mini|Fiskebåter ror ut på fiskefeltene. «Fiskere i Lofoten».
Lofotfiskets historie begynner rundt år 1000. Lofotfisket er et kommersielt sesongfiskeri som opp til moderne tid har spilt en viktig rolle for norsk økonomi, og har vært Norges største eksportnæring. Først ble fisken videreforedlet som tørrfisk. Senere, på begynnelsen av 1700-tallet, ble tørking og salting til klippfisk mer vanlig.
Lofotfisket foregår i vintermånedene januar til april. På denne årstiden er været svært skiftende, og fiskerne har derfor alltid vært utsatt for forlis og ulykker. Etter andre verdenskrig ble filetfabrikker med eksportprodukter som ferskfisk og frossenfisk etablert, men også i nyere tid foredles store mengder av fangsten til tørrfisk og klippfisk.
En kjenner ikke til nøyaktig når og hvordan eksporten av tørrfisk fra Lofoten til England og resten av Nord-Europa startet. En regner med at denne eksporten var kommet godt i gang på 1000-tallet. En viktig årsak til at det på denne tiden oppstod et marked for tørrfisk mener en var oppblomstringen av flere store byer, med en befolkning med spesialiserte yrker som ikke selv drev jordbruk. Med innføringen av kristendommen kom også strenge krav til faste. Kjøtt kunne ikke spises i fasten, men fisk var tillatt. Historikere mener at tørrfisk var et kostbart produkt som bare de mest velhavende hadde råd til. I bytte mot tørrfisk ble det importert korn og andre produkter som var vanskelig å fremskaffe i jevnt stort kvanta i Norge. I tillegg ble mange varer som ikke fantes i landet også innført. Kornimporten ble viktig for muligheten for utbredelse av norsk bosetning i ytre kyststrøk på 1500-tallet. Helt frem til denne tiden var allmuen i Nord-Norge fiskerbønder, men fra nå av ble en del av befolkningen helårsfiskere som var bofaste i fiskevær. De som organiserte utenrikshandelen med tørrfisk var den nordtyske handelsorganisasjonen Hansaforbundet med kontor i Bergen.
Utover på 1600-tallet var det sterk nedgang i lofotfisket. Blant annet virket klimaendringer, hungersnød og krig i Europa og endog verdensomspennende økonomiske nedgangstider inn. Det er mulig at klimaendringer både påvirket hvor fisken valgte å gyte, samt at fiskerne ble forhindret i å komme ut på havet på grunn av uvær. Utover på 1700-tallet kom det nye oppgangstider. Da ble det også innført nye fiskeredskaper som line og garn. Dette var mer effektive redskaper enn håndsnøre (juksa). Stadige forbedringer utover på 1800-tallet forbedret fangstene, men også flere fiskere deltok. Dermed ble reguleringer og kontroller fra myndighetenes side nødvendige for å unngå konflikter. Til tross for forsøk på å innføre mer industrielle fiskemetoder og større båter, har lofotfiske hele tiden stort sett vært drevet med mindre båter. Det vil utover fra 1900-tallet og opp til nyere tid si sjarker og skøyter med lite mannskap.
Naturgrunnlaget for lofotfisket mini|Lofotøyene reiser seg som en vegg. For fiskerne på Vestfjorden utgjør fjellene en beskyttende vegg mot nordlige vinder fra Norskehavet.
mini|En torsk (Gadus morhua) ved norskekysten.
Skreiinnsiget til Lofoten regner en med fant sted før det kom mennesker til området. Farvannene rundt Lofotøyene er nokså avgrenset, delvis omkranset av store øyer og holmer som gir en viss beskyttelse mot vær og vind. Temperatur og saltinnhold i sjøen avgjør skreiens gytesteder lokalt. Noen år vil derfor det meste av gytingen skje i vest, rundt Værøy og Røst, andre år lenger øst, rundt for eksempel Hølla utenfor Svolvær. Gytingen i Lofoten skjer for en stor del sør for Lofotøyene, altså i Vestfjorden.Christensen: Torsefiskets historie side 6Holberg og Røskaft: Håløygriket side 288.
På grunn av at en del av skreien kommer nokså nært land og at området er delvis beskyttet, antar en at selv spinkle farkoster kunne delta i fisket da menneskene gjorde seg gjeldende. Den opprinnelige konserveringsmetoden har vært tørking.
Det at skreien kommer til Lofoten på vinteren, gjør at forholdene for å tørke fisken på hjell (reisverk eller stillas, vanligvis av tre, for utendørs tørking av usaltet fisk) er optimale. Temperaturen er da lav nok til at fisken ikke råtner eller fluer legger egg, men også høy nok til at fisken ikke fryser slik at fiskekjøttet ødelegges. Mye vind sørger også for god tørking. Fisken kan ikke henges om det er for varmt, da kan den ytterste delen av fiskekjøttet tørke så fort at væske i fisken stenges inne. En sier at fisken blir sur og råtner.Christensen: Torskefiskets historie side 7Hansen: Lofotfisket side 72.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 172.
Storhetstid i middelalderen Høvdingene organiserte skreifiske i jernalderen Ut fra arkeologiske funn er det fastslått at fiske og fangst har foregått langs norskekysten så lenge mennesker har hatt tilhold her. I førstningen dreide det seg om jakt-, fangst- og sankersamfunn. Ved den neolittiske revolusjonen var det en overgang til jordbruk der dyrkning og husdyrhold fikk en sentral plass. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne utviklingen skjedde først rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med gårdsbruk i hele landet. Langs kysten drev befolkningen kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land. Noen historikere mener at dette var de første fiskerbøndene, mens andre tror at denne organiseringen først kom senere. Et kjennetegn ved dette var en kjønnsdelt arbeidsdeling der mennene drev fiske og fangst, mens kvinnene hadde ansvar for dyr, fjøs, husholdning og barn.
Utenfor Nordland kunne skreifisket i tidlige tider vært drevet på Trænabanken, i Vesterålen og utenfor Senja, men størst må allikevel lofotfisket på Vestfjorden ha vært.Kiil: Da bøndene seilte side 9. Fiskeressursene i Vestfjorden har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene Lofoten, Vesterålen og Salten siden jernalderen. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom hele året.Holberg og Røskaft: Håløygriket side 287. Ved Borg på Vestvågøy er det spesielt mange hustufter og naust fra jernalderen, og derfor regner en med at høvdingen som holdt til her organiserte fiske i jernalderen. Selv om skreifisket har vært et viktig fundament, var også forholdene for husdyrhold og åkerdrift gode. Befolkningen i Lofoten og Vesterålen var stor gjennom hele vikingtiden, og opp til middelalderen.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 173.
mini|Rekonstruksjon av et langhus, en hustype som har vært i bruk siden steinalderen til middelalderen i Nord-Europa, her fra Lofotr Vikingmuseum. De som bodde i slike hus i vikingtiden var kanskje de første som utviklet skreifiske som en kommersiell virksomhet.
Egils saga omtaler Torolv Kveldulvsson som i år 875 sendte folk til Vágar for å fiske skrei. Denne ble så eksportert som tørrfisk til England for varebytte. Sagaen forteller: «Hann Hafði þá menn i skreiðfiski i Vágum, en suma i sildfiski». Det Egils saga forteller om er egentlig ikke et økonomisk system med fiskebønder, men en organisering der en høvding utstyrte og sendte sine menn på fiske og fangst. Dette er kalt for det redistributive system, der ikke bare frie menn som arbeidsfolk, drenger og leilendinger, men sannsynligvis også treller ble sendt på fiske. Noen historikere mener derfor at fiskerbonden som gruppe ble etablert da fisket ble kommersialisert utover på 1000-tallet. Senere på 1100-tallet ble høvdingene helt borte, og fra da av var det kongen som hadde makten. Etterkommere til de som tidligere var medlemmer av høvdingens husholdninger ble etter dette selvstendige småbønder og leilendinger. De som bodde nært Lofoten dro på vinterfiske med båter, utstyr, klær og mat som de selv skaffet seg på sine gårder.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 217–218.
De som ikke bodde rett ved fiskebankene, måtte ruste seg ut med båt, redskaper og proviant for den tiden sesongfiskerier som for eksempel lofotfisket varte. Denne typen fiske krevde sjødyktige båter og sjøvante mannskaper. Hver enkelt familie kunne neppe skaffe alt dette på egen hånd,Kiil: Da bøndene seilte side 8 men et bygdesamfunn kunne derimot gjennomføre dette sammen. Historikeren Alf Kiil argumenterer for at det derfor ikke nødvendigvis bare er stormenn fra ættegårder som kunne drive sesongfiskeri, men også folk fra allmuen. Allikevel mener han at det er sannsynlig at stormennene fra kysten i Nord-Norge utviklet skreifiskeriet, samt at dette skjedde før fisk ble en viktig handelsvare. Noe som underbygger dette er størrelsen på flere av ættegårdene en har gravd ut. Med store husholdninger og mange folk i arbeid var sannsynligvis deltagelse i sesongfisket nødvendig.
Lofotfisket blir en eksportøkonomi Arkeologiske funn og skriftlige kilder kan tyde på at fiske i noe større skala enn bare til lokal anvendelse kan ha skjedd før år 1000. Dette gjelder hustufter etter store naust på Vestvågøy som kunne romme store båter egnet for vinterfiske. Det er også funnet spor etter fiskevær, eller rorvær, fra jernalderen i Lofoten. Et rorvær er opprinnelig et ubebodd sted som brukes av tilreisende fiskere i sesongen. Fra andre arkeologiske funn har en spor etter handelsforbindelse mellom dagens Nordland og Trøndelag. Denne forbindelsen kan ha vært etablert allerede på 500-tallet. Trøndelag hadde et visst overskudd av korn i et normalår, slik at det er sannsynlig at tørrfisk og fangstprodukter nordfra ble byttet mot korn.Kiil: Da bøndene seilte side 11.
Handel med tørrfisk i jernalderen var av mindre skala enn den som skulle komme i middelalderen. Skipslastene var i denne tiden mindre og varene ombord var varierte. Varene ble solgt på mange forskjellige kjøpsteder rundt omkring i landet og utlandet, og fra disse kunne varene finne nye veier. Dermed er det vanskelig for arkeologene å finne bevis for dens utbredelse, ikke minst fordi fisk råtner raskt.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 183.
Historikerne mener også at tørrfiskeksport neppe kunne ha noe videre omfang i vikingtiden. Dette skyldtes blant annet at det i områdene rundt Nordsjøen og Østersjøen på denne tiden allerede var et omfattende fiske. Arkeologiske funn tyder på at folk spiste lokale fiskeslag, og bare unntaksvis fisk importert langveisfra. Selv om konservering i disse områdene er mer kostnadskrevende, så vil transporten helt fra Lofoten ha vært enda dyrere.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 182. Imidlertid tror en at vikingtiden var en etableringsperiode for tørrfisken, altså at den ble gjort kjent i områdene utenfor Skandinavia.
Norskekysten har noen av de mest produktive fiskeriene i verden. På den andre siden er forholdene for jordbruk meget begrenset, i større grad desto lengre nordover en kommer. Lengst nord er forholdene blant de mest marginale i verden. Dermed er forholdet mellom fiske og jordbruk på norskekysten svært ulike. En stor omlegging har derfor skjedd da fisket gikk over fra å dreie seg om livberging for husholdninger av forskjellig størrelser, til å bli en økonomi med omsetning av fisk på et marked.Christensen: Torskefiskets historie side 8
Fremveksten av fiskerbondesamfunn Fiskerbondens liv var organisert rundt husholdningen. Etterkommerne etter arbeidsstokken til høvdingene etablerte seg på 1000- og 1100-tallet som småbønder og leilendinger langs kysten. I denne helt tidlige perioden av det kommersielle fisket er det usikkert om lokale stormenn eller kjøpmenn fra Trondheim og Bergen var utredere (ga kreditt til utstyr og bruk) og oppkjøpere av fisken. Det som uansett skjer er at bøndenes egne hushold står for det som skal til av mat, klær og utstyr for lofotfisket. Dette skjer først i nærområdene, så brer denne ordningen seg både sør og nordover langs kysten ut fra Lofoten. En annen endring er at det er fiskeren selv som selger fisken og kjøper varer, dette i motsetning til tidligere tider, da høvdingene stod for selve handelen. Fiskerbonden ble både produsent av tørrfisk og første leddet i handelen.Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 218.