Europas historie 1789–1914 var en periode preget av nasjonalisme, fremvoksende nye ideologier, imperialisme, militarisme og politiske omveltninger. De første årene var dominert av revolusjon og forandringer, deretter ble Europa involvert i Napoléon Bonapartes kriger. Med Napoléon kom også mer liberale ideer, og flesteparten av landene og områdene han la under seg, ble modernisert både intellektuelt og administrativt. Da Napoléon ble beseiret i slaget ved Waterloo i 1815, prøvde konservative krefter å gjenskape Europa slik det var før den franske revolusjonen, men liberale krefter flere steder beveget Europa i motsatt retning.
Fra og med 1830 moderniserte Storbritannia stemmeretten, Frankrike avsatte kongen som prøvde å gjeninnføre eneveldet, og Det tyske forbund innførte en tollunion som første skritt mot å samles til ett land. Flere land ble selvstendige i perioden. Mot midten av århundret kom revolusjonsåret 1848, der mange liberale og/eller nasjonalistiske grupper gjorde opprør mot makten, men flesteparten ble bekjempet av styresmaktene. Deretter ble Italia og Tyskland samlet gjennom realpolitikk, Russland tapte Krimkrigen mot Storbritannia, Frankrike tapte den fransk-tyske krig, og måtte fornye både landet og hæren. Europa gikk inn i en «stille før stormen»-periode på over 40 år uten at stormaktene gikk til krig mot hverandre.
Perioden, som konsentrerer seg om attenhundretallet, handlet også om politiske bevegelser. Særlig var liberalisme og marxisme to dominerende bevegelser. Begge var knyttet til forskjellige sider av den industrielle revolusjon. Nasjonalismen vokste også, ofte sammen med liberalismen. Marxismen fikk konkurranse av anarkisme, som valgte mer voldelige løsninger. Liberalismen på sin side utviklet seg til sosialliberalisme. Nasjonalismen begynte også å knyttes opp mot sosialdarwinismen, tanken om at kampen for tilværelsen også foregår i og mellom siviliserte samfunn.
Dette var en periode som forandret kartet over Europa, og mange nasjonalstater ble til. Frankrike ble omdefinert etter den franske revolusjonen, Hellas ble selvstendig i 1823 og anerkjent i 1829, Italia ble samlet i 1861 og Tyskland ble samlet i 1871. I tillegg ble Østerrike-Ungarn til i 1867 som et kompromiss mellom tyskere og madjarer for å holde det multietniske landet samlet. Mot slutten ble Romania, Serbia, Montenegro, Norge, Bulgaria og Albania selvstendige, Kroatia nesten selvstendig og Finland stadig friere.
Avgrensing miniatyr|Det lange 1800-tallet starter med den franske revolusjonen og avsluttes ved utbruddet av første verdenskrig. Perioden ser på Europa gjennom det lange 1800-tallet, det vil si fra 1789 til 1914. Med Europa menes i utgangspunktet alle deler av Europa. Imidlertid vil premissleverandørene for en felles europeisk historie, da i hovedsak stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen/Tyskland, Østerrike(-Ungarn) og Russland, få mest oppmerksomhet. Dette er i tråd med Lord Actons utsagn om at: «Universell historie er ikke summen av alle de enkelte historiene, og bør anses først og fremst, i sin distinkte essens, som Renessansen, Reformasjonen, Religionskrigene, Eneveldet, Revolusjonen og så videre. De mange landene kan ha eller kan ikke ha bidratt til å forsterke hovedstrømningen(...) [men] oppmerksomhet bør ikke spres ved å sette Portugal, Transylvania [og] Island side om side med Frankrike og Tyskland. (...) Min plan er å bryte gjennom den rene sammenstillingen av nasjonalhistoriene og å ta inn, så langt det er mulig, det som er ekstraterritorielt og universelt».Sitatet på engelsk, gjengitt i Evans, side xvii: «Universal history is not the sum of all particular histories, and ought to be contemplated, first, on its distinctive essence, as Renaissance, Reformation, Religious Wars, Absolute Monarchy, Revolution &c. The several countries may or may not contribute to feed the main stream ... [but] attention ought not to be dispersed, by putting Portugal, Transylvania, Iceland, side by side with France and Germany ... My plan is to break through the mere juxtaposition of national histories and to take in, as far as may be, what is extra-territorial and universal».
I tillegg til å vektlegge stormaktene, betyr også dette at den mellomstatlige historien, eller historien som sprer seg fra en stat til en annen uten direkte kontakt, vil få mer plass enn den rent nasjonale historien til et land. Dermed vil for eksempel intern kamp mellom konservative og liberale partier i Storbritannia bare inkluderes dersom det førte til noe av internasjonal betydning.
Geografisk begrenses artikkelen til Europa i hovedsak, og når områder utenfor Europa tas med, er det fordi hendelsene i områdene hadde betydning for europeisk historie. Dette gjelder særlig under europeisk imperialisme, men også for eksempel USAs påvirkning på Europa.
Historiografi Begrepet «europeisk historie» har eksistert innen historiografien allerede fra 1800-tallet av. I begynnelsen var Europas historie definert som historien til de europeiske politiske systemer og beskrivelsen av internasjonal politikk av «store» statsmenn. I tillegg ble europeisk historie delvis definert idéhistorisk, og representeres som fremskrittets og sivilisasjonens område. På begynnelsen og godt inn til midten av det 20. århundre hadde historiografien utviklet seg til en marxistisk og weberiansk forståelse av Europa, da med vekt på sosialhistorie og dens ringvirkninger. Historieforståelsen ble på sent 1970- og tidlig 1980-årene utvidet med flere andre perspektiver, som kjønnshistorie, historie nedenfra og poststrukturelle utfordringer – men likevel uten at europeisk historie som begrep er blitt dekonstruert eller erstattet.Side xvii, A Companion to Nineteenth-Century Europe, av Stefan Berger (red.), Wiley-Blackwell, Chichester, 2009
Revolusjoner og delinger (1772–1799)
miniatyr|Handel medførte større rikdom hos middelklassen, som igjen skapte større etterspørsel etter varer. Samtidig ble merkantilisme, som begrenset import av varer, svært begrensende. Dette la grunnlaget for liberalisme og den industrielle revolusjon. Europa hadde på 1700-tallet gått gjennom en opplysningstid. I Frankrike var skikkelser som Montesquieu, Rousseau og Voltaire sentrale i å styre intellektuell og politisk tankegang mot et mer egalitært mål.Side 18 (Montesquieu), 31 (Rousseau, Voltaire) i Gunnar Skirbekk og Nils Gilje: Filosofihistorie : innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. 2 : Fra opplysningstiden til modernismen, Universitetsforlaget, Oslo, 1996 Storbritannia hadde blitt påvirket av de liberalistiske og optimistiske tankene til Adam Smith og de mer pessimistiske observasjonene til Thomas Malthus og David Ricardo med tanke på befolkningsvekst som utfordring.Summary and Analysis Chapter 4 - The Gloomy Presentiments of Parson Malthus and David Ricardo - Cliffsnotes.com Russland hadde beveget seg sterkt mot en mer vestlig tankegang under Peter den store i begynnelsen og Katarina den store i slutten av århundret.
Ettersom tredveårskrigen medførte at kongen måtte følge landets religion i stedet for omvendt, var de fleste krigene politisk motivert. Det handlet om arverekkefølgen i den spanske arvefølgekrigen (1700–1713), territorier i Pruth-felttoget (1710–1711), gammelt fiendskap i den store nordiske krig (1700–1721), politiske ambisjoner i kvadrupelalliansekrigen (1718–1720), maktspill og formalia rundt tronbestigning i den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748), maktspill igjen i syvårskrigen (1756–1763) og territorielle grenser i den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).
Industriell revolusjon og liberalisme (1776–1799) I tidlig moderne tid (1500–1750) ble privat handel stadig større. Privat handel førte med seg at øvre del av tredjestanden ble rikere, og at de etterspurte flere varer de tidligere ikke hadde råd til. Dette medførte en mentalitetsendring i mange land i Europa, en såkalt «industriøs revolusjon». Den industriøse revolusjonen (et begrep dannet av den japanske historikeren Akira Hayami) handlet om at på grunn av middelklassens økte formue og større etterspørsel etter overskuddsvarer, fikk produsenter av varer en grunn til å øke produksjonen for selv å tjene penger. Dette varierte fra stoff, klær og håndarbeid til stengods, vin, luksusvarer og flere andre produkter. Omtrent samtidig som handelsstanden ble rikere, foregikk det en utvikling innen redskaper og produksjonsteknikker. Slik kunne håndarbeidere delvis lykkes i å tilfredsstille dette nye behovet. Ettersom økonomien ble stadig bedre, økte imidlertid behovet for varer raskere enn tilbudet.Familien som produksjonsenhet - Norgeshistorie Lavadelige og andre investorer skjønte derfor at det var penger å tjene i å fornye produksjonen for å gjøre den mer effektiv, slik at man kunne tjene store penger på å selge flere varer.Side 257, Palmer, Colton
Denne utviklingen var i hovedsak lokal og til dels nasjonal i utgangspunktet. Siden det på 1600- og 1700-tallet var en utbredt økonomisk teori at intern handel var foretrukket fremfor import, var de fleste stater som opplevde denne revolusjonen ivrige etter å støtte den. Det skulle imidlertid vise seg at da den industriøse revolusjonen ble erstattet av den industrielle, ble også den økonomiske teorien om selvberging erstattet av en ny og dominerende retning, liberalisme. I 1700-tallets siste fjerdedel skjedde det en revolusjon både innen den politisk-økonomiske mentaliteten og innen selve produksjonen.
Behov for frihet
miniatyr|Nasjonenes velstand, eller den fulle engelske tittelen: «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations», av økonomen Adam Smith, forside av førsteutgaven, 1776. Den stadig voksende borgerskapet i Europa opplevde et stort behov for frihet, i hovedsak økonomisk og politisk. Med økonomisk frihet ble det ment å komme seg bort fra begrensningene som merkantilisme medførte. Merkantilisme var et økonomisk prinsipp der ethvert land skulle sikre seg økonomisk overskudd gjennom å øke eksporten mer enn importen, og ideelt sett begrense import til et minimum. Målet var å sikre seg et handelsoverskudd, og for å sikre dette, måtte reguleringer til for å sikre handelsutviklingen. En konskvens av dette prinsippet ble at monopoler og privilegier dominerte fordi det var mest effektivt for staten. I tillegg var det å ha kolonier en viktig forutsetning for en velfungerende merkantilisme. Kolonimakter hadde ofte noe som andre land etterspurte, som tobakk, krydder og eksotiske frukter.Side 442–43, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
Borgerklassens politiske ideer om frihet handlet om retten til talefrihet, eiendomsrett, trykkefrihet og beskyttelse for loven. Politisk frihet handlet også om likhet mellom innbyggerne. Dermed skulle ingen medlemmer av samfunnet ha juridiske, merkantile eller politiske fordeler. Den første formen for liberalisme var derfor en blanding av alle disse aspektene av frihet og likhet. På 1700-tallet var særlig de politiske ideene til John Locke viktige. For Locke var samfunnet sekulært og atomistisk. Det betydde at det ikke var gudegitt, og at det besto av individer, og ikke fellesskap. For Locke skulle statens oppgaver begrenses til å beskytte liv, frihet og eiendom. Et samfunns medlemmer hadde som plikt å gjøre opprør mot en statsdannelse som gikk utover disse rettighetene og begrenset borgernes frihet.Side 448, Greer, Lewis