Snorre Sel, med undertittelen en fabel i farger for voksne og barn, er ei norsk barnebok skrevet og illustrert av Frithjof Sælen (1917–2004). Den kom ut på John Griegs Forlag i Bergen i november 1941, drøyt halvannet år inn i andre verdenskrig. Boka handler om en uskyldig, drømmende selunge som blir trua på livet av en farlig isbjørn og en sulten spekkhogger. Fortellinga har også et skjult, satirisk budskap som kritiserer den nazistiske okkupasjonen av lille Norge og de falske «quislingene» i Nasjonal Samling (NS). Som politisk pamflett kamuflert i en uskyldig og underholdende bildebokform, ble Snorre Sel populær i motstandskampen og krigshverdagen. Boka oppnådde kult-status og fikk stor utbredelse, både før den ble inndratt av krigssensuren bare en måned etter at den kom ut, men også gjennom nye og store opplag etter krigen. I dag regner mange boka som en klassiker i norsk barnelitteratur .
Bakgrunn og handling Barnebok med dobbeltbunn
Snorre Sel er en spennende dyrehistorie om den troskyldige selungen Snorre «som bor langt nord i Ishavet». Der leker han, speiler pelsen sin forfengelig i isen, drømmer seg bort og glemmer formaningene fra mora og den snille, men litt langsomme hvalrossen onkel Bart om å være forsiktig. Måkeparet Sving og Svang lurer den vesle selen ut på det store havet, der han ikke kjenner seg igjen, men møter isbjørnen Brumlelabb og spekkhoggeren Glefs som begge vil spise ham. Snorre unnslipper den store isbjørnen, men blir drivende på et isflak med den skumle spekkhoggeren på jakt etter seg. Omsider kommer hvalrossen onkel Bart som sammen med Snorre lurer Glefs inn i en sprekk i et isfjell, der hvalrossen dunker spekkhoggeren fast. Til sist fører onkel Bart selungen tilbake til mora.
Historien kan også bli lest som en allegori over Norge, den vesle nasjonen (representert ved selungen) som blir trua av den mektige Sovjetunionen (isbjørnen), angrepet av det aggressive Hitler-Tyskland (spekkhoggeren), men redda av det enda sterkere Storbritannia (hvalrossen).
Bakgrunn thumb|Tyske soldater i sørgemarsj på Nygårdsbroen i Bergen våren 1941 (begravelse av Knight's Cross-mottager major Walter Klein 28. mars) mens voksne og barn ser på. Bildet er tatt bare et halvt år før det 23-årige bysbarnet og motstandsmannen Frithjof Sælen og John Griegs Forlag i Vaskerelven gir ut Snorre Sel, ei harmløs barnebok med skjult satirisk kritikk av de nazistiske okkupantene i Norge under andre verdenskrig. Forfatteren Sælen var bare 23 år da han lagde sitt patriotiske pek mot norske og tyske nazister. Han var født og oppvokst i Bergen, sjøllært karikaturtegner, ivrig svømmer og en tid sportsjournalist i Bergens Aftenblad. Ved krigsutbruddet i april 1940 hadde han studert tegning og reklamefag i Oslo, men meldte seg som frivillig på Voss for å slåss mot tyskerne. Han deltok i felttoget i Hallingdal, men etter den tyske seieren dro han tilbake til Bergen der han ble motstandsmann i Milorg på Vestlandet.Radiointervju med Frithjof Sælen i 1990
Da Frithjof Sælen henvendte seg til John Grieg Forlag i Vaskerelven for å få oppdrag som illustratør, ble han bedt om å lage ei barnebok som kunne bli like populær som Oksen Ferdinand. Munro Leafs og Robert Lawsons store suksess The Story of Ferdinand fra 1936 ble filmatisert i 1938 under tittlen Ferdinand the Bull, en tegnefilm fra Disney som hadde premiere i Norge i 1939. Sælen tok utgangspunkt i etternavnet sitt, som dessuten kunne gi assosiasjoner til Nasjonal Samlings «gamle norske hilsen» heil og sæl. Innspillene om en selunge og verdenskrigen utvikla seg videre til ideen om ei harmløs barnebok som samtidig skulle formidle politisk satire på fordekt vis til de voksne. Forlagssjefen Ole Tschudi Irgens (1902–1993) godtok planen, og han og Sælen diskuterte detaljene for hva de kunne tillate seg. Irgens hadde overtatt som leder i trykkeribedriften og gjenopptatt forlagsvirksomheten bare to år tidligere.Bergen byleksikon om John Grieg A/S
Tegnefilmestetikk thumb|Hefter og bøker fra andre verdenskrig i Norge, blant annet Snorre Sel i en utgave utgitt av Ernst G. Mortensens forlag på 1980-tallet. De fargeglade illustrasjonene i Snorre Sel er utført som guasjmalerier. Figurene og tegnemåten er tydelig påvirka av Walt Disneys populære tegnefilmer på 1930-tallet. De morsomme og søte dyreskikkelsene i disse animasjonene ble ofte tegna med runde hoder, store, forenkla øyne og kroppsformer som var tydelig definert og samtidig mjuke og tøyelige etter «press-og-strekk»-prinsippet (squash and strech). Andre kjennetegn ved tegnefilmene da er akvarellteknikken der figurer og annet som beveger seg, har heltrukket kontur og jevne fargeflater, mens bakgrunnene kan være laverte i rikere nyanser. Slike formgrep er typiske for de mange kortfilmene med Mikke Mus som gikk på norske kinoer på 1930-tallet.Treff på søkeordet «Mickey» i Medietilsynets filmdatabase Andre eksempler er De tre små griser, Disneys musikalske Oscar-vinner i farger fra 1933, som kom som bildebok på norsk allerede i 1934, og Snehvit og de syv dverger, verdens første helaftens tegnefilm. Snehvit imponerte voldsomt da filmen hadde premiere i Oslo i september 1938,Aftenpostens filmanmelder sammenlikna Disney med H.C. Andersen, Rubens og Gutenberg og foreslo å gi ham Nobels fredspris for budskapet i genistreken Snehvit og de syv dverger. og Disney fikk rosende omtale for sin filmkunst i norske aviser selv etter at tyskerne hadde okkupert landet. I løpet av krigen ble imidlertid amerikanske filmer stengt ute fra det europeiske markedet.
På tittelsida i boka har Sælen tegna Snorre Sel i ei filmrute, et sikkert tegn på illustratørens inspirasjon fra tegnefilmene. Alle motivene seinere i boka holder seg innafor et fast, firkanta format, som om det var bilder på et filmlerret. Innramminga beskjærer motiver og figurer flere steder nokså brutalt, og begrenser komposisjonene, men den skaper også en ryddig sidelayout. Det fører til konsentrasjon om handlinga og en ro over oppslagene på tross av dramatikken i bildene.
Sælen fulgte altså populærkulturelle konvensjoner og etablerte oppskrifter i samtida da han forma figurene sine. Publikum opplevde trolig den velkjente estetikken fra tegnefilmer og tegneserier som enda mer folkelig, barnevennlig og moderne enn tradisjonell og mindre glorete barnebokillustrasjon fra Eivind Nielsens og Theodor Kittelsens tid. Den visuelle stilen, og den nærmest ikoniske framstillinga av hovedpersonen («karismatisk utstråling» var et annet grunnprinsipp blant Disney-tegnerne),12 basis principles of animation kan også sees på som et markedsmessig publikumsfrieri. De tilgjengelige tegnefilmillustrasjonene kan ha gitt Snorre Sel breiere appell som underholdningNic Wall i Filmen og barna (1939) side 64: «Tegnefilm er jo for alle, også barn,(...)» enn utgivelsen ville hatt ellers. Bildeuttrykket er ikke originalt, men den håndverksmessige utførelsen er høyst profesjonell og valget av et «kommersielt» formspråk henta direkte fra tidsaktuell amerikansk tegnefilm var uvanlig selv for norske barnebøker som bare ville underholde.Bokanmelderen i Aftenposten skriver 17. november 1941 at det er «generende tydelig hvor (opphavsmannen) har gått i skole» og at tegningene «mangler ektheten». Likevel berømmer hun fargesansen og mener barn vil fryde seg over boka.
Mottakelse og forbud Bokanmeldelser
Snorre Sel ble godt mottatt av både publikum og kritikerne da den kom ut, i hefta utgave, størrelse 23 x 16 cmBoka i digitaltmuseum og flott fargetrykk, før jul i 1941. Til og med Fritt Folk, partiavisa til Quislings fascistiske NS, ga boka strålende anmeldelse og kalte Sælen for Norges Walt Disney. Samme rosen kom fra tyskernes egen Deutsche Zeitung in Norwegen over to måneder etter at boka ble beslaglagt, og NS-tidsskriftet Ragnarok enda seinere. At nazistene ikke straks oppdaga likheten mellom fabelen og de politiske forholda i Norge, skal ha mora mange like mye som budskapet de kunne lese mellom linjene.Intervju fra Royal Norwegian Information Services i New York våren 1944 om tysk litteratursensur i Norge under krigen
Bokanmelderen «-Unn.» i Aftenposten, som var underlagt streng sensur og ble helt «nazifisert» fra september 1941, skriver, da boka nylig har kommet, at Snorre Sel er «hverdagens hårde realisme klædt i eventyrets farverike og forsonende drakt» og at «de fleste barn fra 10 år og nedover (…) vil fryde sig over den greie, usentimentale teksten og over mange av bokens vakre akvarellfarver»:
Sensur og tilbakekalling På tross av gode anmeldelsene ble boka snart angitt til myndighetene, visstnok av to anonyme brevskrivere, for det antinazistiske budskapet som lå som koder i teksten og bildene. Snorre Sel måtte dermed bli tilbakekalt bare fire uker etter at boka ble utgitt.
Sælen hadde imidlertid på forhånd diskutert den risikable harselasen med forlagsjefen Ole Tschudi Irgens og kommet fram til hvor grensene for «idésmuglinga» skulle gå. Da sensuren grep inn for å stoppe salget, ønska nazi-myndighetene først ikke et direkte forbud. Forlagssjefen sa han skulle kalle tilbake usolgte bøker, men ringte rundt og varsla bokhandlerne om brevet de ville få. Dermed fikk de solgt unna i alt 12 500 bøker på én måned. Etter at boka var blitt totalforbudt, kunne Snorre Sel bli solgt på svartebørsen for opp mot 500 kroner. At eksemplarer sirkulerte illegalt, er et tegn på at fabelen virkelig var både «for voksne og barn».
I februar 1941 hadde Kulturdepartementet sendt ut «Forordning om vern av den norske bokheimen» Den var lagd med samtykke fra den tyske rikskommissæren Terboven, den øverste politiske lederen i Norge, og i samråd med Politidepartementet. Forordninga fastslo at bøker og skrifter «som skader den nasjonale og sosiale framggangen» til det norske folket, kunne bli beslagtlagt og inndratt uten vederlag. Det ble også sendt ut direktiver for ensrettinga av litteraturen, og siden for andre felt av åndslivet. Forbudt og skadelig litteratur var først og fremst politiske, ideologiske og «umoralske» bøker.
Oppfølgere og flere reaksjoner Til tross for forbudet, gav Frithjof Sælen allerede året etter, 9. desember 1942, ut Tre kalde karer, ei ny barnebok med politisk dobbeltbunn. Den forteller historien om tre komiske og tuslete snømenn og deres forgjeves kamp mot varmen: Trommelom, Knirk og Tømann symboliserer aksemaktene Tyskland , Japan og Italia, mens sola som til slutt smelter dem, er de allierte i krigen. Utgivelsen førte til at Sælen i januar 1943 ble kalt inn til forhør hos Det tyske sikkerhetspolitiet med spørsmål om hvorfor denne boka ble solgt under disken. Forfatteren, som var godt forberedt på sannsynlige spørsmål og forholdt seg rolig, beskyldte tyskerne for ikke å ha gitt noen forklaring på hvorfor de inndro Snorre Sel, og at dette var grunnen. Han svarte også at eventyr i uminnelige tider har handla om kampen mellom det gode og onde, selv hos de tyske brødrene Grimm, og at de da like gjerne kunne ha forbudt Rødhette og ulven. Sælen fikk bare en advarsel og råd om å slutte å lage slike bøker. Boka kom i tre opplag og 23 500 eksemplarer under krigen.
Den tredje tittelen i serien av barnebøker med politisk symbolikk, En motig maur, måtte vente til etter krigen. I februar 1944 flyktet nemlig Sælen som motstandsmann med Shetlands-Larsen til Storbritannia, der han kom i tjeneste i Hærens overkommando i London og arbeida med propaganda og psykologisk krigføring i Psychological Warfare Branch. En motig maur kom i 1948.
Etter krigen jobba Frithjof Sælen blant annet som maler, kunstkritiker, journalist, reklamemann og forfatter av flere bøker. I tillegg til boka om Snorre Sel, ble Sælen særlig kjent for bestselleren «Shetlands-Larsen» som kom første gang i 1947.
Symboler og undertekst
Det er flere symbolske detaljer og hint i teksten og tegningene som antyder det underliggende budskapet, selv om de ikke alltid er like lett å få øye på eller forstå i ettertid: