miniatyr|314x314pk|Norske spesialstyrker i Afghanistan 2002-2015. Marinejegerkommandoens operasjoner i Afghanistan begynte etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Marinejegerkommandoen (MJK) har deltatt i krigen i Afghanistan gjennom den amerikanskledede Operasjon Enduring Freedom (OEF) fra 2002 til 2006, det NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF), og gjennom NATO-operasjonen Resolute Support (RS). MJKs langvarige tilknytning til ubåtvåpenet medvirket til at en marinejeger også deltok sammen med en norsk ubåt i NATO-operasjon Active Endeavour (maritim overvåkning og kontroll i Middelhavet etter terrorangrepene 11. september 2001). Flere av spesialstyrkenes Kabul-deployeringer er beskrevet i offentlig tilgjengelig litteratur.
Operasjoner
Desember 2001 til juli 2002 Raskt etter terrorangrepene etablerte Norge liaisonvirksomhet ved den amerikanske sentralkommandoen for Midtøsten og Afghanistan (US CENTCOM), hvor OEF ble ledet, for å holde norske myndigheter løpende orientert om situasjonen i Afghanistan og for bedre å kunne koordinere norske bidrag i kampen mot terror. Et særlig forhold var å sikre norske interesser ved å kontrollere bruken av de norske styrkene i Afghanistan, herunder spesialstyrkene. Det sistnevnte ivaretok en norsk spesialstyrke-offiser ved kommandoen for de amerikanske spesialstyrkene (US SOCOM), i perioden 2002-2006 da spesialstyrkene deltok i Sør- og Øst-Afghanistan. Denne offiseren ivaretok også kontakten ved US CENTCOMs divisjon for planlegging av spesialoperasjoner, US SOCCENT. I begynnelsen av november ba US CENTCOM spesifikt om at en norsk spesialstyrke skulle deployeres til Afghanistan, og General Frisvold involverte seg personlig for å få til en god løsning. Vinteren 2002 opererte en norsk spesialstyrke i Afghanistan for første gang.
Den amerikanskledede flernasjonale offensiven i Afghanistan høsten 2001 nedkjempet Taliban-regimet blant annet ved utstrakt bruk av spesialstyrker. Etter at den provisoriske afghanske regjeringen ble dannet vinteren 2001-2002, skulle spesialstyrkene bidra til intern sikkerhet i landet ved å drive opprørsbekjempelse og ved å bidra til oppbygging av landets egen evne til å ivareta egen sikkerhet. En marinejegeroffiser deployerte til Kandahar i desember 2001 og utførte koordinering før hovedstyrken NORSOF TG, bestående av marine-, spesialjegere og en sanitetspatrulje, ankom i januar 2002 som en del av Combined Joint Special Operations Task Force - South (CJSOTF-S). I tillegg til NORSOF TG ankom personell fra Etterretningstjenesten, også disse i januar 2002. CJSOTF-S var også kjent som Task Force K-BAR, og var en sammensetning av flere NATO-lands spesialstyrker (inkludert USA, Norge, Danmark, Canada, New Zealand og Tyskland). CJSOTF-S var underlagt US CENTCOM, opererte fra Kandahar flyplass, og ble ledet av kommandør Robert Harward fra US Navy SEAL frem til april 2002.
Den norske spesialstyrkeimplementeringen i CJSOTF-S (Task Force K-BAR) pågikk fra desember 2001 til mars/april 2002, og basert på dette bidraget ble MJK og FSK tildelt Navy Presidential Unit Citaion, (slik som samtlige deltakende styrker i CJSOTF-S (Task Force K-BAR)). General Frisvold mente tildelingen demonstrerte at de norske spesialstyrkene var godt i stand til å samarbeide i flernasjonale koalisjons-styrker. Ifølge den daværende amerikanske ambassadøren, John Doyle Ong, hadde ikke FSK og MJK i CJSOTF-S-perioden bare gjennomført vellykkede, risikable oppdrag innenfor offensive operasjoner, rekognosering, ødeleggelse av hule-, tunnelkomplekser og al-Qaida treningsleire, destruksjon av fiendtlig ammunisjon, søk og redning, undersøkelse av åsted (sensitive site exploration), vellykket koordinering av ukonvensjonelle operasjoner, men også anholdelse av militære og politiske fanger. Operasjon Anaconda, fra 1. til 18. mars 2002, var den første store operasjonen som inkluderte regulære styrker. I Gardez-området i Sør-Afghanistan skulle amerikanske og afghanske styrker fra Nordalliansen presse vestover for å knekke konsentrasjonen av al-Qaida-soldater som hadde søkt tilflukt i området. Fienden skulle så fanges opp av amerikanske styrker som stod enda lenger vest. Disse regulære amerikanske styrkene fikk støtte av CJSOTF-S (Task Force K-BAR) fra Kandahar. MJK og FSK hadde (som del av CJSOTF-S (Task Force K-BAR)) med seg amerikanske avhørsspesialister i felt for å vurdere hvilke personer som skulle bringes til fengsling ved operasjonsbasen på Kandahar. Disse operasjonene ble senere kritisert, blant annet fordi flere viste seg å bli feilaktig fanget, fordi det er beskrevet mishandling av fangene på Kandahar-basen, og fordi flere av de fangede ble videresendt til Guantánamobukten fangeleir på Cuba. Forsvarsminister under Donald Trumps første regjering, James Norman Mattis, var daværende leder av Marine Task Force 58 og ansvarlig for oppbyggingen av fengselsområdet på Kandahar-basen. Han bekreftet i ikke-hemmeligholdte dokumenter at norske styrker hadde full tilgang til å avhøre Kandahar-basens fanger, men det er uvisst hvorvidt MJK, FSK eller Etterretningstjenesten benyttet seg av denne muligheten.
NORSOF TG hadde sitt første kontigentskifte i april 2002, samtidig som en større CJSOTF-A ble opprettet med hovedkvarter på Bagram flyplass ved at de da tre CJSOTF-ene (inkludert CJSOTF-S (Task Force K-BAR) hvor NORSOF TG var inkludert) ble sammenslått til én. (MJK hadde en stabsoffiser ved CJSOTF-A i 2003 og tre til fem mann i 2005-2006.) Under CJSOTF etablerte amerikanerne våren 2002 et Coalition Coordination Center som koordinerte spesialoperasjonene fra Kandahar på vegne av CJSOTF. Dette var en større stab som kunne gi de norske styrkene utmerket støtte også ved etterfølgende deployeringer, (og marinejegerne hadde noen stabsoffiserer i denne staben i 2003). Spesialstyrkene fikk støtte av etterretningsledd, elektronisk krigføringsledd, Civil Affairs Team og enheter for psykologisk krigføring. I løpet av 2002 gjennomførte CJSOTF-S (Task Force K-BAR) og etterfølgeren CJSOTF-A for det meste rekognoseringsoppdrag, men også offensive operasjoner i området. Spesifikt rekognoserte de norske patruljene først huler og andre bombede mål, for deretter å utførte rekognoseringer og OP-oppdrag blant annet som del av operasjon Anaconda. Fra basen på Kandahar flyplass, og senere også Bagram flyplass utenfor Kabul, ble de norske patruljene innsatt og hentet ut med bruk av amerikanske helikoptre. Taktisk sett innhentet de norske operatørene informasjon om den fiendtlige virksomheten, og denne typen etterretningsinformasjon ble rapportert til CJSOTF slik at tilgjengelige allierte styrker kunne koordineres. Den norske styrken skal ikke ha kommet i kamp med egne våpen i første del av oppdraget, men med FAC-utstyr (Litton II Laser Target Designator) belyste de åpninger i al-Quaida-huler slik at allierte fly kunne gi ildstøtte. Temperaturen under oppdragene kunne nå 60 varmegrader, og hver mann inntok sju-åtte liter vann per døgn. Alt vannet måtte bæres av den enkelte for oppdragets varighet, og opptil 100 kg vekt med oppakning per operatør var ikke uvanlig. NORSOF TG reiste i henhold til planen tilbake til Norge i juli 2002.
27. juni til 1. oktober 2003 På nyåret 2003 var regjeringen under press fra USA om å delta militært i Irak, noe regjeringen var imot. 7. februar uttrykte den amerikanske ambassadøren offisiell misnøye overfor utenriksminister Petersen grunnet manglende norsk støtte. Regjeringen bestemte 10. februar 2003 å deployere en spesialstyrke til OEF i Afghanistan for andre gang, og hovedårsaken var å hindre ledig kapasitet til andre operasjoner slik at Norge unngikk en vanskelig situasjon dersom USA fortsatte å be om norsk militær deltakelse i Irak. Spesialstyrkebidraget skulle vare tre måneder. Det var spesielt kostbart å opprettholde det norske kampflybidraget i Afghanistan, noe som bidro til at dette ble avsluttet våren 2003. Norge videreførte sin støtte ved at Norge overtok ledelsen av en regulær Battle Group i Kabul, og 21. mai 2003 besluttet i tillegg regjeringen å avløse FSK med MJK slik at det forble norske spesialstyrker i Afghanistan ut september 2003. Samlet sett ville dette synliggjøre Norge i alliansen, selv om F-16-flyene returnerte til Norge.
På bakgrunn av den første deployeringen til OEF hadde de norske spesialstyrkene gjort seg erfaringer som endret forholdene for den andre deployeringen: Kapasitetsmangler gjorde det vanskelig å operere sammen med allierte, marine- og spesialjegerne var opptrent på hver sin måte over mange år og det var følgelig utfordrende å samarbeide taktisk på kort varsel, det var ønskelig med egne transportmidler, FAC-kapasiteten måtte bedres (bedre mulighet for operatørene til å guide militære fly inn for støtte) og det var ønskelig med bedre tilgjengelighet på satellitt-kommunikasjon (SATCOM).
FSK ankom Sør-Afghanistan i april 2003 og ble som ved siste del av første deployering i 2002 underlagt CJSOTF-A. Operasjonen hadde endret seg til opprørsbekjempelse (counter-insurgency - COIN), og foregikk i Dae Chopan og Mizan i sør, og Malistan og Jaghori i nord. Grunnet den samtidige krigen i Irak var det vanskeligere å få amerikansk fly- og helikopterstøtte, og FSK hadde egne Geländerwagen, satellittsamband og FAC-utstyr til disposisjon. I tillegg bidro Etterretningstjenesten med støtte på taktisk nivå. I stedet for at FSK og MJK opererte sammen denne gang, overtok MJK FSKs utstyr da FSK reiste hjem, og MJK fortsatte operasjonen fra 27. juni til 1. oktober. (Frem til minimum 2016 har ikke MJK og FSK deployert sammen grunnet samarbeidsproblemer, selv om enkeltoperatører har blitt utvekslet mellom enhetene.)
Enkelte marinejegere hadde fått krigskirurgi-kurs forut for deployeringen, og de hadde i tillegg med seg sin egen anestesilege. Styrken hadde 12,7 mm mitraljøse på flere biler og samband på nesten alle (slik at de kunne utføre FAC). På slutten av oppdraget fikk de tildelt sekshjulinger fra Norge. MJK utførte mobilitetsoperasjoner med rekognoseringer for å vurdere hvorvidt det var opprørsvirksomhet i området utover den kjente Taliban-transitten. Enheten var i felt i tre perioder, og to av disse varte i 26 døgn. Marinejegerne var også forberedt på offensive operasjoner. De ga sanitetsstøtte til sivilbefolkningen, holdt seg underrettet om situasjonen i området ved å ha god kontakt med sivilbefolkningen, og de samarbeidet med afghanske soldater i søk etter Taliban-ledere. Styrken unngikk flere bakholdsangrep, men kom ut for et alvorlig bakhold som krevde bruk av FAC/flystøtte i Dae Chopan. FSK og MJK hadde med sine OEF-operasjoner i 2003 demonstrert at flere viktige erfaringer fra 2002 hadde blitt tatt til følge: utviklingen innen mobilitet, samband og bruk av FAC, samt samarbeidet med den norske Etterretningstjenesten - Det var utfordrende å få tilgang til god etterretning og Etterretningstjenesten opprettet derfor National Intelligence Support Team (NIST), samt NIST-S dedikert for spesialstyrkene, og MJK hadde aktivt benyttet analytikerne fra NIST(-S) gjennom stridsutviklingen.
Fra 12. november 2005 til februar 2006