fotalte at at hans to år eldre søster ble født i Ungarn og han i Romania selv om de ble født i samme hus. Noen kilder oppgir at Ferencz' fødeby fortsatt var ungarsk da han ble født. Området ble erobret av Romania ett år før Ferencz ble født.
Benjamin Ferencz og familien utvandret fra Transilvania til New York i januar 1921 da han var 10 måneder gammel. Han ble sammen med faren amerikansk statsborger i 1933.
Foreldrene forlot Romania for å unnslippe forfølgelsen av de ungarske jødene. Faren var nærmest analfabet og kunne knapt engelsk da de kom til New York. Faren var skomaker, men fikk ikke arbeid i USA fordi skoproduksjon der foregikk med maskiner han ikke behersket. Faren arbeidet blant annet som vaktmester. Foreldrene var ikke utpreget religiøse, men familien fulgte de grunnleggende jødiske skikkene. Foreldrene Josef og Shari ble skilt da han var barn.Ferencz, B. (1999). A prosecutor's personal account: From Nuremberg to Rome. Journal of International Affairs, 52(2): 455–469.
Ferencz døde 7. april 2023 i Boynton Beach, Florida.
Utdanning Han vokste opp i et fattig strøk i Hell's Kitchen og Bronx, New York. Hjemme snakket de jiddisch og Benjamin kunne nesten ikke engelsk da han begynte på skolen. Han lærte flere språk på high school, blant annet så godt fransk at han fungerte som tolk i Normandie under andre verdenskrig. Han studerte kriminalitetsforebygging ved City College (som var gratis og populært blant begavede fattige innvandrere, og ble omtalt som «de fattiges Harvard»), og fikk som en av de beste i klassen deretter stipend til å studere jus ved Harvard.
Sheldon Glueck var Ferencz' lærer ved Harvard og Ferencz arbeidet som forskningsassistent for Glueck på et prosjekt om mulig straffeforfølgelse av nazistenes krigsforbrytere. På oppdrag fra Glueck gjennomgikk og sammenfattet Ferencz tilgjengelige bøker om krigsforbrytere. Glueck ga i 1944 ut boken War Criminals: Their Prosecution and Punishment. Glueck medvirket ved utforming av London-charteret som var juridisk grunnlag for Nürnbergprosessen. Glueck ble ansatt som juridisk rådgiver om krigsforbrytelser hos William Joseph Donovan i mars 1945 og var en som Robert H. Jackson lyttet til.Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.Barrett, J. Q. (2007). The Nuremberg Roles of Justice Robert H. Jackson. Wash. U. Global Stud. L. Rev., 6, 511.
Ferencz fullførte jusstudiene i 1943 og gikk deretter inn som vernepliktig i hærens 115. AAA «gun battalion». Etter grunnleggende militær opplæring ble avdelingen sendt til England som del av USAs første arme under general Omar Bradley.
Andre verdenskrig
Ferencz deltok som korporal i den amerikanske hærens landgang i Normandie (6. juni 1944) på Omaha Beach, slaget om Saint-Lô, Ardenneroffensiven og kampen om Remagen bro. Den 115. AAA ble i overført til USAs tredje arme (under Patton) i forbindelse med kampene i Frankrike. I februar 1945 ble han overført til general Pattons hovedkvarter med oppdrag å etablere et kontor for etterforskning og straffeforfølgelse av krigsforbrytere (under Judge Advocate's Section of the Army). Han var tilstede ved frigjøringen, eller kort tid etter frigjøringen, av Buchenwald, Mauthausen, Flossenburg og Ebensee konsentrasjonsleirer. I konsentrasjonsleirene hadde han blant annet i oppgave å samle bevis. I Ebensee var han vitne til at en av vaktene ble torturert til døde av de frigjorte fangene.Bill O'Reilly, Martin Dugard (2018): Killing the SS: The Hunt for the Worst War Criminals in History. Macmillan
Han sammenfattet sin opplevelse fra leirene:
I blant annet Buchenwald fikk han bistand av overlevende til å samle bevis for overgrep utført av enkeltpersoner. I Flossenbürg fikk han hjelp av overlevende til å sammenfatte opplysninger i leirledelsens protokoller. I etterforskningen av krigsforbrytelser truet han i noen tilfeller med å skyte vitner som ikke snakket, uvitende om at informasjon fremskaffet ved slike trusler ikke ville være gyldige i retten. Ferencz var med til Berghof, den tyske diktatoren Adolf Hitlers da delvis utbombede landsted, på jakt etter dokumenter. Ferencz deltok i etterforskningen av IG Farben, og berettet selv om hvordan han ved overtalelse og flaks klarte å skaffe dokumenter om IG Farbens virksomhet under krigen.
Ferencz medvirket også i letingen etter stjålet kunst og andre verdisaker. Han ble dimittert som sersjant i desember 1945 og sendt tilbake til USA.
Nürnbergprosessene I 1946 ble han som sivilist hentet tilbake til Tyskland for å bistå general Telford Taylor, USAs anklager i Nürnbergprosessene og leder for Subsequent Proceedings Division (SPD), med krigsforbrytersakene. SPD hadde til oppdrag å straffeforfølge forbrytere på lavere nivå i hierarkiet ved USAs Nuremberg Military Tribunel (NMT). Da hovedprosessen ved det internasjonale tribunalet i Nürnberg ble avrundet i 1946 ble SPD omdøpt til Office of Chief Counsel for War Crimes (OCCWC). Fra sommeren 1946 til våren 1947 ledet Ferencz Berlin-kontoret av SPD/OCCWC.
I Berlin søkte Ferencz og hans mannskap på rundt 50 personer gjennom ruiner og bevarte bygninger etter dokumentasjon, men mye var ødelagt, delvis med vilje for å skjule spor. Det tyske statsapparatet og partiet hadde vært så grundige og systematiske med papirarbeidet at mye likevel var intakt. Et av de største funnene var et stort underjordisk lager under en villa i Dahlem i Berlin, der det befant seg ti millioner fullstendig bevarte mapper fra NSDAP (nazipartiet) og Schutzstaffel (SS). Dokumentene omfattet blant annet personalmapper for alle SS-offiserer. Disse dokumentene ble brukt i den pågående Nürnbergprosessen og ved forarbeidet til etterfølgende saker.
OCCWC fokusert på føre 11 saker for NMT og ingen av disse omhandlet holocaust spesielt (Pohlprosessen og IG Farbenprosessen omhandlet holocaust indirekte eller delvis). I mars 1947 fant Ferencz og hans mannskap fullstendige feltrapporter fra Einsatzgruppene. Disse rapportene, som beskrev mord på omkring 1 million mennesker, var grunnlag for den tolvte etterfølgende prosess (offisielt benevnt den niende) som OCCWC opprinnelig ikke hadde planlagt.
Einsatzgruppenprosessen
USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av de tolv Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Samtlige ble tiltalt for (1) forbrytelser mot menneskeheten, (2) krigsforbrytelser og (3) medlemskap i en kriminell organisasjon (SS, SD eller Gestapo). Einsatzgruppene var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i erobrede deler av Sovjetunionen hvor de gjennomførte massedrap på jøder (menn, kvinner og barn) og andre sivile. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
Bakgrunn
Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte våren 1946 rapporter som detaljert, dag for dag, beskrev Einsatzgruppenes drap på minst én million mennesker fra juni 1941. Det var i alt 195 slike rapporter (Ereignismeldungen) fra Einsatzgruppenes virksomhet i felten 1941–1943. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Taylor nølte, siden det var knapphet på folk og penger. Ferencz fikk klarsignal til å innlede straffesak, mot at han gjorde det selv.
Fra mars til juli 1947 arbeidet Ferencz og hans medhjelpere med å forberede saken. Blant annet måtte de lokalisere mistenkte, søke utlevering av mistenkte, samle mer bevis og forhøre mulige vitner. Rapportene fra Einsatzgruppene var avgjørende, men beviste ikke nødvendigvis individuell skyld, og tiltalen måtte i tillegg basere seg på deduksjon av hvem som ledet hvilken enhet på hvilket tidspunkt. Disse lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over én million drap. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, SS-Brigadeführer Otto Rasch hadde to doktorgrader. Rasch var tysk jurist og ansvarlig leder for massakren i Babij Jar.
miniatyr|Fra Einsatzgruppenprosessen, Ferencz stående i midten (han er bare 154 cm høy) sammen med Otto Ohlendorfs og Ernst Bibersteins forsvarere, henholdsvis Rudolf Aschenauer (til høyre) og Friedrich Bergold. Aschenauer hadde vært medlem av NSDAP og SA, og ble i etterkrigstiden involvert i høyreradikal politiske aktivitet. Aschenauer forsvarte tiltalte fra nazitiden i en serie saker i 1950-og 1960-årene. Aschenauer var involvert i organisasjonen Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av dømte SS-menn.
Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og den amerikanske okkupasjonsmakten hadde på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg av ledende personer (det var til sammen 84 ledere i Einsatzgruppene), ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av personer fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. Mistenkte måtte være tilgjengelige ved at de allerede var i amerikansk varetekt eller lett kunne utleveres fra andre okkupasjonssoner. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn; én døde og én begikk selvmord før saken begynte. For Ferencz var det på grunn av et anstrengt forhold mellom stormaktene, uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen, selv om forbrytelsene ble begått der.
Rettssaken Ferencz baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ikke øyenvitner, enda han lett kunne ha mønstret titalls vitner. Filmopptak fra massakrer i Ukraina var ikke kjent da saken ble ført og Ferencz så opptakene over 60 år senere. Ferencz brukte bare to dager på å legge frem bevisene mot de 22. Ferencz beskrev de tiltalte som intelligente og patriotiske, og mente de ikke var villmenn. «Disse menneskene hadde aldri vært drapsmenn hadde det ikke vært for krigen», har han uttalt.
Ferencz brukte det da nye begrepet folkemord (engelsk: genocide; «utryddelse av hele kategorier mennesker») da han la frem saken for retten. Han argumenterte med at massedrapet ikke ble utført av militær nødvendighet i krigen, men at de tiltalte handlet ut fra perverterte forestillinger om rase. Han fremholdt at målet med rettssaken ikke var hevn eller erstatning. Ferencz ba retten stadfeste menneskenes rett til å leve i fred og verdighet.