Maximianus

Maximianus (latin Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius Augustus;I klassisk latin ville navnet ha blitt skrevet som følgende: MARCVS AVRELIVS VALERIVS MAXIMIANVS HERCVLIVS AVGVSTVS. født ca. 250, død ca. juli 310)Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 32. var romersk keiser fra 286 til 305. Han var først cæsarBarnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 6 fra 285 til 286, deretter augustus fra 286 til 305.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 4. Han delte den siste tittelen med sin medkeiser og overordnete, Diokletian, hvis politiske sinnelag utfylte Maximianus' militære muskler. Maximianus etablerte sitt hovedkvarter ved Trevorum (Trier i dagens Tyskland), men tilbrakte det meste av sin tid med krigføring. På slutten av sommeren 285 undertrykte han lokale opprørere i Gallia. Fra 285 og til 288 kjempet han mot germanske stammer langs Rhinen. Sammen med Diokletian satte han i gang en brent jords taktikk dypt inne i alamannernes områder i 288, og avlastet midlertidig provinsene ved grensen mot trusselen fra germanske angrep.

Den mannen Maximianus utpekte for å patruljere og holde orden på kysten ved Den engelske kanal, Carausius, gjorde opprør i 286, og det førte til at romersk Britannia og den nordvestlige delen av Gallia ble løsrevet fra Romerriket. Maximianus klarte ikke å få fordrevet Carausius, og hans invasjonsflåte ble ødelagt av stormer og uvær i kanalen i 289 eller 290. Maximianus' underordnede, Konstantius Klorus, drev krig mot Carausius' etterfølger, Allectus, mens Maximianus selv voktet grensen langs Rhinen. Opprørslederen ble fjernet i 296, og Maximianus dro sørover for å bekjempe piratvirksomheten i nærheten av Hispania, og angripende berbere i Mauretania. Da disse krigstoktene ble ferdigstilt i 298 dro han til Italia, hvor han levde bedagelig fram til 305. Diokletian abdiserte i 305 og tvang Maximianus til å gjøre det samme den 1. mai 305, til fordel for de yngre arvtagerne Konstantius I Klorus og Galerius. Han trakk seg deretter tilbake i sørlige Italia som privat borger.

På slutten av 306 ble Maximianus tilbudt å bli keiser igjen av sin sønn Maxentius, som hadde gjort opprør mot keiser Galerius og hans underordnede medkeiser Valerius. Maximianus aksepterte dette og ga støtte til sin sønns opprør. Valerius ble tatt til fange og Galerius' invasjon av Italia mislyktes. I april 307 forsøkte Maximianus å avsette sin sønn, men klarte det ikke og flyktet til hoffet til Konstantius' sønn og arvtaker Konstantin (som også var hans svigersønn) i Trevorum (Trier i dagens Tyskland). Ved konferansen i Carnuntum i november 308 ble Maximianus tvunget av Diocletian og hans etterfølger Galerius, til å gi avkall på alle sine krav på keiserembetet igjen. Tidlig i 310 forsøkte Maximianus likevel å ta Konstantins tittel mens keiseren drev krig ved Rhinen. Få støttet ham, og han ble tatt til fange av Konstantin i Massilia (Marseille i dagens Frankrike). Han ble tvunget til å begå selvmord på Konstantins ordre. Hans bilde og inskripsjoner ble fjernet fra alle offentlige bygninger. Imidlertid ble Maximianus rehabilitert og guddommeliggjort etter at Konstantin hadde gått til krig og drept Maxentius.

Liv og virke Tidlig liv thumb|200px|left|Mynten antoninianus med Maximianus' portrett. Maximianus ble født i nærheten av Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia) i den romerske provinsen Pannonia en gang rundt 250 i en familie av butikkeiere.Epitome de Caesaribus 40.10, sitert i Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 32; Rees (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric, s. 30; Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 43–44.Pohlsander, Hans A. (1996): The Emperor Constantine, s. 7 Utover disse fakta inneholder de antikke kildene vage hentydninger til Illyricum som hans hjemland,Victor: Liber de Caesaribus 39.26, sitert i Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 32. til hans pannoniske dyderPanegrici Latini 10(2).2.2ff, sitert i Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 32. og til hans tøffe oppvekst i det krigsherjede området langs Donau.Panegrici Latini 10(2).2.4, sitert i Rees (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric, s. 44–45. Maximianus gikk inn i hæren, tjenestegjorde sammen med Diocletian under keiser Aurelianus og Probus. Han deltok antagelig i Carus' krig i Mesopotamia i 283 og var til stede da Diocletian ble valgt til keiser den 20. november 284 i Nicomedia.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 32–33; Rees (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric, s. 30. Maximianus raske utnevnelse til cæsar (nestkommanderende) av Diocletian er blitt forstått av forfatteren Stephen Williams og historikeren Timothy Barnes til å bety at de to mennene hadde vært allierte lenge, at deres respektive roller hadde vært en enighet og en ambisjon som gikk tilbake i tid, og at Maximianus antagelig hadde støttet Diocletian i hans kampanje mot Carinus, men det er ingen direkte bevis som understøtter denne antagelsen.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 6; Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 43–44.

Med sin enorme energi, aggressive vesen og manglende vilje til å gjøre opprør var Maximianus en god kandidat for en keiserlig posisjon. Historikeren Aurelius Victor fra 300-tallet beskrev Maximianus som «en kollega pålitelig i vennskap, om noe ubehøvlet, og med et stort militært talent.»Victor, Liber de Caesaribus 39, sitert i Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 44. Til tross for disse kvalitetene var Maximianus uten utdannelse og foretrakk handling framfor tanke. Panegyrici Latini fra 289, en samling av antikke, romerske, panegyriske taler, har sammenlignet hans handlinger med Scipio Africanus' seirer over Hannibal under andre punerkrig. Det antyder at Maximianus aldri hørte om disse.Panegyrici Latini 10(2), sitert i Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 44. Hans ambisjoner var rent militære; han overlot politikken til Diocletian.Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 44. Den kristne retorikeren Lactantius antyder at Maximianus delte Diocletians grunnleggende holdninger, men var mindre puritansk, og tok fordel av sensuelle muligheter som hans posisjon som keiser tilbød.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 13. Lactantius anklaget Maximianus for å besudle senatorers døtre og reiste med unge jomfruer for å tilfredsstille sin ustoppelige seksuelle lyst. Sannheten og troverdigheten i disse påstandene er underminert av Lactantius' generelle fiendtlighet mot ikke-kristne keisere.Lactantius, De mortibus persecutorum 8, sitert i Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 44.

Maximianus hadde to barn med sin syriske hustru Eutropia: Maxentius og Fausta. Det er ingen direkte bevis i de antikke kildene for datoene da barna ble født. Moderne beregninger av Maxentius' fødsel har variert fra ca 277 og til 287, og de fleste historikere daterer Faustas fødsel til ca 289 eller 290.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 34. Barnes daterer Maxentius' fødsel til ca, 283, da Maximianus var i Syria, og Faustas fødsel til 289 eller 290, s. 34. Theodora, hustru av Konstantius I Klorus, er ofte kalt for Maximianus' stedatter av antikke kilder, noe som har fått Otto Seeck og Ernest Stein til å spekulere på om hun ble født i et tidligere ekteskap mellom Eutropia og Afranius Hannibalianus.Aurelius Victor, de Caesaribus 39.25; Eutropius, Breviaria 9.22; Jerome, Chronicle 225g; Epitome de Caesaribus 39.2, 40.12, sitert i Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 33 Barnes har utfordret dette synet og mener at alle henvisninger til «stedatter» i kildene kommer fra et særskilt upålitelig historieverk Kaisergeschichte, et hypotetisk latinsk historieverk fra 300-tallet som siden har gått tapt, mens andre og mer pålitelige kilder refererer til henne som Maximianus' ektefødte datter.Origo Constantini 2; Philostorgius, Historia Ecclesiastica 2.16a, sitert i Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 33. Se også Panegyrici Latini 10(2)11.4. Barnes konkluderer med at Theodora ble født ikke senere enn ca. 275 av en tidligere hustru uten navn av Maximianus, muligens en av Hannibalianus' døtre.Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 33–34.

Utnevnelse til cæsar thumb|Maximianus thumb|right|Diocletian, Maximianus' overordnete medkeiser i øst. Diocletian proklamerte Maximianus som sin medhersker, cæsarBarnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 6; Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 4; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69; Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40; Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 280–281. ved Mediolanum (Milano i Italia) i juli 285.Hendelsen har blitt datert til både 21. juli (Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 6; Barnes (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine, s. 4; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69) og 25. juli (Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 280–281). Årsaken til denne beslutningen er kompleks. Med konflikter i nærmest hver eneste provins i imperiet, fra Gallia til Syria, fra Egypt til nedre Donau, kan Diocletian ha hatt behov for en underordnet med militær erfaring til å håndtere disse vanskene.Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 6; Rees (2002): Layers of Loyalty in Latin Panegyric, s. 30; Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 136. Historikeren Stephen Williams har foreslått at Diocletian betraktet seg selv som en middelmådig general og trengte en mann av Maximianus' støpning og særlige talenter for å utføre de fleste av hans kriger.Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 45.

For det andre var Diocletian sårbar ved at han ikke hadde noen sønner, kun en datter, Valeria, som ikke kunne etterfølge ham. Han var tvunget til å søke en medhersker utenfor sin familie og denne måtte være en han hadde tillit til.Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 280; Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 136; Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 43. (Historikeren William Seston har argumentert at Diocletian, som keisere uten direkte arvinger før ham, adopterte Maximianus som filius Augusti («sønn av Augustus») ved hans forfremmelse. En del er enige, men historikeren Frank Kolb har uttalt at argumentene for adopsjon er basert på feillesning av papyrustekster.Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69; Odahl, (2004): Constantine and the Christian Empire, s. 42–43; Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 136, 331; Williams (1997): Diocletian and the Roman Recovery, s. 45. Maximianus tok imidlertid Diocletians nomen (familienavn) Valerius.Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 69.)

Diocletian viste at bare én hersker var farlig, og at det var presedens for delt styre. Til tross for sine militære evner, var begge eneherskerne Aurelianus og Probus enkelt blitt fjernet fra makten.Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 280. Bare noen få år tidligere hadde keiser Carus og hans sønner styrt sammen, om enn for kun kort tid. Selv den første keiser Augustus hadde delt makten med sine kolleger, og mer formelle posisjoner med medkeisere hadde eksistert fra Marcus Aurelius og framover.Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40.