miniatyr|Guignol med sin karakteristiske svarte lue, ofte gjengitt som en enkel admiralshatt. miniatyr|Guignol i stykket Le Pot de confiture (norsk: Syltetøykrukken). Tegning fra 1865 miniatyr|De tre sentrale figurene i Guignol-teateret. Fra venstre: Gnafron, Madelon og Guignol Guignol (uttales [ɡiɲɔl]) er den best kjente figuren i fransk dukketeatertradisjon. Hans fulle navn er Jean Siflavio Guignol, men bare etternavnet brukes, bortsett fra når innholdet i teaterstykket krever at han registrerer seg hos myndighetene. Han er den komiske helten i Guignol-forestillingene, som spilles med hanskedukker. I Frankrike brukes «Théatre Guignol» også som navn på denne figurteaterformen, og substantivet «guignoliste» betegner en dukkespiller som benytter dukker av denne typen.
Guignol ble skapt i Lyon tidlig på 1800-tallet av den arbeidsledige silkearbeideren Laurent Mourguet (1769–1844). Guignol er en typisk «gône de Lyon», et folkelig navn på en person fra Lyon. Oversatt til norsk er det en skøyer, eller ramp. Han snakker Lyon-dialekt, og bruker saftige uttrykk for å påpeke sosial urettferdighet og ta parti for mannen i gata. Dette har gjort ham svært populær i perioder av de rundt 200 årene han har eksistert.
Guignol-teatret var opprinnelig ment for et voksent publikum. Dagsaktuelle saker ble tatt opp og øvrighetspersoner latterliggjort i forestillingene, som i hovedsak ble improvisert frem i de første tiårene. Foruten Guignol selv danner Guignols kone Madelon og hans trofaste venn, den drikkfeldige skomakeren Gnafron, kjernen i persongalleriet. Innholdet i forestillingene har variert gjennom årene. Populariteten har ikke alltid vært på høyden, men fortsatt, i 2018, spilles det Guignol-teater både i Lyon, Paris og andre byer, og det finnes museer og en egen forening som har som mål å bevare tradisjonen og formidle kunnskapen om Guignol og Guignol-teatret.
Guignol er blitt et symbol for byen Lyon. Han er med på å bevare den lokale dialekten og dialektordene, og han er blitt brukt i propaganda, reklame og undervisning.
Bakgrunn miniatyr|upright|Italiensk dukketeater med en bærbar scene. Ca. 1770|alt=miniatyr|upright|I 1912 ble det reist et monument over Laurent Mourguet i Lyon. Billedhuggere var François Girardet (bysten) og Pierre Aubert (sokkelen)Laurent Mourguet var silkevever, og var selv sønn av en silkevever. Dette var et vanlig yrke i Lyon, som hadde en stor silkeindustri. Etter revolusjonen var det dårlig med bestilling av silkestoffer, og i løpet av 1800-tallet kom også langt billigere bomullsstoff på markedet. Mourguet ble arbeidsledig, som mange andre. Han var gift og hadde ti barn, og for å forsørge sin store familie prøvde han seg på ulike geskjefter. Han solgte varer, som kammer og pomade, på markedene, og han forsøkte seg som tanntrekker. For å tiltrekke seg potensielle pasienter, og for å sette dem i humør før behandlingen, begynte han å vise enkle dukketeaterforestillinger på gater og torv.
Den første tiden viste han forestillinger med Polichinelle som «hovedperson». Polichinelle var en kjent dukketeaterfigur i Frankrike, en fransk versjon av Pulcinella fra den italienske teaterformen Commedia dell'arte. I starten opptrådte Mourguet alene, med en enkel vandrescene, en titteskapscene som han bar med seg og satte opp rundt i parker og på markeder. «Teatret hans besto av fire stolper avstivet med tverrbjelker. Denne konstruksjonen var omgitt av et stoff med malte dekorasjoner. På en av sidene var det en liten sceneåpning, som på gavlfeltet hadde en malt dekorasjon som forestilte en lyre og to korslagte fløyter». Denne dukketeaterformen inngår i en tradisjon som har eksistert og utviklet seg i Frankrike siden 1400-tallet. Sceneåpningen er høyt oppe, så dukkeførerne kan stå oppreist og ha dukkene over hodet, mens dukkeførerne selv er skjult. En slik enkel bærbar scene, som er kjent allerede fra middelalderen og brukes over hele verden, kalles på fransk «castelet» (norsk: lite slott).
Fra 1799 samarbeidet Mourguet en tid med den kjente gatemusikanten og -underholderen Lambert Grégoire Ladré, kalt père Thomas, som blant annet fungerte som utroper. Han reklamerte høylydt i folkemengdene, samlet publikum, spilte fiolin og hadde en dialog med Polichinelle under stykkets gang – og gikk rundt med hatten etter at forestillingene var over.Fournel (2008), s. 13–14
Mourguet og père Thomas hadde stor suksess allerede den første sommeren de arbeidet sammen, men samarbeidet var ikke uproblematisk, for père Thomas var litt for glad i et glass Beaujoulais-vin – eller flere, så han og Mourguet skilte lag, sannsynligvis rundt 1804, muligens noen år senere.1818–1820 er nevnt i en nyere bok av samme forfatter. Fournel (2008), s. 20–21
Polichinelle-forestillingene ga ikke nok inntekter, så Mourguet arbeidet i tillegg i flere år som altmuligmann i en av Lyons mange crèches, julekrybber. Navnet julekrybbe er misvisende i dette tilfellet. I realiteten var det et teater som viste historiske stykker, eventyrforestillinger og dramaer med stang- eller tråddukker, marionetter. Selve juleevangeliet ble bare spilt rundt juletider. Mourguet førte ofte dukken père Coquard, som sammen med kona, mère Coquard, representerte vanlige folk. Guignol-forskeren Paul Fournel mener at det Mourguet lærte i julekrybbe-teatret, blant annet av tradisjonelle, populære marionettehistorier, la grunnlaget for Guignol-teatret. Dialogen mellom far og mor Coquard kunne være litt dristig etter datidens forhold, og kranglene mellom Guignol og Madelon hadde samme tone, men var langt grovere. Antydningens kunst var ikke noe for Guignol.Fournel (2008), s. 16–17
Etterhvert ble Mourguets dukketeater så populært at han, fra 1804, kunne slutte som tanntrekker og arbeide som profesjonell dukkespiller.
Persongalleri På tidlig 1800-tall var ikke Polichinelle og det italienske repertoaret lenger nok til å trekke folk, så Mourguet bestemte seg for å lage en figur som var mer relevant for innbyggerne i Lyon. Ifølge tradisjonen laget han først Gnafron, antagelig i 1804, for å ha en kompanjong som var mer pålitelig enn hans tidligere samarbeidspartner, père Thomas. Få år senere ble Guignol og Madelon «født». Disse tre har senere vært det faste persongalleriet i Guignol-teateret. De skulle være Lyon-beboere som publikum i byen kunne sympatisere med og le med – og av.
Guignol miniatyr|Guignol på en bokforside fra 1875Guignol-karakteren ble altså skapt tidlig på 1800-tallet. Årstallet er usikkert,Fournel (2008), s. 17 men franskmennene regner 26. oktober 1808 som Guignols «fødselsdag», og har feiret både hans 100- og 200-årsjubileer med utstillinger, festligheter og forestillinger. 200-årsjubileet ble omtalt både i lokale og nasjonale aviser.
Karakter og utseende Guignol er dukketeaterets hovedperson og den ubestridte, komiske helten. Han har en godtroende og rettskaffen karakter, men kan, som Polichinelle, bli hissig og slå løs med stokken sin, spesielt på borgerskapets og øvrighetens representanter. Stokken er Guignols faste tilbehør.
I 1833 ble han karakterisert av forleggeren og forfatteren Léon Boitel som en skikkelse med karakter som en mann av folket, med et godt hjerte. Han tar gjerne en rangel; har ikke for mange skrupler, men er alltid klar til å hjelpe sine venner; han er uvitende, men med sunn fornuft; blir ikke så lett forundret. Man kan lure ham uten for store anstrengelser, ved smiger og skryt; men han lykkes nesten alltid i å komme seg ut av vanskeligheter.
Dette er karaktertrekk som passer på andre teaterroller Mourguet kjente. Én var père Coquard fra julekrybbeteateret, en annen var Jocrisse, kjent fra franske folkekomedier og farser på 1700- og 1800-tallet. Mourguet hadde selv opptrådt med Jocrisse-forestillinger en periode før han laget Guignol. Jocrisse var en godtroende tjener, klosset, komisk og lat, som Guignol. Guignol fremstilte også en tjener, eller lakei, i rundt 20 av de 41 stykkene som er nedtegnet fra de første tiårene.Fournel (2008), s. 88–90 miniatyr|upright|Jocrisse (1878) Ukjent kunstner Guignol opptrer i ulike yrker, det mest kjente, men langt fra mest brukte, er «canut», silkearbeider, et yrke både hans opphavsmann og tidlige publikum kjente godt til. Dukkens standardantrekk skulle ligne det silkearbeiderne brukte, en slags rødbrun diplomatfrakk med gullknapper. Antrekket lignet også det père Coquard og Jocrisse hadde. De gangene Guignol er gjengitt med bein, på plakater og postkort, har han samme type bukser og strømper som Jocrisse – og père Coquard.Tabey (2005), s. 74
Guignol har ulike antrekk etter yrket han fremstiller, men den karakteristiske hårpisken, som på Lyon-dialekt kalles en salsifisSalsifis er det franske ordet for skonsonerrot, en smal, svart rot som kan brukes som grønnsak. Roten er ikke ulik Guignols flette, er alltid synlig. Ifølge enkelte kilder hadde silkearbeidere håret samlet i nakken for ikke å få dem innimellom trådene i veven, andre kilder hevder at det var del av herremoten. På en illustrasjon i en bok fra 1878 er også Jocrisse vist med en lang, svinget hårpisk nedover ryggen.
Guignols hodeplagg er en svart, tettsittende lue, vanligvis laget av lær. Den har vært sammenlignet med dem båtførerne på Rhône brukte. Hodeplagget er også gjengitt som en forenklet tosnutet admiralshatt.
Mens Polichinelle ofte var fremstilt som ondskapsfull, med et plirende blikk og ekstreme ansiktstrekk, fikk Guignol et glatt og troskyldig utseende. Ansiktet hans skal ha fått trekk fra Mourguets eget.
De ulike Guignol-dukkene som er laget gjennom mer enn 200 år, har lignet den aller første, bortsett fra at han er blitt mer smilende, spesielt etter at han utviklet seg til å bli mindre av en opprører, mer av en figur i barneforestillinger. Laurent Mourguet utstyrte sine første dukker med skjev munn, så de hadde én smilende og én alvorlig profil.Fournel (2008), s. 66–67
Etymologi miniatyr|Théâtre Guignol des Champs-Elysées i Paris, 2008 Bakgrunnen for, og betydningen av, navnet Guignol er ukjent, men flere teorier er fremsatt og gjentatt i de fleste publikasjoner om dukketeateret. De fire som oftest er nevnt, er disse:
«C'est guignolant». Oversatt til norsk er dette omtrent «Det er morsomt», der «guignolant» skal bety morsomt, men ikke er et ord som står i ordbøker. Mourguet hadde en nabo som han ofte prøvde ut nye teaterstykker på. Naboen kom gjerne med utbruddet «C'est guignolant!», når han syntes noe var ekstra morsomt, og Mourguet skal ha tatt Guignols navn fra dette uttrykket.Fournel (1975), s. 26–27
Guign'-œil. En annen teori er at navnet Guignol kommer av uttrykket «Guign'-œil», som skal bety «som skuler», noe som skal ha vært karakteristisk for den første Guignol-dukken. Dette stemmer ikke. Den originale dukken finnes ved Musées Gadagne. Den stirrer rett frem for seg, uten å skule.
Guignolet. I 1802 hadde le Théâtre Montansier-Variétés de Paris stor suksess med et teaterstykke av Dorvigny: Nitouche et Guignolet. Guignolet i dette stykket, en listig og munter bonde, hadde flere trekk som kan gjenfinnes i Mourguets Guignol. Mourguets Guignol-forestilling Le Pot de Confiture (norsk: Syltetøykrukken) er inspirert av et av Dorvignys stykker, så Mourguet kjente nok til Dorvigny, men – hvis Guignolnavnet kommer fra Nitouche et Guignolet – valgte altså Mourguet å ikke bruke navnet nøyaktig slik det var. Det første Guignol-teateret som ble opprettet i Paris i 1818, het fra starten Théâtre de Guignolet. Det skiftet senere navn til Théâtre Guignol des Champs-Élysées.