Herman Bang (1857–1912) var en dansk forfatter.

Bakgrunn Far til Herman Bang var prest, og gutten levde sine seks første år på en prestegård på Als; et miljø han senere gjenskapte i erindringsromanen Det hvide hus. At barndomstraktene gikk tapt under den dansk-tyske krigen i 1864, ble et traume som Bang kom tilbake til senere i flere romaner, blant annet Tine. (Området ble igjen en del av Danmark ved genforeningen i 1920, men da var Bang død.

Etter at moren hans døde av tuberkulose, flyttet familien til Sjælland. Samtidig gikk faren inn i en dyp depresjon. Herman Bang kom på kostskolen Sorø Akademi, og etter studentereksamen flyttet han inn hos farfaren, som var kongelig livlege og bodde i et palé like ved Amalienborg i København. Det er årene hos farfaren Bang minnes i erindringsromanen Det graa Hus.Det graa hus, gjengitt fra avsnitt 264

Virke Bangs store interesse og lidenskap hadde fra barndommen vært å opptre, og det var et hardt slag at han ikke ble opptatt som skuespilleraspirant ved teateret. I stedet ga han seg til å skrive små enaktere etter fransk mønster (proverb), og begynte å skrive reportasjer for avisene. Med sine skildringer fra alle lag av samfunnet brakte han den moderne reportasjeformen til Danmark.

Som journalist debuterte han i Jyllands-Posten i 1878.<ref>[https://litteratursiden.dk/artikler/journalisten-herman-bang Journalisten Herman Bang, litteratursiden.dk]</ref> Ved siden av reportasjer skrev han også om moderne litteratur og teater. I den første artikkelsamlingen, Realisme og realister, hevder han det synet at «Realismen er en Form, ikke en tendens». Her gikk han imot Georg Brandes' syn, som var blitt det rådende i samtiden. left|Herman Bang Debutboken Haabløse Slægter fra 1880 vakte skandale, og Erik Skram var blant de få som skrev positivtUtgivelsen av Haabløse Slægter]</ref> om romanen som ble anmeldt som utuktig og dermed beslaglagt av politiet. Herman Bang ble bøtelagt, og omarbeidet og sensurerte sin egen tekst. Først i 1965 ble den forbudte førsteutgaven gjenutgitt.<ref>[https://litteratursiden.dk/anmeldelser/haablose-slaegter-af-herman-bang Haabløse Slægter av Herman Bang. litteratursiden.dk

Bang følte seg miskjent og karikert i dansk offentlighet, og i lange perioder levde han i utlandet. Særlig søkte han tilflukt i Norge, der han forsøkte å få i gang et varietéteater. Bang har også skrevet en reisebok fra Norge, Rundt i Norge. Ved årsskiftet 1886/87 ble Eisfeld ansatt ved det kongelige Landestheater, og omtrent samtidig gikk han og Bang fra hverandre.Raimund Wolfert: «Max Eisfeld» (s. 20)

I Paris arbeidet han med å hjelpe fram Bjørnstjerne Bjørnsons og Ibsens dramatikk på scenen. Han ble syk og døde under en foredragsturné i USA, på reise mellom Chicago og San Francisco.

Herman Bang hadde et vanskelig liv, og måtte i perioder innlegges på sykehus på grunn av svak mental helse. En vanskelig oppvekst, med tap av sin mor som han var sterkt knyttet til, farens mentale tilstand, samt påkjenningene ved et liv som skjult homofil kan hver for seg og sammen ha virket inn på helsen hans. Herman Bang er gravlagt på Vestre kirkegård i København.Herman Bangs grav, gravsted.dk]</ref>

Skjønnlitterært forfatterskap Debutromanen Haabløse Slægter er tung av selvopplevd stoff. Den kan karakteriseres som en dekadanseroman, men er samtidig preget av naturalistisk determinisme.

Under sine mange reiser kom han i kontakt med mennesker ved samfunnets yttergrenser, og disse møtene brukte han som stoff til novellene i samlingen Ekscentriske Noveller fra 1885. I disse novellene utvikler han en ny, impresjonistisk skrivestil og scenisk framstillingsmåte, der han avstår fra å kommentere og resonnere over personenes handlinger, men viser dem fram i korte glimt og talende situasjoner. Den samme stilen viderefører han i samlingen Stille eksistenser fra 1886, som særlig kjennetegnes av en rekke inntrengende kvinneportretter.

Romanen Stuk kom i 1887, og skildrer et københavnerteater som blir ødelagt av direktørenes pengegriskhet og spekulasjonsiver. I Tine kommer han tilbake til Als og krigsnederlaget i 1864. Krigens påkjenninger ødelegger menneskenes moral, og det er kvinnene som må lide mest ved det.

Romanen Ludvigsbakke fra 1896 har et gjennomgangsmotiv hos Bang: kvinnen som gir seg bort i tillit og kjærlighet, men sviktes av mannen, som alltid har andre og utenforliggende motiver.

Samfunnets fiendtlige innstilling til homofili gjorde at Bang måtte omskrive erotikken i normalerotiske forhold i romanene sine. Dette skjer f.eks. i kunstnerromanen Mikaël fra 1904.

Bangs siste roman, De uden Fædreland fra 1906, tar utgangspunkt i erfaringene som omflakkende kunstner. Den handler om den omreisende fiolinvirtuosen som må se at han blir detronisert av den unge og vitale Jens Lund – et portrett av Johannes V. Jensen.

Herman Bangs død Lenge var Herman Bangs død i 1912 på et tog på vei fra Chicago til San Francisco et omdiskuteret mysterium. Snart gikk det rykter om at den kun 54-årige Bang var myrdet, kanskje av togpersonalet. Andre og mer gjennomtenkte skribenter og historikere nøyde seg med redegjørelsen fra det amerikanske jernbaneselskapet, basert på togpersonalets egne utsagn om at Bang døde av naturlige årsaker.

Uansett ga den internasjonalt berømte forfatterens spektakulære død, alene på en opplesningsturné på et tog i et fremmed land hvor han ikke snakket språket, opphav til spekulasjoner og halvfiktive utgivelser. Klaus Manns novelle Rejse til nattens ende fra 1940 omhandlet hans død. Den danske forfatteren Dorrit Willumsen fabulerte over Herman Bangs siste dager i romanen Bang fra 1996. I 2009 utkom Eines Dichters letzte Reise<Ref>[https://www.buecher.de/shop/erzaehlungen/herman-bang-eines-dichters-letzte-reise/gebundenes-buch/products_products/detail/prod_id/25605703/ Eines Dichters letzte Reise («En dikters siste reise») i Tyskland med tekster av ulike forfattere som spekulerte over dødsårsaken.

De virkelige omstendighetene rundt Herman Bangs død kom først for en dag i 2009, da journalisten og forfatteren Poul Pilgaard Johnsen i Weekendavisen offentliggjorde et til da ukjent brev, dateret 18. februar 1912. Det var fra journalist og oppdagelsesreisende Frits Holm og sendt til Herman Bangs forlegger, Peter Nansen, på Gyldendal. Brevet befinner seg i Det Kongelige Bibliotek og inneholder en detaljert beretning om Bangs siste dager og timer på toget fortalt av en mann som fulgte ham på reisen. Han døde av naturlige årsaker.Poul Pilgaard Johnsen: «Herman Bangs sidste rejse», Weekendavisen 28. august 2009

Bibliografi

thumb|Tittelbladet til en utgave av romanen Stuk

Romaner

Haabløse Slægter 1880 Fædra 1883 Stuk 1887 Tine 1888 Ludvigsbakke 1896 Det hvide Hus 1898 Det graa Hus 1901 Sommerglæder 1902 Mikaël 1904 De uden Fædreland 1906

Noveller

Præster 1881 Excentriske Noveller 1885 Stille Eksistenser 1886 Under Aaget 1890 Les quatre diables seinere De fire djævle 1890 Ved Vejen 1898 – tatt opp i Kulturkanonen Ravnene 1902 En dejlig Dag 1904 Sælsomme Fortællinger 1907

Skuespill

Hverdagskampe og Du og Jeg 1879 Herhjemme og derude 1881 Inden fire Vægge 1881 Graaveir 1881 Ellen Urne (etter romanen Fædra) 1885 To Sørgespil : Brødre. Naar Kærligheden dør 1891

Dikt

Digte 1889

Sakprosa

Realisme og Realister 1879 Ti Aar. Erindringer og Hændelser 1891 Teatret 1892 Rundt i Norge. Skildringer og Billeder 1892 Masker og Mennesker 1910 Josef Kainz 1910 Vekslende Themaer I-IV2006

Kulturkanonen Novellen «Ved Vejen» er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur. I sin begrunnelse for valget av «Ved Vejen» sier Kanonutvalget blant annet:

Referanser

Kilder Øystein S. Ziener og Jørgen Lorentzen: Homoseksualitet? Homotekstualitet? Drift og skrift i Herman Bangs forfatterskap '' (2001)

Eksterne lenker

Herman Bangs gravsted, København kommune

Kalliope

Kategori:Danske forfattere Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen Kategori:Personer fra Als