miniatyr|Den tyske delegasjonslederen Hermann Josef Abs, ved signeringen av avtalen i London 27. februar 1953. Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld (offisielt: Abkommen über deutsche Auslandsschulden, ofte kalt Londoner Schuldenabkommen) gjaldt reguleringen av tysk offentlig og privat gjeld fra mellomkrigstiden. Den ble inngått i 27. februar 1953 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og 20 andre stater.<ref>[https://assets.publishing.service.gov.uk/media/5a7c93bf40f0b626628ad097/German_Ext_Debts_Pt_1.pdf Londonavtalen fra februar 1953, publishing.service.gov.uk]</ref>
Avtalen reduserte Tysklands gjeld fra mellomkrigstiden med ca. 50 %, forlenget nedbetalingstiden og knyttet nedbetalingene til et overskudd i Tysklands utenrikshandel og betalingsevne. Deler av gjelden ble utsatt til Tysklands gjenforening. Forhandlingene om gjelden ble derfor gjenopptatt i 1990, og endelig regulert i to-pluss-fire-avtalen.
Bakgrunn Krigserstatningen fra Versailles, Lausanneskonferansen Versaillestraktaten fra 1919 bestemte blant annet at Tyskland skulle betale krigserstatning etter første verdenskrig. Erstatningsbeløpet ble ikke fastsatt før i 1921, og tallet ble da 132 milliarder (tusen millioner) Goldmark («gullmark»). Politiske ledere på begge sider anså beløpet som fiktivt, og ventet seg en langt lavere erstatning. Young-planen gikk ut fra et samlet beløp på $ 26 350 000 000, betalt over en periode på 58 ½ år. Planen skulle fra 1930 erstatte den feilslåtte Dawes-planen; men børskrakket i 1929 viste at heller ikke Young-planen var realistisk.
Til slutt betalte Tyskland 23 billioner Goldmark i erstatning, litt mer enn halvparten av det Keynes hadde spådd de kunne betale. Etter initiativ fra USAs president Hoover ble krigserstatningene redusert, og endelig strøket under Lausanne-konferansen i 1932. Denne krigserstatningen var ikke omfattet av avtalen fra 1953. Forbundsrepublikkens erkjennelse av all tysk utenlandsgjeld Dersom Tyskland etter andre verdenskrig skulle gjenoppta ordinære forbindelser med utlandet, og i tillegg skaffe seg kreditter utenfor landets grenser, måtte landet regulere sitt forhold til utenlandske kreditorer. Dette gjaldt offentlig så vel som privat utenlandsgjeld. Tyskland anerkjente den 6. mars 1951 i en felles erklæring med Frankrike, Storbritannia og USA, all privat og offentlig utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. I tillegg erkjente landet nye gjelden opptatt etter 8. mai 1945, før etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949.
I etterkant medførte avtalen også at Polen i 1953 ga avkall på videre krav på erstatning fra det tyske rikes avløser, forbundsrepublikken Vest-Tyskland. Dette skjedde i forståelse med Sovjetunionen og andre østblokkland, motivert av ønsket om å skåne Øst-Tyskland for erstatningskrav. Frem til da var erstatninger blitt betalt ved å demontere industri og flytte den østover. Ingen polske regjeringer fremsatte separate erstatningskrav mot Tyskland på vegne av individuelle polakker som under andre verdenskrig ble sendt til Tyskland og behandlet som treller, satt til tvangsarbeid på et daglig inntak av 600-800 kalorier. I stedet har polske regjeringer anerkjent de overlevendes rett til pensjon. Vest-Tyskland og tyske virksomheter som gjorde bruk av polske tvangsarbeidere, har brukt Londonavtalen til å rettferdiggjøre at de ikke vil betale ofrene erstatning. Skulle en slik sak skape presedens, ville Tyskland druknet i et skred av erstatningskrav på en tid da gjenforeningen medførte enorme, uventede kostnader.Jeanne Dingell: The Example of the Warthegau Forced Laborers, 1998
Nye forhandlinger etter Tysklands gjenforening Tyskland var i 1953 delt i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Avtalen fra 1953 tok derfor forbehold på ett punkt, nemlig en fremtidig, eventuell gjenforening av landet.
Partene erkjente at gjelden var inngått av en langt større stat enn Tyskland i 1945. Det tyske rike omfattet også Øst-Tyskland og dessuten områdene øst for Oder og Neisse. Moralske hensyn tilsa derfor at vesttyskerne ikke fullt ut skulle betale gjeld stiftet av hele det tidligere området. På den annen side ville det virke hardt helt å avvise en kreditor som tilfeldigvis hadde krav mot offentlige myndigheter som i 1953 lå utenfor Vest-Tyskland.
Ved en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland, skulle bestemmelsene i avtalen som hovedregel utvides tilsvarende. Avtalen skulle gjelde private skyldnere i Øst-Tyskland, samtidig som det skulle tas hensyn til at disse skyldnerne eventuelt hadde mistet sin eiendom til myndighetene, representert ved Sovjetunionen eller DDR.
Nedbetaling I 1988 betalte Tyskland, som på det tidspunktet fremdeles begrenset seg til Vest-Tyskland, det siste avdraget på sin gjeld etter andre verdenskrig. Det siste avdraget etter andre verdenskrig ble betalt 3. oktober 2010.
Virkningene av gjeldsavtalen miniatyr|Londonavtalen åpnet for Tysklands Wirtschaftswunder («økonomiske mirakel»). Avbildet er folkevognboble nr en million i 1955, et symbol på den økonomiske fremgangen. Ifølge National Bureau of Economic Research'' medførte avtalen at Tyskland opplevde økonomisk vekst på tre måter. Den skapte rom for offentlige investeringer, senket lånekostnadene og stabiliserte inflasjonen. Den førte til en økning av offentlige investeringer i helse, utdannelse, boligbygging og forsvar. Lånerenten på lang sikt, som er en indikasjon på hvordan markedet vurderer graden av risiko, sank betydelig da Tyskland innledet forhandlingene i 1951, og senere til et historisk lavt nivå da avtalen ble ratifisert. Utenlandske investeringer i Tyskland økte, og den tyske mark som var introdusert i 1948, fant stabil kurs etter at avtalen var et faktum.
Londonavtalen har vært foreslått som en mulig løsning på gjeldskrisen i den tredje verden.Ursula Rombeck-Jaschinski: From Confrontation to Cooperation: The London Debt Agreement of 1953 and Later Debt Crises. 1. november 2017
Referanser
Kategori:Internasjonale avtaler Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig Kategori:Tysklands økonomi