Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter andre verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Domstolen er kjent som Det internasjonale militærtribunalet (engelsk: International Military Tribunal, IMT). Domstolen besto av dommere og aktorat fra USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike, der de tiltalte var 22 ledende personer. Rettssaken var banebrytende.Fischel, J. R. (2020). Historical dictionary of the Holocaust. Rowman & Littlefield Publishers.
Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.
Tolv av de anklagede ble dømt til døden. Én av disse var allerede død, uten at dette var kjent for de allierte, én tok sitt eget liv, og ti ble hengt. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel ønsket Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring å dø som soldater. Göring tok sitt eget liv rett før henrettelsen. En amerikansk soldat fotograferte likene av de henrettede, med og uten klær. Fotografiene ble hemmeligstemplet.
Forbrytelse mot menneskeheten (men ikke folkemord) inngikk i tiltalen og det var ikke en allmenn oppfatning av holocaust som en særskilt forbrytelse. Det store antallet jødiske ofre ble nevnt spesielt.
Bakgrunn
Allierte planer og drøftinger for rettsoppgjør Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å unnta ledende nazister fra vanlige strafferettslig behandling. Istedet ønsket de å henrette disse som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet i henhold til bill of attainder. Simon og Churchill fremmet dette synet i forhandlinger med de andre allierte i 1942–1943.
På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.). Morgenthau skisserte samtidig en plan (i ettertid kjent som Morgenthauplanen) for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet.
Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere, noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Dersom Hitler ble fanget i live, fryktet britene at en rettssak ville gi Hitler en talerstol til å fremføre propaganda. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.
I januar 1942 kom eksilregjeringer fra land under okkupasjon med erklæring om rettsoppgjør, og de allierte kom i august 1942 med felles erklæring om rettsoppgjør særlig for forbrytelser rettet mot jøder. United Nations War Crimes Commission ble etablert i London 20. oktober 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. UNWCC skulle samle bevise og lage oversikt over mistenkte. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte og advarte om at enkeltpersoner ikke ville unnslippe straff. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare, og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av holocaust ble tydelig, kunne det ikke ignoreres av de allierte, som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.
De allierte ble strukket mellom ønske om på denne ene siden å gjøre Tyskland ufarlig og på den andre siden å rehabilitere tyskerne. Etter Roosevelts død i april 1945, bestemte Harry Truman seg for å straffe krigsforbrytere innenfor rettslige rammer. De øvrige allierte var mindre begeistret for et slik rettsoppgjør og USA tok derfor ledelsen. Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945, og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen. Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.
Drøftinger og utredninger i USA I USA var det tautrekking mellom utenriksdepartementet, krigsdepartementet, justisdepartementet og finansdepartementet om opplegg for rettsoppgjøret. Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. Morgenthau klaget i august 1944 til Roosevelt over det han mente ville være en altfor mild behandling av Tyskland etter krigen. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Britiske myndigheter var skeptiske til en full rettsprosess. Morgenthau ønsket også å svekke Tyskland økonomisk ved i stor grad å gjøre det til et jordbruksland; en slik plan møtte motstand, blant annet fra Stimson og hans nestkommanderende John J. McCloy, på bakgrunn av erfaringen etter første verdenskrig. I august 1944 oppfordret American Jewish Conference amerikanske myndigheter om å spesifisere overgrep mot jødene i tiltalen og om å la jødene være representert i domstolen som amici curiae. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer.
Murray C. Bernays forarbeid Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen var oberstløytnant som tjenestegjorde ved hærens generalstab, fikk i juli 1944 ansvar for å samle bevis for forbrytelser begått mot amerikanske soldater. Barnays så etterhvert for seg at nazistenes forbrytelser hadde strukturelt preg. Barnays mente at naziorganisasjoner som SS og Gestapo var del av en sammensvergelse som basert på nazistenes ideologi gjennomført mord, terror og angrep på sivilbefolkningen i strid med krigens regler. Han mente at disse organisasjonene burde tiltales kollektivt som gruppe og individuell deltakelse i disse organisasjonen i seg selv var kriminelt..
Bernays foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om å gjennomføre forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Bernays forslag var i tråd med både amerikansk og britisk strafferett. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse, kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen, og topplederne kunne dømmes på grunnlag av det underordnete hadde gjort (tiltalepunktet om sammensvergelse viste seg å være mindre viktig fordi det var omfattende bevismateriale i den store mengden dokumenter som naziregimet hadde produsert)..
Bernays var klar over at suverenitet gjorde det vanskelig å straffeforfølge forbrytelser mot landets jøder før krigsutbruddet fordi det ville være innblanding i landets indre anliggender. Generaladvokaten argumenterte i desember 1944 for at forfølgelser av landets borgere før krigen skulle med i tiltalen; Bernays svarte at forfølgelse av landets borgere ikke var brudd på tysk lov, og det ville ha uante konsekvenser å ta dette med i tiltalen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser.
Jackson i ledelsen I april 1945 holdt høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust. Jackson avviste våren 1945 å la jødene få spesiell status i Nürnberg; han var i tvil om sovjetiske myndigheter ville aksepterte noe slikt og han så for seg at andre grupper som hadde lidd store tap ville kreve tilsvarende status.
Jackson tok med seg Bernays ide om sammensvergelse da han reiste til London sommeren 1945 for å forhandle om rettsoppgjøret (nedfelt i London-charteret signert 2. august 1945). Charteret innarbeidet mange kompromisser blant de allierte på grunn av ulike juridiske system og ulike mål med rettsoppgjøret, men hovedtrekkene ved oppgjøret og domstolen i Nürnberg var amerikansk. Etter sovjetisk forslag utelukket charteret forsvar på grunnlag av all slags irrelevante tema og utsagn blant tu quoque ("du også"). William J. Donovan, sjef for Office of Strategic Services (OSS), foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.
Nürnbergprinsippene De allierte utformet ved slutten av andre verdenskrig Nürnbergprinsippene som slo fast at enkeltpersoner kunne holdes rettslig ansvarlige for internasjonale forbrytelser (forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser). Prinsippene ble anvendt i Nürnbergprosessen.Lawrence, F. (1988). The Nuremberg Principles: A Defense for Political Protesters. Hastings Law Journal, 40(2), 397-436. International Law Commission opprettet FNs generalforsamling foreslo i 1950 kodifisering av prinsippene:Komarow, G. (1980). Individual Responsibility under International Law: The Nuremberg Principles in Domestic Legal Systems. International and Comparative Law Quarterly, 29(1), 21-37. doi:10.1093/iclqaj/29.1.21 Den som begår forbrytelse mot internasjonal rett, skal være personlig ansvarlig for det. Selv om internasjonal rett ikke har straffebestemmelser for brudd på denne retten, skal forbryteren likevel være ansvarlig for bruddene. Statsoverhoder eller statsledere er ikke fritatt for ansvar. Det at forbryteren har handlet på ordre skal ikke frita for ansvar om forbryteren hadde mulighet til å gjøre et moralsk valg.
Juridisk grunnlag